oldman

Topplister

Topp 5: Beste Gary Oldman-roller

Cinematekene er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Léon vises torsdag 12. mai på alle cinematekene. Visningstider finnes her eller hos ditt cinematek.

*

Gary Oldman er en av de mest karismatiske og allsidige skuespillerne i sin generasjon. Få har gestaltet så mange intense, outrerte og gjennomarbeidede rollefigurer som ham. Vi har plukket ut 5 favoritter i forbindelse med Cinematekenes visning av Luc Bessons Léon (1994) og hans minneverdige skurk Norman Stansfield.

Man vet aldri hvor man har Gary Oldman. De seneste årene har han dukket opp i flere store Hollywood-produksjoner, som Dawn of the Planet of the Apes (2014), RoboCop (2015) og Nolans The Dark Knight-trilogi (2005-2012), men innimellom blockbusterne passer han alltid på å snike inn mer sammensatte rollefigurer i mindre og/eller mer kunstnerisk ambisiøse prosjekter som George Smiley i Tinker, Tailor, Soldier, Spy (2011) eller selveste Elvis Presley i Guns, Girls and Gambling (2012). I nesten samtlige tilfeller spiser han opp lerrettet med sin voldsomme tilstedeværelse.

Som de fleste skuespillere av dette kaliberet, har også Oldman bakgrunn fra teateret – både på scenen og som instruktør. Etter en glansperiode på 90-tallet, fulgte imidlertid en liten dødperiode på begynnelsen av 2000-tallet (angivelig grunnet en kontrovers omkring fyllekjøring) før han igjen ble omfavnet av både kritikere og fans med publikumsvennlige roller som Sirius Black i Harry Potter-universet og Inspektør Gordon i Nolans Batman-univers.

Hva er det som kjennetegner Oldmans stil? Vel, det er naturligvis method acting til fingerspissene, men mer enn det dreier det seg om noen helt spesifikke varemerker: pauser i dialogen, spastiske grimaser og små kroppsfakter med stor effekt som nesten alltid okkuperer det fysiske filmrommet. Han har ofte spilt virkelige personer, eller etablerte mytologiske skikkelser, men tilfører dem alltid sin egen voldsomme dynamikk fra det avdempede til det helt operatiske.

Her følger fem gnistrende rolleprestasjoner som står høyt i kurs hos Montages-redaksjonen. Omtalene er skrevet av Lars Ole Kristiansen (LOK) og Thor Joachim Haga (TJH). Hva er din favoritt-Oldman?

*

Grev Dracula i Bram Stoker’s Dracula (Francis Ford Coppola, 1992)

Francis Ford Coppolas orgasmisk vakre iscenesettelse av Bram Stokers vampyrklassiker trengte strengt tatt ingen skuespilllere – så flott var den i sin fotografi, musikk og rytme. Kanskje var det også årsaken til at en pregløs Keanu Reeves ble tildelt rollen som Jonathan Harker. Reeves’ matte figur gjør – om ikke annet – Oldmans opptreden som Dracula desto mer markant; både som brutal og frådende krigsherre, romantisk mystiker og ikke minst i sin eldre versjon, som blekt og innskrumpet monster.

Oldman glir (bokstavelig talt) gjennom filmen som en ulmende tåke, mens han smatter, skuler, raser, flirer og stotrer med sin rumenske aksent – en herlig tolkning som virket mer modellert på Max Schreck i Murnaus Nosferatu (1922) enn tidligere Hollywood-versjoner med skuespillere som Bela Lugosi, Christopher Lee og Frank Langella. Dette er Gary Oldman på sitt mest innbitte og dedikerte – så oppslukt er han og vi i rollen at man nesten kan kjenne blodtørsten i ens egen munn. – TJH

Norman Stansfield i Léon (Luc Besson, 1994)

Gary Oldman får egentlig ikke særlig mye bad guy-tid i Luc Bessons klassiker Léon. Filmen handler mer om forholdet mellom leiemorderen Léon (Jean Reno) og ungjenta Mathilde (Natalie Portman), og ikke minst Bessons drivende visualitet. Llikevel står øyeblikkene med den gjennomkorrupte og sosiopatiske etterforskeren Norman Stansfield så sterkt i minnet at de nesten overgår kjernehistorien for øvrig.

Når han popper sine syrepiller og bevrer hemningsløst et øyeblikk, er det slett ikke ulikt vampyrens grimaser i Bram Stokers Dracula (1992). Når han kompromissløst plaffer ned både kvinner, barn og menn akkompagnert (i sitt eget hode) av sin favorittkomponist Beethoven, vekkes dessuten assosiasjoner til Oldmans egen tolkning av komponisten i Immortal Beloved (1994). Når han konfronterer Mathilde på herretoalettet, er det med den samme avdempede intensiteten man aner i George Smiley fra Tinker, Tailor, Soldier, Spy (2011). Kort sagt: Norman Stansfield er en slags reisehåndbok om Oldmans særtrekk som skuespiller, og en av de mest minneverdige filmskurkene i nyere tid.  – TJH

Ivan Korshunov i Air Force One (Wolfgang Petersen, 1997)

La det være opp til emigrerte tyskere som Roland Emmerich og Wolfgang Petersen å lage noen av de mest USA-patriotiske filmene de siste par tiårene. Petersens Air Force One (1997) er naturligvis en aldeles latterlig high concept-film som peiser på med velkjente actiontroper i erkeblå politiske sjatteringer. Kanskje er det derfor jeg liker den så godt – som en slags herlig satire à la Team America: World Police (2004), uten at den er klar over det selv.

Det samme gjelder Gary Oldmans russiske terroristsjef Ivan Korshunov; han leker seg fritt og uhemmet som erkeskurk med hysteriske raseriutbrudd og nedsablende blikk, helt uten nyanser. Noen ganger er det herlig forfriskende å se kvalitetsskuespillere av Oldmans kaliber pøse ut sine fakter og triks i en tilnærmet uregissert rolletolkning – spesielt hvis rammen for øvrig tillater det. En bobler i samme sjanger: Dr. Zachary Smith i Lost in Space (1998). – TJH

Sirius Black i Harry Potter og fangen fra Azkaban (Alfonso Cuarón, 2004)

Harry Potter-seriens omfang, smidige tilpasningsdyktighet og strenge kvalitetssikring gjør at den står fjellstøtt som årtusenets mest imponerende franchise. Hver nye film forpliktet seg til å respektere tonen i J.K. Rowlings etablerte bokunivers, samtidig som regissørene – og ikke minst fotografene (navn som Sławomir Idziak, Michael Seresin, Bruno Delbonnel og Eduardo Serra gjorde serien til en ustoppelig visuell oppdagelsesreise) – ble sjenket tilliten som skulle til for å utvikle serien i takt med rollefigurenes modning.

Den tredje filmen, Harry Potter og fangen fra Azkaban, står fortsatt som seriens høydepunkt, takket være Alfonso Cuaróns energiske regi og nærhet til skuespillerne – blant dem Gary Oldman som Sirius Black, Harry Potters gudfar. En mystisk, mollstemt, men også varm skikkelse, som er helt avgjørende for hovedpersonens identitetsbygging. Oldman gir kjøtt og blod til Sirius; han uttrykker autoritet og visdom med små, men overbevisende gester, og spiller elegant på rollefigurens kaotiske følelser og sinnsstemninger (han er en såkalt animagus). Mange eminente britiske skuespillere bidro til å blåse liv i en hel generasjons fantasiverdenen, og ved siden av Michael Gambon og nå avdøde Alan Rickman, var nok Oldman den som gjorde sterkest inntrykk. –LOK

George Smiley i Muldvarpen (Tomas Alfredson, 2011)

Det tok overraskende lang tid før Gary Oldman mottok sin første Oscar-nominasjon, for rollen som George Smiley i Tomas Alfredsons stiliserte – og ofte svært intrikate – adaptasjon av John Le Carrés spionthriller Muldvarpen (Tinker Tailor Soldier Spy). I likhet med Oldmans mer idiosynkratiske rollefigurer, er etterretningsoffiseren Smiley en real eksentriker, men på en underspilt måte; han er liksom lukket inne i seg selv, og myser ut på omverdenen fra baksiden av et tykt skall. I grunnen er det paradoksalt at Akademiet, som er kjent for å prise høylydte rolleprestasjoner, lot seg gripe av Oldman i et nesten lydløst modus.

Manhola Dargis er som vanlig treffende, i sin omtale for The New York Times: «It’s a fascinatingly gripping performance that doesn’t so much command the screen, dominating it with shouts and displays of obvious technique, as take it over incrementally, an occupation that echoes Smiley’s steady incursion into the mole’s lair. Again and again, as he does with the other watchers, Mr. Alfredson places Smiley on one side of a window, looking out at a world that he both belongs to and remains very much outside of.» –LOK

*

Vi kan ikke unngå et knippe hederlige omtaler til slutt. Varme tanker sendes til rollefigurene Drexl Spivey fra True Romance (1993), Ludwig van Beethoven fra Immortal Beloved (1994) og Jean-Baptiste Emanuel Zorg fra The Fifth Element (1997).

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 3 kommentarer

  1. Geir J. Olsen sier:

    Fem herlige roller, men det hele virker mer som en liste over hans 5 beste “kommersielle” roller. Tre andre roller som jeg personlig ville rangert blant hans 5 beste på film noensinne:

    – Hans ekstremt troverdige tolkning av Lee Harvey Oswald i Oliver Stones “JFK”

    – Hans hysterisk morsomme Rosencrantz i geniale “Rosencrantz & Guildenstern are Dead”, den komiske timingen han viser der er i en egen klasse.

    – Den ekle kongressmannen Shelley Runyon i “The Contender”, som alene er mer provoserende enn alle andre skurkeroller han har gjort til sammen.

    takk4meg :)

    • Dette burde vel kanskje vært en Topp 10-liste..! :) Enig i at Oldman også briljerer i «JFK» og «The Contender», og strengt tatt er han vel nesten alltid et lyspunkt i filmene han spiller i.

  2. Jacob Olsen sier:

    Jackie Flannery, State of Grace
    Sid Vicious, Sid and Nancy
    Bex Bissel, The Firm (!)

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>