rapport-fra-new-directorsnew-films-2011

Rapport fra New Directors/New Films 2011

I år er det 40 år siden Museum of Modern Art (MoMA) og Film Society Lincoln Center i New York inngikk samarbeidet om den årvisse filmfestivalen New Directors, New Films (ND/NF). Siden oppstarten har festivalen stolt kunnet presentere et smörgåsbord av globalt filmtalent til et kresent New York-publikum. Alt fra Steven Spielberg til Todd Solondz og Pedro Almodovar har vist sine lovende debuter der, noe som med tiden har gitt festivalen et prestisjetungt preg. I år tok Montages turen dit, og så et utvalg av de programmerte filmene.

Jubileumsprogrammet i år var ikke mindre variert enn tidligere, og inkluderte gledelig nok en norsk film, Anne Sewitskys samlivskomedie Sykt Lykkelig. Filmen er nå del av et sjeldent selskap med fire norske filmer: ND/NF har tidligere vist Joachim Triers Reprise (2007), Mona Hoels Salto, salmiakk og kaffe (2005), Unni Straumes Thranes metode (1999) og Pål Sletaunes Budbringeren (1998).

New York-premieren for Sykt Lykkelig kom etter bejublet mottakelse og Grand Prix-utmerkelsen i Sundance, så det var ikke uten en viss buzz at newyorkerne søkte seg mot Sewitskys film. Det kan dessuten virkelig se ut som at amerikanerne har fått øynene opp for norsk film; direktøren for festivalen kunne stolt fortelle at et program med norske samtidsfilmer skal vises i Film Society Lincoln Center senere denne våren. I salen satt et varmt og sjenerøst publikum, som tok i mot en spent Anne Sewitsky som presenterte filmen fra podiet. Den friske fortellingen om to nabopar og deres barn som utvikler et spesielt forhold slår godt an, også her. Den herlige blandingen av drama og komikk, den finstemte regien og de uventede vendingene i fortellingen får amerikanere både til å le og gispe. Først og fremst er de med på humoren, men de er også tydelig interessert i det eksotisk norske. Sewitsky kan fortelle at «Happy Happy» (som er den internasjonale tittelen) er spilt inn 20 minutter fra hovedstaden Oslo, på Lørenskog. En i salen utbryter: «Really? It looks like it could have been anywhere in the Norwegian countryside!»

Det eksotiske Norge representert av «Sykt lykkelig».

Det sterke innslaget av amerikansk folkemusikk og parallellene til svart slavehistorie slår også an en streng og bringer amerikansk nærhet til fortellingen. I så måte er den lille filmen modig global i å bruke paralleller til en annen kultur som bakteppe. På overflaten virker de to parene lykkelig tilfredse med tilværelsen i bygdenorge. Etter hvert som livene deres krysses tar de uventede og kompliserende vendinger. Sykt lykkelig blottstiller det universelt sårbare i mellommenneskelige forhold. Da Sewitsky kan fortelle at den direkte oversettelsen av filmens egentlige tittel ville blitt «Insanely Happy» vekker det nærmere forståelse for filmens innhold og mye latter. Programsjefen som introduserer Sykt lykkelig, trekker frem filmens unike evne til å balansere humor og drama og dens klare regimessige helhet som bærer gjennom helt til siste rute. Publikum virker både begeistret og sjarmert. Mange lurer på når de kan se hennes neste prosjekt. Det vekker nysgjerrighet når hun kan fortelle at neste prosjekt allerede er ferdig og at Jørgen+Anne=sant allerede er vist i Berlin. Debuten virker svært lovende for Sewitsky, som nå har fått amerikansk agent og er i samtale om flere amerikanske filmprosjekter.

ND/NF var i år også svært stolte over å kunne presentere en egyptisk film, så kort tid etter opprørene i Kairo. Mohamed Diabs Cairo 6,7,8 tar for seg skjebnen til tre kvinner fra ulike sosial lag som tar et direkte oppgjør med seksuell trakassering fra menn i det offentlige rom. Tittelen henspeiler på en busslinje som trafikkerer travle gater gjennom Kairo. I trange mengder opplever kvinnene å få ubehagelige tilnærmelser, en ukultur som regissør Diab opplevde som omfangsrik under research til filmen. Etter å ha jobbet som manusforfatter på en rekke blockbustere innen egyptisk film, valgte Diab seg et tema som vekket sterkt personlig engasjement for sin spillefilmdebut. Han intervjuet en rekke kvinner som grunnlag for manuset, og siden emnet er tabubelagt har problemet blitt fortiet. Reaksjonene på filmen fra egyptiske menn viser at mange ikke engang vet om problemet eller vil vedkjenne seg at det eksisterer. Noen benekter til og med innholdet i filmen.

«Cairo 6,7,8»

Cairo 6,7,8 er et fascinerende og inderlig innblikk i et trangt sosialt, økonomisk og politisk klima. Skuespillerne Boshra og Nelly Karim tolker sine kvinneskikkelser med nerve og intensitet. Historiefortellingen er enkel og klar. Diab viser at han behersker både å blottstille sosialt utfordrende temaer og skildre dette nyansert. Man kjenner på desperasjonen og håpløsheten, og kvinnenes opprør tegner også konturer for det store borgeropprøret som vi nå vet at skulle komme i virkelighetens Kairo. Diab evner også å lette opp med komikk, mye gjennom en eiendommelig politietterforsker som utviser en helt egen rettferdighetssans. Filmen mottok stor applaus og nærmest heiende tilrop fra salen etter visningen på ND/NF. Regissøren humret litt foran en fullsatt sal, og sa han er glad for at den egyptiske revolusjonen har skapt ny interesse for egyptisk film, også utenfor landets grenser. Cairo 6,7,8 føyer seg inn i rekken av sosialt engasjerte filmer, som ND/NF ønsker å gi særlig plass. (Les også vår artikkel om egyptisk film her på Montages – del 1 og del 2.)

En annen nasjon som har et sterkt samfunnsengasjement tilstede i sine filmer er Romania, som de siste årene har kunnet vise til en rekke lovende filmtalenter – og ND/NF-filmen Outbund følger opp. Filmen forteller historien om Matilda, som får et døgns fri fra sitt fengselsopphold for å delta i morens begravelse. Det blir en nådeløs jakt etter penger for å kunne rømme landet og tid til å nærme seg fortiden. Som hovedpersonens kjølige og brutale drift skrider filmen frem like hardt og nådeløst. Regissør Bogdan George Apetri viser formmessig talent, selv om historien og karakterene til tider ikke bærer like godt. Outbound har en klar nerve, men historien og fortellergrepene virker noe overtent og distansert i lengden. Vi kommer aldri helt nær, men opplever Matildas konflikter og brytninger på avstand.

En film det på ND/NF var knyttet særlig store forventninger til er Pariah, debuten fra den unge afroamerikanske kvinnelige regissøren Dee Rees (ikke minst på grunn av krediteringen av Spike Lee som medprodusent). Pariah er et familiedrama om en afroamerikansk middelklassefamilie bosatt i Brooklyn, New York. Aliki (Adepero Oduye) liker jenter, noe som ikke er lett å akseptere for foreldrene. Mor tviholder på kristen-konservative verdier, så fast at hun skyver seg selv ut i ensomhet. Far er hardtarbeidende politimann. Hans forhold til datteren er nærere og tilsynelatende mer liberalt, men det er vanskelig å nærme seg temaet om datterens kjærlighetsliv.

«Pariah»

Pariah er en film om å bli voksen, om å stå gjennom problemer, om ikke å løpe fra dem, men å velge sin fremtid. Rolleprestasjonene fra et ukjent lag av skuespillere er gripende, sårbart og nyansert – en fremragende rollebesetning. Regissør Dee Rees forteller med presisjon og holder en nær, intens og poetisk tone gjennom filmen. Med utgangspunkt i det nære portrettet av Aliki og hennes omgivelser rommer filmen både sosiale og kulturelle utfordringer i dagens afroamerikanske USA. Alikis familie har rykket inn i middelklassen og moren forsvarer innbitt familiens fasade. I dette utfordres Alikis annerledeshet. Når den sosiale aksepten og statusen er vunnet kommer utfordringen med å finne hvor de moralske grensene går for å kunne beholde denne.

Pariah er laget med lavt budsjett og regnes som en indiefilm. Fotograf Bradford Young utnytter lys og intensitet i kamerarbeidet, og får mye ut av enkle forutsetninger. Spike Lee har vært involvert som manuskonsulent og har gitt tilbakemeldinger på innspillingen underveis. Han har vært regissørens lærer og veileder på New York University, hvor hun er uteksaminert fra. Filmen er et friskt tilfang til en ikke like, men en gang så, relevant amerikansk indiefilm. Produsenten kunne fortelle at Pariah har fått amerikansk distribusjon gjennom tungvekteren Focus Features, og skal lanseres over hele USA til høsten.

Angela Davis i «The Black Power Mixtape 1967-1975».

Mer og nær fortidig svart historie ble det i svenskproduserte The Black Power Mixtape 1967-1975. Regissør Göran Hugo Olsson har funnet unike arkivopptak hos SVT av sentrale personer i Black Power-bevegelsen, ettersom svenske reportere i sin tid engasjerte seg sterkt i den svarte borgerrettighetsbevegelsen og fulgte den på nært hold. Vi møter blant mange andre de fremstående Black Panther-aktivistene Stokely Charmichael og Angela Davis. Dessuten også Nation of Islam-leder Louis Farrakhan. I research for et annet prosjekt kom regissøren over dette omfattende materialet som spenner fra 1967 til 1975. Ideen for prosjekt har vært å kompilere hvordan svenske journalister portretterte denne betente delen av nær amerikansk historie ned til ryddige bolker, der hvert årstall utgjør et kapittel. Det hele er bundet sammen av nykomponert hip-hop og flyter avgårde som en mixtape.

Prosjektets rammer gir tydelige begrensninger. Regissøren har kun tillatt arkivmateriale fra disse årene som er funnet i SVTs arkiver. Kommentarer er bare med på lydsiden, og kommentarsporet består av fremstående afroamerikanske musikk-, kultur- og samfunnspersonligheter. Fra soulsanger Erykah Badu, hip-hop-artist Talib Kweli til Angela Davis av idag – som selv er å se i opptakene. Visse deler av en kompleks handlings- og virkningskjede blir utelatt, hele historien blir ikke nødvendigvis fortalt. Allikevel er det nettopp dette unike svenske utenfrablikket som nettopp gir en helt ny innsikt til tidsånden. Klippingen er poetisk og luftig. Og som en hver god mixtape gir den deg noe du bør høre og som vokser i din bevissthet. I kjølvannet av Martin Luther Kings ikke-voldelige holdning til opponering mot rådende verdier og handlinger overfor afroamerikanere, vokste det frem en langt mer progressiv og offensiv bevegelse. Black Power Movement var ikke fremmed for å møte vold med vold der de så det nødvendig. Tålmodigheten var oppbrukt og nødvendige endringer måtte komme, koste hva det koste ville.

Stokely Carmichael i «The Black Power Mixtape 1967-1975».

Det er fascinerende hvordan hvite, nysgjerrige journalister som snakker engelsk med klar svensk brytning kan komme mye nærmere enn noen amerikansk nyhetsjournalist. Åpenhjertige møter med Stokely Charmichael (som for ettertiden også har blitt stående med et voldelig ettermæle) gir et unikt menneskelig inntrykk av Black Panther-lederen. Han overtar spontant reporterens rolle, intervjuer sin egen mor og kommer til bunns i hvordan hudfargen deres har preget familiens liv. Aktivisten Angela Davis forklarer blek og medtatt (sannsynligvis uskyldig dømt for medvirkning til drap) fra fengselet hvordan en oppvekst i voldelige omgivelser har preget hennes syn på vold som en nødvendig opponerings- og forsvarsstrategi i et våpenforherligende amerikansk samfunn. Lederen av Nation of Islam, Louis Farrakhan, forteller livlig om sitt religiøse syn og nødvendigheten av moral og skikkelighet, i et svart gettosamfunn som fullstendig er overmannet med rusproblemer. Bortsett fra de som så reportasjene på svensk TV den gang, har verden aldri sett disse opptakene. De gir helt ny innsikt i og nærhet til datidens hendelser. I så måte er det en viktig film, godt forvaltet og engasjerende sammenstilt.

Inntrykket fra årets New Directors er at festivalen i sitt 40. år befester sin stilling. Fortsatt er den en relevant veiviser til nytt filmtalent. Festivalprogrammet er bredt. Filmer med klar sosial bevissthet, filmer som tar utgangspunkt i noe nasjonalt særegent med global appell og filmer med regimessig tydelighet og særegenhet vinner gjennom. En sted for oppdagelser av nye strømninger i filmkulturen.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>