Utsikt fra rød løper

Våre Cannes-favoritter!

Cannes 2011: Etter ti dager med mange intensive filmopplevelser, har vi nå på festivalens siste dag samlet tankene og valgt ut våre fem favorittfilmer fra årets Cannes-festival + oppsummert noen av festivalens beste øyeblikk.

Eirik

Fem favorittfilmer i tilfeldig rekkefølge:

  • Paulo Sorrentinos This Must Be the Place – Sorrentino fortjener ros for vågale regigrep i denne poetiske og melankolske, men samtidig morsomme og underfundige skildringen av en avdanket rockers jakt på sin avdøde fars fangevokter fra Auschwitz. Jeg har sjelden sett en filmskaper så til de grader konstruere intrige og visualitet rundt sin protagonist, fremragende tolket av Sean Penn i en av sine bedre roller. Sorrentino lar handlingen bevege seg fremover i et nesten meditativt tempo med dvelende kjøringer og komposisjoner som bare understreker hovedpersonens fremtoning der han drar sin trillekoffert gjennom USA. Klippingen er også kløktig benyttet for å ta oss inn i hodet på en tidligere rusmisbruker, spesielt hvordan handlingsmettede scener og snodige hallusinasjoner smelter sammen til en veldig subjektiv fremstilling av virkeligheten. Når Sorrentino også lykkes i å holde på vår interesse og fascinasjon filmen ut, handler det dels om Penns innsats, men også at birollene langs veien i seg selv er skildret som kortfilmportretter.
  • Pedro Almodóvars La Piel Que Habito – Almodóvars film druknet i all oppmerksomheten rundt Lars von Triers mislykkede naziklovneri, men forhåpentligvis vil filmen gjennoppdages i månedene som kommer. En litt klønete førsteakt, som meget mulig vil fremstå som akkurat det motsatte ved andre gangs gjennomsyn, er opptakten til en av hans mest finurlige og fascinerende intriger. Antonio Banderas demonstrerer evne til subtil karakterbygging, mens samtlige biroller er bunnsolide. Det er allikevel Almodóvars evne til å fortelle i lyd og bilder som hever filmen til noe helt unikt. Her er den mer tilbakeholden enn i hans siste filmer både i fargebruk og komposisjon, men samtidig med den sedvanlige detaljrikdommen i scenografi og kostymer som gjør også denne til en visuell nytelse. Filmens idé er gnistrende god, og måten den er utbrodert i manus og flettet sammen i klipp er i seg selv en studie i hvordan man holder publikums interesse.
Sean Penn i «This Must Be the Place»
Sean Penn i «This Must Be the Place»
  • Gerardo Naranjos Miss Bala – Uten mer kunnskap om filmen enn at den skulle omhandle Mexicos brutale narkomiljø, visste jeg nær sagt ingenting om hvilken ambisiøs fortelling Naranjo skulle servere meg. Historien om en fattig kvinne med ambisjoner om å vinne sin regionale missekåring, men som parallelt vikles inn i et uhyre brutalt narkooppgjør, utbroderes med thrillerens virkemidler og plasserer meg ytterst på kinosetet med konstant gåsehud. Legg til et teknisk briljant og fortellermessig kløktig fotoarbeide verdig Brian De Palma på sitt beste, komplett med et suggererende lydbilde à la David Fincher og voldskildringer som prioriterer realisme fremfor kulhet og du har det som for meg ble festivalens store oppdagelse.
  • Lars von Triers Melancholia – For meg er det liten tvil om at filmens første (av to) deler er noe av det desidert beste von Trier har gjort. En slags variant over Thomas Vinterbergs Festen, men enda beskere. Rammefortellingen om et traurig bryllup på en isolert herregård med dommedag i full fremfart over himmelen er i seg selv en genistrek – både fordi den åpner for skildringer av mennesker på kanten både bokstavelig talt og i hver enkelts psyke, – og fordi symbolverdien selvsagt er veldig sterk. Men vel så genial er den i hvordan den gir mesterregissøren visuelle muligheter i en helt annen skala enn tidligere. Slik sett vil kanskje mange føle at Melancholia mister energi i andre del når von Trier igjen demonstrerer null interesse for publikum, og kjører en helt annen vei enn det vi i salen både håper og forventer. Men for meg ble det bare enda mer interessant. Igjen en von Trier-film som krever sin avhandling, igjen en film som demonstrerer at han er Europas beste filmskaper.
  • Aki Kaurismäkis Le Havre – «Dette er blitt en av regissørens mer allmenngyldige og vellykkede filmer, breddfull av sjarme, fin moral og stødig regihåndverk. Samtidig er det også blitt en av hans mest interessante produksjoner rent visuelt. Ikke bare på grunn av nevnte referanser og tydelige filmspråk: arkitekt Auguste Perrets modernistiske havnearkitektur (på Unescos lister forøvrig) danner også et originalt, detaljrikt og fascinerende bakteppe som bare understreker den tegnefilmaktige mise-en-scènen. Og akkurat dét er det få som gjør bedre enn Kaurismäki.» Les min artikkel om filmen i sin helhet her.

Noen spesielt minneverdige øyeblikk:

  • Mest cinefile øyeblikk må utvilsomt være da Faye Dunaway viste seg å sitte blant publikum på visningen av Bernardo Bertoluccis Il Conformista. At regissøren selv innledet filmen kompletterte utvilsomt følelsen av å befinne seg i filmhistoriens hjerte, men det var Dunaway kledd i svart Chanel som ga meg grøsningene.
  • Nervøs og spent, men mest av alt svett etter å ha stått i heten utenfor Lumière, gikk det raskt kaldt nedover ryggen min da åpningsbildet til Melancholia fadet opp: Kirsten Dunst sminket som en slags levende-død med døde fugler i fritt falt rundt henne, akkompagnert til gåsehudfremkallende Wagner-musikk. Festivalens beste scene var utvilsomt dette, og de resterende tablåene som utgjør anslaget til Melancholia. Filmkunst blir ikke bedre enn dette!
André Wilms (til venstre) i Aki Kaurismäkis «Le Havre».
  • André Wilms som tar i mot publikums trampeklapp etter gallavisningen av Le Havre der han spiller hovedrollen må være festivalens ubestridt beste publikumsøyeblikk. Han forsøker å roe det hele ned ved å rette fokuset mot sine medspillere, men blir isteden stående forfjamset med tårer i øynene og skjelvende hender foran et festivalkamera som foreviger det hele for oss på Lumières gigantiske filmlerret. Filmmagi i verdens beste kinosal etter det som også var en av disse to ukenes fineste filmopplevelser.
  • Største skuffelse må bli kortfilmprogrammet. At verdens største og mest innflytelsesrike filmfestival greier å sette sammen et så flatt og uengasjerende program er både overraskende og trist. Norske Kjøttsår skilte seg positivt ut, men selv den fremstod som uforløst og ganske tam i et program der samtlige kortfilmer er akkurat dét. Når det hele så avsluttes med den verste kortfilmsjangeren av alle – skjetsjen, blir det bare kjipt.

Karsten

Fem favorittfilmer i tilfeldig rekkefølge:

  • Gerardo Naranjos Miss Bala – Utvilsomt festivalens store oppdagelse. Miss Bala er noe så sjeldent (og velkomment) som en kunstnerisk ambisiøs actionthriller med mye på hjertet. Filmen beretter om et brutalt Mexico, hvor en ung kvinne som havner på feil sted til feil tid slynges ned i et slags ormehull av årsakssammenhenger hun på forsøke å finne en vei ut av. Det drivende plottet kommer aldri i veien for karakterskildringene, og kameraet fanger – med en virtous presisjon jeg ikke har sett maken til siden Alfonso Cuaróns Children of Men – spenningen og holder nerven i hver scene. Med effektive fortellergrep og en usedvanlig balansert skildring av forholdet mellom ondt og godt i mennesket, viser regissør Gerardo Naranjo at han for alvor er et navn å regne med fremover.
Stephanie Sigman i «Miss Bala».
  • Terrence Malicks The Tree of Life – Mytiske Malick kom til croisetten med en film som har tatt ham 40 år å bringe til lerretet. Heldigvis har The Tree of Life blitt nettopp den enestående filmen mange av oss hadde drømt om – med mer. Malicks dikteriske storverk er rett og slett en majestetisk filmopplevelse, med nok tankegods til å vare en levealder. Fotograf Emmanuel Lubezki og Malick har skapt noen så visjonære bilder her at jeg neppe tror inntrykkene fra filmen kan bli glemt med det første. Jeg har ingen tvil (og tydeligvis hadde heller ikke juryen det) om at The Tree of Life er det store kunstverket som Cannes-festivalen 2011 i særdeleshet vil huskes for.
  • Ruben Östlunds Play – Ideen om et spill (som skalkeskjul for et ran) mellom svenske tenåringer av forskjellig rase og klassetilhørighet, er et slags banalt premiss for denne langt fra banale filmen. Helhetlig sett fant jeg nok flere filmspråklige konvensjoner anvendt i filmer i Cannes enn jeg hadde regnet med. I den sammenhengen skilte Play seg soleklart ut som en av de mer interessante narrative forskyvninger i europeisk film anno 2011. Ruben Östlund fortsetter (og utvider) sitt filmiske prosjekt, og lykkes igjen med å få sine presise formgrep til å understreke de troverdige menneskelige situasjonene han i løpet av tre langfilmer (forrige gang i De ufrivillige) har blitt en mester i å gjøre engasjerende kinopplevelser ut av.
  • Bruno Dumonts Hors Satan – Denne styggvakre og lekende originale parabelen over messiasfiguren var et herlig stebarn i festivalprogrammet. Som jeg skrev i min festivalartikkel om denne besynderlige filmopplevelsen: «Hors Satan er en snikende god film, som lister ut sine våpen like tålmodig som en samurai. Dumont forteller med stor trygghet og integritet; han vet hvor filmen skal, selv om vi holdes på pinebenken. […] I Dumonts verden er likevel denne skikkelsen langt mer ambivalent, og kan i det ene øyeblikket skyte en mann med hagle, i det neste suge djevelen ut av en ung jente, Eksorsistenstyle
Bruno Dumonts «Hors satan».
  • Joachim Triers Oslo, 31. august – I fjor sommer hadde jeg gleden av å jobbe en måned som researcher på Oslo, 31. august, så min opplevelse av filmen i Cannes er både farget av dette og var ladet av en ganske annen spenning enn vanlig – ettersom jeg hadde lest manuset flere ganger i tiden frem mot opptak, men ennå ikke sett selve filmen. Unormale forventninger preget altså opplevelsen – etter Reprise og en påfølgende messias-rolle i norsk film for regissør Joachim Trier, må det også nesten ha vært umulig for filmen å leve opp til seg selv da den ble presentert i Cannes. Så hvordan tolker man en slik opplevelse? Jeg føler det mest som om jeg ikke har sett selve filmen, med åpne øyne slik jeg vanligvis gjør, men isteden opplevd en sjelden internasjonal begivenhet for en norsk film; en urpremiere i Cannes. Forventninger er både bensinen og brannen i det tidvis elektriske spenningsfeltet som er en filmfestival, og selv om Oslo, 31. august for meg er langt fra den umiddelbare opplevelsen som det Reprise var i sin tid, har likevel dette blitt en nydelig og annerledes film som i tiden frem mot den norske premieren i høst skal synke inn før den ses påny. Premierevisningen på Oslo, 31. august i Cannes er en de tingene jeg ikke vil kunne glemme.

Noen spesielt minneverdige øyeblikk:

  • Mest cinefile øyeblikk på festivalen var nok for meg, som Eirik og Lars Ole, opplevelsen av å se Il Conformista i selskap av Faye Dunaway. Det er på en måte vanskelig å toppe noe sånt; det var kult på så mange måter. En annen ting var litt gøy var å vente på grønt lys i en fotgjengerovergang med Michel Gondry. Men this is Cannes, som de sa.
  • Som mange kanskje vet, eller har forstått på avstand, så er Cannes-publikummet av en helt egen kategori – tålmodige i kø, entusiastiske og kjærlige overfor filmer de liker; frekke og arrogante over det som ikke faller i smak. Ikke overraskende er det beste publikumsøyeblikk jeg opplevde under årets festival knyttet til entusiasme: Da en langvarig, imponerende actionsekvens i den gode sørkoreanske thrilleren The Yellow Sea ble avsluttet – og helten krøp levende ut av et bilvrak, brøt salen ut i massiv applaus. Ikke nødvendigvis bare fordi scenen var godt laget, men fordi de var så happy for at karakteren fremdeles holdt seg i live. Herlig!
  • I den andre enden av skalaen finner man den største skuffelsen, hvor hverken opplevelsen eller omgivelsen lever opp til forventningene. Akkurat som Eirik kan jeg da ikke komme bort fra hvor forstummende svakt konkurranseprogrammet for kortfilm var ved årets festival. I tillegg var det sørgelig å oppleve at verdens viktigste filmfestival faktisk evner å stue bort kortfilmvisningene til to visninger samlet på én og samme dag, den siste helgen av festivalen. Overraskende på den dårlige måten.

Lars Ole

Fem favorittfilmer i tilfeldig rekkefølge:

  • Lars von Triers Melancholia – Fuck! I år tilbød von Trier hovedkonkurransen en overraskende ukontroversiell film i, men bare minutter etter den første visningen skapte han et brennende helvete med festivalhistoriens morsomste pressekonferanse. Nå som von Trier er persona non grata i Cannes, synes det kanskje usannsynlig at han vinner noen av de store prisene, men Melancholia fortjener all anerkjennelsen den kan få. Sjeldent har man sett en mer utflytende, romantisk von Trier; her skildres verdens undergang med wagnersk patos, iblandet bitende, beksvart humor. Første akt byr på mesterlig og underholdende ensembledrama à la Festen, før fortellingen plutselig tar en helomvending og beveger seg over i bevisst traurig, bergmansk kammerspill, der søstrene Kirsten Dunst og Charlotte Gainsbourg venter på Godot. Triers tablåer er gåsehudfremkallende og den eventyrlige settingen henviser aktivt til Resnais’ I fjor i Marienbad. Forøvrig slekter Melancholia både på Antonioni og Hitchcock (hvis vi skal bable i referanser) – i sum mye av det som gjør at jeg elsker film. Lars von Trier er og blir vår tids ubestridte kunstner.
Brad Pitt i Terrence Malicks «The Tree of Life»
Brad Pitt i «The Tree of Life»
  • Terrence Malicks The Tree of Life – Den vakreste, mest ambisiøse og åpenbart imponerende, men også frustrerende opplevelsen ble møtet med Terrence Malicks etterlengtede The Tree of Life. Så åpenhjertig i sin svulstighet at man enten må hengi seg eller rømme kinosalen. Dette minner mer om et langdikt eller en symfoni i flere satser enn en filmfortelling, og må sees flere ganger for å vurderes på en rettferdig måte. Først i høst kan vi for alvor diskutere hvorvidt Malick har laget noe for historiebøkene, men i alle tilfeller ble The Tree of Life festivalens mest uforglemmelige verk og en opplagt Gullpalme-vinner.
  • Ruben Östlunds Play – Sveriges viktigste regissør for øyeblikket viderefører sitt kunstneriske prosjekt fra Gitarrmongot og De Ofrivilliga med en konfronterende og ofte ubehagelig film, som slekter på Michael Hanekes Ukjent kode. Den satiriske humoren vi kjenner fra Östlunds tidligere filmer er mer nedtonet, men slår til når man minst venter det og åpner de intenst dramatiske situasjonene, slik at de kan leses fra flere synsvinkler. Play er i kontinuerlig dialog med tilskueren – en ytterst sjelden kvalitet.
Emily Browning i «Sleeping Beauty»
Emily Browning i «Sleeping Beauty»
  • Julia Leighs Sleeping Beauty – Den mest perfeksjonerte, presist utmeislede filmen jeg så i Cannes var en australsk debut. Dette er Belle de Jour, eller rettere sagt “Belle de Nuit”, for kresne filmganer; pirrende og frastøtende på en og samme tid, båret frem av en heroisk Emily Browning i konkurransens mest uredde hovedrolle. At kritikerne hovedsakelig møtte filmen med skuldernikk bare bekrefter dens krevende tone og underspilte stemning. Dette er neppe en film for hvermansen, men hekter man seg på venter en rikelig belønning.
  • Bruno Dumonts Hors Satan – Dumonts styggvakre, gjennomkjipe og slitesterke univers slukte meg, og denne frigjorte filmen kan konkurrere med Alejandro Jodorowskys The Holy Mountain om tittelen historiens mest alternative Jesus-film. Jeg skriver under på Karstens oppsummering: “I andre halvdel tråkler historien seg mer dramatisk fremover, og Dumonts fortelling blir mer og mer åpenbart en parabel til Bibelen – jeg satte særlig pris på humoren i mange av referansene; fra en voldsom gressbrann til et lekent pek til å gå på vannet. Jeg opplever filmen og karakterene slik at Dumont vil gi oss en “alternativ Jesus”; et blikk på hvordan en messiasfigur ville grepet livet an, slik det står og går i dagens Nord-Frankrike.”

Noen spesielt minneverdige øyeblikk:

  • Festivalens mest cinefile øyeblikk må nok, som for Eirik og Karsten, ha vært da Bernardo Bertolucci trillet inn i Buñuel-salen for å presentere Il Conformista, etterfulgt av at Faye Dunaway plutselig satt seg blant publikum for å nyte filmen. Morsomt var det også da jeg plutselig ble med følget Gus van Sant, Mia Wasikowska og Bryce Dallas Howard ut av kinosalen og ned den røde løperen etter Restless-premieren. Et surrealistisk øyeblikk.
  • Men et cinefilt øyeblikk bør jo egentlig finne sted i en film, og da var det “Skapelsen” i The Tree of Life som fikk vannet til å gå for undertegnede. Med Zbigniew Preisners Lacrimosa-musikk, opprinnelig skrevet for Kieslowskis begravelse, som akkompagnement, hamret disse tyve minuttene seg så dypt inn i ryggmargen at jeg brast i stille gråt. Jeg vil også trekke frem den majestetiske prologen til Melancholia – en nesten lattervekkende parade i visuell onani (i positiv forstand).
  • Når tilfanget av film er så stort, blir skuffelsene mange. Kanskje nettopp fordi den umiddelbare opplevelsen blir så avgjørende og man rett og slett ikke får muligheten til å ta filmene ordentelig inn over seg. Den sørgeligste i rekken var Nuri Bilge Ceylans Once Upon a Time in Anatolia. Begynnelsen var prakfull – jeg har sjeldent sett nattemørket bli skildret på en vakrere måte – men halvveis begynte filmen sakte men sikkert å renne ut i sanda. Bensinen tok slutt og “kjedelig” ble ordet som oppsummerte et akk så spennende utgangspunkt. Forøvrig den eneste gallavisningen jeg besøkte der folk flyktet ut av kinosalen.

Takk for i år – vi kommer tilbake neste år!

På vei opp den røde løperen til gallavisning av Nicolas Winding Refns «Drive».
På vei opp den røde løperen til gallavisning av Nicolas Winding Refns «Drive».

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Mikkel sier:

    Lars Ole, historiens morsomste pressekonferanse. Nesten uten tvil. Traff en tysk festivaldirektør (ikke mer nazi enn oss andre) som var henrykt. “Wow, what a performanze, Ze gave everything for the journalist”.

    F.eks:

    Siden Keith Sunderland ikke var der måtte Stellan steppe inn som alkoholikernes representant, og Udo Kier skulle ikke bare typecastes som en homofil mann, men nå også en alkoholisert homofil mann.

    Kirstin Dunst hadde vært alvorlig deprimert, hvis han fikk lov å si så – hvis ikke kunne det godt trekkes tilbake – og frøken Gainsbourg kjente Trier fra alle mulige vinkler.

    På en måte var det som å se en performance-kunstner gi alt, og makan til stoff journalistene fikk i gave. Utrolig synd at et par av dem valgte å gjengi deler av pressekonferansen så klumsete, ukorrekt og unyansert at sponsorer begynte å presse festivalen. Visstnok var det festivalens to daglige ledere som tilslutt klarte å berge filmen i programmet, men måtte gi tapt på å la kunstneren bli.

    Kommer Cannes 2011 til å gå inn i historien som det året da ytringsfriheten døde på verdens viktigste kunstfestival?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>