«Samuel Fuller var en filmens Hemingway, med sin journalistiske sensibilitet og trang til å forkorte og forenkle filmspråket – uten å miste den kunstneriske tvetydigheten og kompleksiteten.» [2]

Med et besnærende filmspråk, preget av intense nærbilder og knivskarpe kontraster mellom lys og mørke, tegner Jules Dassin et pessimistisk bilde av klassestrukturer og kapitalismens forråtnelse av menneskelige verdier.  [1]