To tendenser i norsk filmproduksjon – en interesse for sjangertro skrekkfilmestetikk og en konsentrasjon om nære, mellommenneskelige forhold avskåret fra en politisk virkelighet – finner et delvis fruktbart samspill i Amnesia. [7]

«Fjellet er som best når den lar det som er uavklart i forholdet mellom de to hovedpersonene samspille med det skjulte og uvisse i landskapet de befinner seg i.» [13]