Blake Edwards' lekne, slentrende geni, Henry Mancinis svalende, lengselsfulle musikk og Audrey Hepburns sårbare, tindrende sjarm smelter sammen i et mesterverk som funkler av mellommenneskelig klokhet.

Mens nyversjonen har vært å se på kino i sommer, har vi hjemme i høstmørket heller sett originalverket: The Taking of Pelham One Two Three fra 1974. [5]