Det er nesten ikke til å tro. James Horner er død, bare 61 år gammel. I går kveld omkom mesterkomponisten mens han dyrket en av sine største lidenskaper: å fly.
Klokken 8.30 i dag morges, fremdeles i døsig tilstand, tikker det inn en sms på mobiltelefonen. «Har du fått med deg at James Horner har omkommet i en flyulykke?» Jeg leser den to ganger. Er det en bisarr spøk? Jeg løper til datamaskinen, logger meg på og ser Facebook-feeden stappfull av kondolanser.
Det er sant. En av mine største favorittkomponister – og en av de fremste årsakene til min interesse for filmmusikk overhodet – er borte. Jeg blir sittende og stirre på skjermen i ti minutter før jeg summer meg og returnerer til daglige gjøremål. Men jeg kjenner at sorgen fremdeles sitter i, og at den sannsynligvis vil gjøre det en god stund til.
Da jeg ble ordentlig interessert i filmmusikk på begynnelsen av 90-tallet, var Horner en av hjørnesteinene hos enhver fan av kunstformen, til tross for stadige beskyldninger om at han kopierte seg selv og brukte en del motiver om igjen i ulike filmer. Etter at han startet sin karriere som en av Roger Cormans huskomponister på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, slo han for alvor gjennom med musikken til Star Trek II: The Wrath of Khan (1982) og Star Trek III: The Search for Spock (1984).
Siden kom mesterverkene på rekke og rad: Krull (1983), Aliens (1986), Willow (1988), The Rocketeer (1991), Legends of the Fall (1994), Braveheart (1995), Apollo 13 (1995), Titanic (1997), A Beautiful Mind (2001), Avatar (2009) og min svært personlige favoritt The Boy in the Striped Pyjamas (2008). Bare for å nevne noen.
Horner var en særegen komponist som man umiddelbart kunne kjenne igjen etter få sekunder – enten det dreide seg om rumlende pianoer, pulserende shakuhachi-fløyter, det fire-noters «fare-motivet» eller lange melodilinjer. Men først og fremst var han en mester i å dykke ned i filmenes hjerte med sine hyperelegante, bittersøte melodier som løftet filmenes mytologi opp og inn i evigheten – uansett hvor dårlige eller gode filmene var som helhet. Kanskje var det ikke tilfeldig at fly og flyvning var en av Horners største lidenskaper. Musikken hans svevde som en ikran i fri utfoldelse – i soaring majesty.
I 2013 fikk jeg anledning til å møte ham under et filmmusikk-arrangement i Wien. Utdrag av intervjuet kan du lese her eller høre i sin helhet i denne episoden av filmmusikk-webcasten Celluloid Tunes. I toppetasjen av et fasjonabelt hotell fikk jeg 10 minutter til rådighet – 10 minutter til å spørre en av mine ungdomshelter om alt jeg lurte på.
Det som fort kunne blitt et nervøst fanboy-intervju, ble raskt en rolig frokostsamtale. Horner er tilsynelatende sky og innadvendt, men veldig varm og omtenksom mot alle han møter. Som kontrast er han også forfriskende ærlig om alt han misliker ved dagens Hollywood-maskineri. En sjeldenhet.
Jeg fikk dessverre ikke anledning til å se Horner da han holdt en konsert i Stavanger i midten av mai, i forbindelse med et konsertstykke han har skrevet for det norske solistparet Håkon og Mari Samuelsen, men mitt inntrykk er at alle som møtte ham der, hadde en like god opplevelse som jeg hadde i 2013.
Mens jeg formulerer disse ordene, spiller det fabelaktige soundtracket til The Boy in the Striped Pyjamas i bakgrunnen – det Brahms-inspirerte mesterverket som løfter Mark Hermans middelmådige Holocaust-drama til en emosjonell høyde den aldri kunne hatt på egen hånd. Sjelden har undertegnede hatt en større klump i halsen.
Jeg minnes Horner-konserten i Wien i 2013. Ved siden av meg sitter en ung jente, kanskje 15-16 år. I hånden holder hun utklipp og CD-covere hun sannsynligvis ønsker å få signert. Under Braveheart-suiten renner det tårer nedover kinnene hennes. Jeg blir beveget, ikke bare av musikken, men av bevisstheten om hvor gjennomtrengende gripende Horners musikk er for så mange mennesker i alle aldre – selv dem som ikke har et nært forhold til filmmusikk.
Horner var stadig aktiv og innflytelsesrik, med mange spennende prosjekter i kalenderen – deriblant en ny Avatar-film og Harald Zwarts kommende film om krigshelten Jan Baalsrud. Filmverdenen har mistet en av sine største og mest særegne stemmer.