Norsk films svar på I fjor i Marienbad? Nylig Amanda-nominerte Babycall blir iallfall mer og mer fiffig, kompleks og overskridende for hvert gjensyn. Vi retter et nytt analytisk blikk mot Pål Sletaunes film. [14]

«Hva er Babycalls akilleshæl? Sletaune har ikke ønsket å lage en intrikat ”mind fuck”-film. Det er intendert at ikke historien går opp. Så hvorfor føler vi, publikum, at vi har blitt litt snytt?» [20]