fanteanne1

Da norsk filmkultur ble født – Fante-Anne

I anledning de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim sitt ukentlige arrangement Torsdagsfilmen, vil Montages hver uke presentere en artikkel relatert til ukas film. Resten av programmet og mer informasjon om arrangementet finner du her. God film! Fante-Anne vises torsdag 12. april kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Tromsø, som viser den kl. 19.30).

*

Det er mange grunner til at du burde se Rasmus Breisteins Fante-Anne (1920). Ikke bare er filmen et kvalitetsmessig lyspunkt i en mager norsk stumfilmhistorie, men den er også historisk sett en av våre aller viktigste filmer. For alle som er interessert i norsk film er den vesentlig, da det på mange måter er med Fante-Anne at den norske filmen virkelig kom i gang. Fante-Anne regnes som starten på det nasjonale gjennombruddet i vår filmkultur, og dette var den første norske filmen med profesjonelle skuespillere. I motsetning til tidligere filmer laget i Norge den gang hadde Fante-Anne også profesjonelle aktører i alle ledd bak kamera. Det er også verdt å merke seg at Breisteins film er en av få norske klassikere fra denne perioden med nordmenn som bidragsytere i alle ledd, da norsk film ofte var laget av svensker, dansker og tyskere. Fante-Anne er med andre ord Norges første helaftens spillefilm av profesjonell karakter.

Det nasjonale gjennombruddet settes ofte også i sammenheng med filmer som tok for seg norsk kultur, og vi skulle se en rekke andre nasjonalromantiske norske filmer utover på 1920-tallet – en type film som falt i god jord hos folket. Endelig kunne norsk film stå opp mot utenlandske importer. Fante-Anne og disse filmene har populært blitt kalt ”bunadsfilmer”, der norsk folkediktning ble filmatisert med handling satt til vakker norsk natur, med bunader og folkedans som viktige ingredienser. Det som er litt ironisk med at Fante-Anne innleder denne perioden, er at den er i aller høyeste grad er kritisk til kulturen som råder på den norske landsbygda. Det er en vond historie, og selv om den har en lykkelig slutt, er budskapet at man bør flykte fra det fæle Norge til Amerika, «der hver mand kan være sig selv – uten standsforskjell og fordommer».

Ved siden av denne pionerposisjonen er Fante-Anne også starten på den over tredve år lange karrieren til en av våre aller største regissører gjennom tidene, Rasmus Breistein. Han var vår store stumfilmskaper, og hans mest kjente film, Brudeferden i Hardanger (1926), er en udødelig norsk klassiker (som i likhet med Fante-Anne nylig ble restaurert og er tilgjengelig i en flott DVD-utgave). Breistein taklet også overgangen til lydfilmen godt, og var sammen med Tancred Ibsen den mest fremtredende regissøren i det som kalles den ”den norske gullalderen” på andre halvdel av 1930-tallet. Ungen (1938) er kanskje Breisteins mest kjente film fra denne perioden. Breistein holdt seg aktiv helt til 1952, og avsluttet karrieren med de to spektakulære reisedokumentarene Jorden rundt på to timer (1949) og Tirich Mir til topps (1952).

Det er altså mange utvendige faktorer som tilsier at Fante-Anne er en viktig norsk film, men den er i aller høyeste grad også en god film, som står på egne ben. En opplevelse man bør få med seg i riktige omgivelser, slik cinematekene og Torsdagsfilmen nå tilbyr. Med ny musikk komponert av Haldor Krogh, fremført av Kringkastingsorkesteret, er nå Fante-Anne tilgjengelig i en strålende versjon med restaurerte bilder og nye tekstplakater.

Fante-Anne er basert på Kristofer Jansons bondefortelling fra 1868 med samme navn, og historien tar for seg typisk problematikk fra bygde-Norge fra denne tiden. Annes mor var en landstryker som omkom med Anne i sine armer da hun hadde sneket seg inn i låven på Storlien – den rikeste gården i bygda – for å få ly for natten. Enken som drev gården viste nok storsinn til å ta seg av Anne, og hun ble i sine første leveår oppdratt som datteren på gården, sammen det hun trodde var hennes lillebror Haldor.

Filmens prolog fra Annes barndom er flott skildret med levende barneskuespill og vakre utendørsbilder fra norsk natur. Særlig er scenene som skildrer søskenforholdet mellom Anne og Haldor severdige, skjønne i sin nære og realistiske stil. Som resten av filmen er den filmet på location – som i seg selv gir filmen ekstra verdi – og vi ser en sprudlende og vilter Anne som drar med seg lille Haldor på ulike rampestreker. Kona på gården blir lei av Annes sprell, og i et raseriutbrudd forteller hun Anne at hun ikke egentlig hører hjemme på gården. Det er en sterk scene som skaper en naturlig sympati med Anne. I fortvilelse oppsøker hun husmanden Jon, som da forteller historien om moren som døde på låven. Denne informasjonen endrer Annes liv totalt.

Anne og Haldor Storlien som barn.
Husmanden Jon beretter Annes historie.

Naar man er liten kan Askepott faa leke med prinsen. Men siden bygger han sit slot og hun maa bli i hytten.

Slik innledes filmens andre akt, hvor vi hopper mange år frem i tid. Anne er nå voksen og befinner seg midt i et trekantdrama, der det dreier seg om standsklasser og kjærlighet. Både den rike odelsgutten Haldor og husmanden Jon er forelsket i Anne. Haldor lover seg bort til Anne, men dette godkjennes ikke av familien, og med dét begår han et stort svik mot Anne, som fører til en voldsom raserireaksjon. Dette utvikler seg til en dramatisk og innholdsrik fortelling, som i stumfilmens format naturlig nok er noe enkelt formidlet, men samtidig engasjerende og effektivt fortalt – godt hjulpet av den medrivende, nye musikken. Det er særlig karakteren Anne som hever filmen, nydelig spilt av Aasta Nielsen (som ikke må forveksles med den store danske stumfilmstjernen Asta Nielsen). Anne er en karakter man virkelig blir glad i og utvikler sterk sympati for, og som bærer på problemer man lett kan overføre til dagsaktuelle problemstillinger.

Aasta Nielsen som Anne
Resultatet av Annes hevnaksjon

De fleste andre ”bunadsfilmene” fra denne tiden romantiserte det norske bondelivet. Fante-Anne er mer nedtonet og realistisk, da den som sagt skildrer bondelivet med et kritisk blikk, som et sted der klasser og stand styrer hvem du er og hva du kan ta deg til. I dagens lys er denne kritikken fortsatt relevant, særlig i forhold til vestlig kritikk av andre kulturer. Det er ikke lenge siden vi også hadde det slik her til lands, med standsforskjeller og tvangsekteskap.

Utover tematikken er det særlig de vakre utendørsbildene i sepia-farger som stadig gjør filmen severdig. Jeg har en sterk fascinasjon for location-bilder fra tidlige tider i Norge, og i Fante-Anne får vi en rekke flotte naturbilder og bilder fra gårdslivet på bygda, med dans og felespilling. Det er over 90 år siden filmen ble spilt inn, hvilket gir den en større følelse av autentisitet i sin skildring av 1860-tallet. Sammenlignet med mange andre stumfilmer er den også levende og medrivende, som nok hovedsaklig skyldes det realistiske fotoet og skuespillet, som skaper et mindre distansert og teatralsk uttrykk enn vi ofte er vant til å se i filmer fra denne perioden.

Det er mye ved Fante-Anne som kan kalles utdatert og banalt, men alt i alt er dette en engasjerende fortelling som fortsatt er relevant, og ikke minst et vakkert, men samtidig autentisk avtrykk fra datidens norske bygdemiljøer.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Michael Wynn sier:

    Flott at denne er på Blu-ray. Jeg har den i hylla, men jeg har ikke fått sett den ennå. Breistein var vel vår største stumfilm regissør, men egentlig så hadde vi bare tre som betydde noe, ham, Leif Sinding og Walter Fyrst. To nazister og en bonde. Det er klart hvem som kommer på DVD.
    Fante-Anne var vel første spillefilm, men det var vel egentlig Sjøstrøm og svenskene som startet hele nasjonalromantikken med Terje Vigen (Sjøstrøm 1917) og Synnøve Solbakken (ikke Sjøstrøm 1919).

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>