intervju-kaveh-tehranis-skrablikk-pa-det-norske-i-1994

Intervju: Kaveh Tehranis skråblikk på det norske i 1994

OIFF’10: Selv om Oslo internasjonale filmfestival i all hovedsak viser langfilmer, pleier de hvert år å sette opp et lite utvalg kortfilm -- med både internasjonale og norske filmer på plakaten. I år er intet unntak. Som en del av årets bunt kortfilm har OIFF også satt opp en egen gratisvisning av Oslo-premieren på novellefilmen 1994 av Kaveh Tehrani, i kveld kl. 19.00 på Eldorado 3. (Kortfilmprogrammet vises lørdag 27.11. kl. 17:00 i Tancred.) Tehrani har de siste årene gjort seg bemerket med en rekke profilerte musikkvideoer, og debuterer nå som fiksjonsfilmskaper med 1994. Skjønt det fiksjonelle tøyes i filmens form, siden historien fortelles som en mokumentar. 1994 beskrives på følgende måte i OIFF-katalogen:

En persisk familie kommer til Norge og Lillehammer tidlig på 90-tallet. De blir godt tatt i mot av entusiastiske lillehamringer som er godt i gang med forberedelsene til OL ’94. Men straks lekene er over blir byen igjen et traust og stille sted, og lillehamringene er ikke fullt så vennlige som de først ga inntrykk av. 1994 er en mørk komedie om fremmedgjøring, kultur og hvordan man finner seg til rette i et nytt land.

De fleste av oss som var gamle nok til å oppleve Lillehammer-OL har nok egne minner og historier knyttet til begivenheten, som på mer enn én måte sementerte den norske nasjonalfølelsen på 90-tallet (tett fulgt av folkeavstemningen om EU-medlemskap høsten etter). Men ikke alle skjebnene og fortellingene knyttet til de to vinterolympiske ukene i februar ’94 er så urnorske som vi skal ha det til. Kaveh Tehrani undersøker med sin sterkt karakterdrevne film hvordan en iransk familie, og da især filmens hovedperson, familiefaren Dariush, forsøker å finne balansen mellom identitet og integrering før og etter 1994. Vi satte oss ned med Tehrani for å snakke nærmere om prosjektet.

*

Montages: Først, siden 1994 er din debutfilm, kan du fortelle oss litt om din bakgrunn og hvordan du begynte å tilnærme deg det å lage film?

Kaveh Tehrani: Jeg er halvt iransk og halvt norsk, og ble født i Tehran like før revolusjonen i 1978. Min norske mor og jeg reiste til Norge ganske umiddelbart etterpå, før min far fulgte noen måneder senere. Film ble jeg interessert i tidlig. Først skate- og snowboardfilm. Senere var det filmklubb, super8-kamera og stillsfotografering. Så jobbet jeg endel med egne ting og på produksjoner mens jeg leste filmvitenskap på Lillehammer. Da var jeg solgt.

M: Og vi har sett at du i flere år har vært aktiv med å lage musikkvideoer for en rekke norske artister (bl.a. National Bank, Madcon og Heroes & Zeroes). Hva fikk deg til å ta steget over i å lage denne filmen?

KT: Musikkvideo har jeg laget både fordi jeg er musikkinteressert og hadde venner og kjente som drev med musikk. Det var en måte for meg å teste ut ting, og å lære å lage film. Men jeg har alltid vært klar på at det er fiksjon jeg har lyst til å gjøre. Det har bare tatt veldig lang tid, både å skrive og å ferdigstille filmen jeg nå er klar med. Forhåpentligvis vil denne filmen gjøre det mulig for meg å utvikle flere fiksjonsprosjekter.

I musikkvideoen «Home», som Tehrani lagde for National Bank, ser man en formmessig relasjon til uttrykket i 1994. I begge prosektene anvender Tehrani en nostalgifremkallende bruk av arkivmateriale som gjenforteller minner om store begivenheter. (I «Home» handler det om Michael Jacksons norgesbesøk på midten av 90-tallet.)

M: Kan du fortelle litt om bakgrunnen for 1994? Hvordan kom historien og karakterene til deg, og hva er ditt eget forhold til det norske vs. det iranske?

KT: Hovedpersonen Dariush begynte som en parodi på en overmåte stolt iraner som levde på minnene om det storpersiske riket. En komisk figur, uten selvinnsikt, som levde i fortiden. Så kom jeg på idéen med å la denne personen komme til Norge og Lillehammer i tiden rett før OL. Den monomane dyrkingen av norsk kultur generelt og skisport, som vi spesielt så under OL, føler jeg meg veldig fremmed for. Karakteren Dariush veksler fra det ene ytterpunktet til det andre, på leting etter en ny identitet og fotfeste i et nytt land. Men hans flukt inn i hans persiske fortid blir på en lignende måte et fattig substitutt. Et sitat som tidlig ble en tese for filmen stammer fra filmteoretikeren Tom Gunning: “Attractions are a response to an experience of alienation”. Det er ikke i disse ytterpunktene vi lever ut det som er kjernen i vår identitet. Disse iscenesettelsene er et symptom på fremmedgjøring. Hvorfor behøver vi den slags overveldende bekreftelse for å stadfeste hvem vi “er”? Følelsen av fellesskap gir seg dessuten straks festtalene er over og kruttet i fyrverkeriet er svidd av.

M: Og rent formmessig har du valgt å fortelle historien som en dokumentarfilm, selv om det ligger et fiksjonsmanus i bunn. Hva var det ved stoffet og tematikken i 1994 som gjorde at du valgte å fortelle det på denne måten?

KT: Jeg ville lage denne filmen uansett budsjett eller støtte. Derfor tenkte og skrev jeg den i utganspunktet som en mokumentar. De første utkastene inneholdt faktisk intervjuer med ulike forskere. Disse gjennomførte jeg selv, og denne prosessen gjorde meg oppmerksom på deler av problematikken som skildres i filmen. Men det var først i løpet av manusprosessen jeg hadde med kortfilmkonsulent Kalle Løchen og med hjelp av manusforfatter Hans Petter Blad jeg forstod at det var mellom Dariush og hans kone at den sentrale konflikten måtte utspille seg. Det er hun som lever tettest på han, og merker hvordan han endrer seg.

M: Og noen av disse konfrontasjonene springer frem fra noe som i utgangspunktet er komiske situasjoner, f.eks. gjennom dialog og språklige misforståelser.

KT: Ja, men jeg likte hvordan det underliggende alvoret piplet frem, hvordan Dariush kone går fra å være passiv-aggressiv til en åpen konfrontasjon, og hvordan innspillingen av “dokumentarfilmen” fungerer som en pådriver for Dariush eksentriske påfunn. Da det ble klart at vi kom til å få produksjonsstøtte hadde vi en åpen casting, hvor bla. Aziz Khatari (Dariush) dukket opp. Jeg tilbrakte mye tid med ham, og mange av hans anekdoter og opplevelser ble tatt inn i manus. Vi filmet totalt over 50 timer med materiale, så det var også mye improvisasjon rundt scenene. Aziz’ og Dariush møtes altså et eller annet sted mellom manus og i den endelige filmen, og med et så stort materiale ble klipper Christian Siebenherz også en viktig bidragsyter i utformingen av filmen.

M: Kan du utbrodere litt om valget av mokumentar-formen, ikke bare rent produksjonsteknisk, men også hvordan den passet historien?

KT: Tematisk låner mokumentarformen filmen en legitimitet; man kan bli sittende og tenke: «Har dette virkelig skjedd?» Når vi i filmen setter søkelys på de mulige negative konsekvensene av Lillehammer-OL, tenkte jeg at den påståtte “realismen” ville forsterke sannsynligheten for at den norske delen av publikum aksepterer dette premisset. Og heller enn å lage ren humor, eller en flat og forutsigbar kritikk av Norge og norsk kultur, kan filmen dreies mer i retning av drama. Empatien og det emosjonelle engasjementet man legger ned i en karakter er jo et av filmmediets styrker. Klarer man å skape en helhetlig og sammensatt karakter hvor den emosjonelle logikken er på plass, kan man få folk til å lytte.

M: Samtidig er vel ikke mokumentaren, på tross av fordelene, nødvendigvis noe lettere form å fortelle med?

KT: Nei, og ettersom mokumentaren har blitt en så vanlig form tenkte jeg at vi for å overbevise måtte gå så langt som mulig i retning av å få filmen til å se ut som et dårlig produsert TV- portrett. Dette er en selvutslettende praksis, hvor de ulike bidragyternes innsats ikke skal være “synlig”. Dette krevde altså tilbakeholdenhet fra fotografen, diskrét musikkbruk og realistisk scenografi. Jeg opplevde at det er skuespillerne som kanskje har den tøffeste jobben, og her er det kun ikke-profesjonelle som spiller. Min forhåpning er at deres spill overbeviser i slik grad at publikum aksepterer at situasjonene spilles ut for første gang mens vi henger på.

Det har vært krevende å rendyrke en så lite estetisk form. Ironisk nok fikk vi nylig støtte av NFI til å lage en 35mm-visningskopi av filmen, etter at den var ferdigstilt. Vi valgte da Kodak Vision, som er en helt nøytral stock som ikke påvirker konstrast, farge eller andre forhold ved graden vår. Det var hardt, men vi holdt helt i mål.

*

OIFF viser som sagt 1994 i kveld torsdag kl. 19:00 på Eldorado 3 og førstkommende lørdag sammen med resten av kortfilmene, kl. 17:00 i Tancred på Filmens hus.

Her er traileren:

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>