Blant de mest profilerte super-veteranene (klasse 75+) av filmkomponister i dag, er det særdeles få som fremdeles svinger taktstokken. John ”James Bond” Barry (75) er praktisk talt pensjonert. Det samme er Lalo Schifrin (77), Quincy Jones (76), Michel Legrand (77) og Luis Bacalov (76). Til og med John Williams (77), selveste pater familias, ser ut til å ha slått seg til ro med en og annen konsert i hjemlandet samt hva nå enn Spielberg finner på.

Men Ennio Morricone (80) er noe for seg selv. Den italienske musikkinstitusjonen er med sine nesten 500 filmpartiturer en av – hvis ikke den aller mest – produktive filmkomponisten i den vestlige verden gjennom tidene. Den høye arbeidsmoralen ser ut til å ha blitt så indoktrinert i mannens sjel og blod at han nekter å la seg stagge der mer ressurssvake jevnaldrende bekymrer seg over skjøre lårhalser og høye hårfester. Det er særlig tre områder hvor Morricones energi og popularitet kommer til syne.

Det første er selvsagt gjennom hans egen produksjon og arbeide. Bare til nå i 2009 har han skrevet musikk til tre spillefilmer og to reklamefilmer. Reklamefilmene, for henholdsvis Lancia Delta (regissert av vår egen Harald Zwart) og Mediaset Premium, er kanskje ikke de mest minneverdige. Men den melodiske styrken i Alberto Negrins TV-film Pane e Libertà er definitivt bevis på vedvarende musikalsk gnist. Morricone har også nylig ferdigsstilt musikken til Negrins tolkning av Anne Franks Dagbok; Mi Ricordo di Anne Frank. Endelig er det store forventninger knyttet til det kommende Giuseppe Tornatore-eposet Baaria, for alle som har fulgt Morricone en stund vet at Tornatore-samarbeidet kun står i skyggen av Leone-samarbeidet i betydningen karierremessige høydepunkt. Mye ble allerede innfridd gjennom den nyskrevne musikken til filmens trailer:

Det er med andre ord mange tegn som tyder på at vi igjen får høre den melankolske elegansen som preget Cinema Paradiso, Malèna og The Legend of 1900. Forhåpentligvis fortsetter Tornatore/Morricone-samarbeidet også inn i det lenge utsatte Leningrad-prosjektet.

Det andre området er 80-åringens omfattende turnévirksomhet. De senere årene har han reist rundt i verden og holdt konserter med egen musikk. Interessen har vært enorm. Før en gratiskonsert i Chile i 2008 måtte arrangørene bruke vannkanoner for å holde det elleville publikummet på plass, som om selveste Michael Jackson skulle entre scenen. 25. oktober i år inntar han podieplassen som vanligvis okkuperes av John Williams rundt sommertider -- The Hollywood Bowl i California. Celebriteter som Spielberg, Scorsese og Eastwood er forventet å komme, og de beste plassene går i disse dager for $300 -- nesten 1800 NOK! Heldigvis spilles flere og flere av disse konsertene inn og gis ut på dvd, slik at de når et enda bredere publikum.

Det tredje området går ut over Morricones egen involvering og dreier seg om utgivelser, kudos og vedvarende referanser i populærkulturen. Nylig ble en massiv 24-CD boks gitt ut for å feire komponistens mangefasetterte karriere, et av mange samlealbum, gjeninnpakninger og restaurerte soundtracks som plateselskap har tatt initiativ til. I fjor fikk han æresprisen under Oscar-utdelingen. Men kanskje enda tydeligere blir Morricones innflytelse når man oppdager den i helt nye kunstuttrykk. Quentin Tarantino er stor fan av italieneren, men har en uttalt fobi mot å ansette spesialkomponister fordi han derfor gir fra seg altfor mye ”makt” til noen andre enn ham selv, en slags indirekte verdsettelse av filmmusikkens emosjonelle kraft. Det var derfor svært overraskende da Morricone ble annonsert som komponist til Inglourious Basterds. En ny klassiker lå i luften. Vi ante en retur til italienerens giallo-dager. Dessverre førte logistikk og lite kompatible timeplaner til at dette aldri ble noe av. Til gjengjeld puttet den musikkbevisste amerikanske regissøren inn en rekke Morricone-spor på soundtracket i kjent stil – f.eks. Dopo la Condanna, Il Mercenario eller det kjente militærangrepet i åpningen av The Battle of Algiers.

I tillegg mikset han musikken høyere enn i hvert fall undertegnede har hørt noen gang, slik at disse scenene nærmest stod ut som audiovisuelle tablåer gjennom hele filmen. Det var nettopp i denne dialektikken, mellom de intense, realistiske, psykologiske samtalescenene i krysningspunktet mellom Alfred Hitchcock og Michael Haneke og de stilrene montasjene, allusjonene og tablåene, at filmen fikk sin styrke.

Det er vanskelig å spekulere i hva komponisten selv synes om denne bruken, men det kan ikke sees på som noe annet enn et stort kompliment at musikken får så stor kraft på tvers av estetiske uttrykk. Det vitner om musikalsk udødelighet i likhet med evighetsmaskinen Morricone selv.