Denne helgen kjørte Disney ut nyproduserte 3D-versjoner av Pixar-mesterverkene Toy Story og Toy Story 2 på kino i USA, som resulterte i en inntjening på $12,5 millioner. Ikke en ubetydelig sum. Filmene kjøres på samme billett, og er naturligvis en smakebit på hva som venter i Toy Story 3 – oppfølgeren som verdenslanseres på kino neste sommer. Nysgjerrig på hvordan filmene vil ta seg ut i 3D, søkte jeg i går på Filmweb etter norsk premieredato for 3D-relanseringene. Men der fant jeg ingenting. Kunne det være at Disney ikke planla å sette opp de to her til lands? En forespørsel til distributøren resulterte i respons: «Det er helt sikkert at de skal opp i 3D en gang i løpet av våren 2010, men datoene er ennå ikke helt satt. Dette er som en oppvarming til Toy Story 3 som har Norgespremiere 27. August 2010,» skrev markedssjef Bård Stokke i en epost.

Vi vil altså også her til lands kunne gjenoppleve de to (nå klassiske) Pixar-filmene i 3D, men spørsmålet som blir stadig mer relevant i 3D-formatdebatten må stilles igjen: Behøver man virkelig å se filmene i 3D? En artikkel i The New York Times kikket denne helgen på hvilke prosesser Pixar har gjennomført med materialet for å konvertere det til 3D-visning, og i den forbindelse fikk de også noen sitater fra John Lasseter om formatet:

“I’ve always been thinking in three dimensions, ever since I started working with computer animation in the early ’80s,” said John Lasseter, chief creative officer of Pixar and Disney Animation Studios and the director of “Toy Story” and “Toy Story 2.” “Within the computer, we’ve created truly three-dimensional environments. We’ve only looked at them with one camera. Therefore it’s a two-dimensional view of that three-dimensional world.”

Jeg er såpass glad i disse to filmene at jeg uansett gleder meg til å se dem igjen med et publikum i en kinosal, men 3D-opplevelsen i seg selv tiltrekker meg ikke i nevneverdig grad. Hva tenker dere? Kan det bli en ny og bedre opplevelse å gjenoppleve disse to originalene på kino i digital 3D?