Den unge norske skuespilleren Sofia Tjelta Sydness er i vinden, noe som ble behørig markert under Berlinalen i februar da hun var en av ti utvalgte til presentasjonen European Shooting Stars. På film og TV er hun også aktuell, som del av ensemblet i NRK-serien LIS og til høsten som hovedrollen i Irasj Asantis spillefilmdebut Fighter. I tillegg spiller hun i Ruben Östlunds påkostede neste satire, The Entertainment System is Down, som er ventet i 2027.
Vi møtte Tjelta Sydness i Berlin til en samtale, og nedenfor deler hun sine tanker og forventninger om en karriere innen film – i tillegg til at hun forteller om gnisten som ble tent som ung spire i teaterkulissene, erfaringer fra innspillingen med Ruben Östlund, og opplevelsen av å være på Berlinalen som en utvalgt «European Shooting Star».
Hvert år trekker Berlinalen frem 10 unge, fremadstormende skuespilltalenter fra forskjellige europeiske land, som får delta på nettverksprogrammet European Shooting Stars, arrangert av European Film Promotion (EFP). Tidligere utvalgte inkluderer stjerner som Daniel Brühl, Andrew Scott, Carey Mulligan og Alicia Vikander. Utnevnelsen har fungert som et utstillingsvindu også for flere norske skuespillere de siste tiårene, blant dem Maria Bonnevie, Aksel Hennie, Trond Espen Seim, Eili Harboe og Ine Marie Wilmann, og formålet er å tilby et mulig springbrett mot en økt internasjonal profil .
Årets eneste nordiske deltaker var altså Sofia Tjelta Sydness, og i tillegg til film- og TV-prosjektene hun deltar i fremover er det også verdt å nevne at det i mars ble offentliggjort at hun er en av fem skuespillere i Nationaltheatrets talentsatsing NyeNational.
*
Simon Holm (SH): Når visste du at du ville bli skuespiller?
Sofia Tjelta Sydness (STS): For å si det sånn: Jeg kan ikke huske en tid hvor jeg ikke visste det. Jeg har jo på en måte vokst opp backstage, og ble veldig fascinert av å observere mens mamma og pappa opptrådte. [Red.anm: Foreldrene er Pia Tjelta og Kyrre Haugen Sydness, begge skuespillere.] Folk går rundt og snakker i walkie-talkie; noen trykker på en knapp, og det kommer røyk på scenen eller lyset endrer seg; kostymene sys om og skiftes underveis… det var en magisk verden som jeg hadde tilgang til.
Men jeg skjønte det nok ikke helt før jeg sto på scenen selv, da jeg var ti år og spilte Midterste Geit i Rockeulven på Nationaltheatret. Jeg sang og danset rundt på scenen i en stor parykk med geitehorn og et slags geitebunadskostyme, og hadde det kjempegøy. Jeg ville aldri dra derfra, så jeg nektet å ta av meg kostymet, og satt og vinket til barna som hadde sett forestillingen og takket dem for at de kom. Det var et konstant adrenalinrush, og sånn er det fortsatt; ingenting får hjertet mitt til å pumpe på samme måte.
Når jeg leser en tekst for første gang, får jeg en rastløshet i kroppen, en positiv utålmodighet. Jeg synes det er så spennende å finne ut av hva dette kan være, å diskutere materialet med andre, å være på leseprøver… det brenner skikkelig. Så jeg skjønte raskt at jeg ikke hadde noe annet valg: Enten måtte jeg være skuespiller, eller så måtte jeg være ulykkelig.
SH: Er det noen spesifikke filmer, rollefigurer eller -prestasjoner som har inspirert deg og hatt innvirkning på din tilnærming til skuespill?
STS: Det første som slår meg, er kanskje Jake Lacy i sesong 1 av The White Lotus (2021-). Han er en så fantastisk skuespiller. Rollefiguren hans kommer til hotellet på bryllupsreise, og de har bestilt Ananas-suiten, men så får de ikke den når de kommer. Da oppstår det en slags kilende irritasjon og desperasjon hos ham, og han klarer ikke helt å holde det inne. Han prøver hele tiden å holde seg i tøylene, men det glipper stadig. Den dynamikken der var nydelig, det er så deilig hver gang han mister beherskelsen.
Og så liker jeg veldig godt å se dokumentarer, for det jeg holder på med er jo å speile det ekte livet. Jeg ble veldig inspirert av Stoltenberg – Facing War (2025), spesielt en scene der de sitter og diskuterer Volodymyr Zelenskyj og hvordan han fremstod. De går litt frem og tilbake, «Jeg synes han virket positivt innstilt», «Nei, jeg synes det var tydelig at han hadde det vanskelig», og så tar det ett sekund før noen sier «Er det noen som vil ha frukt?». Disse kjappe toneskiftene synes jeg er veldig inspirerende. Man trenger ikke alltid å bygge seg gradvis opp fra null til hundre; man sprekker plutselig opp når man ikke lenger klarer å holde det inni seg.
SH: Har du en fast metodikk du bruker for å gå inn i en rolle, noen grep du alltid tar for å forstå og utbrodere den karakteren du skal være?
STS: Det er litt variasjon fra gang til gang. Jeg føler meg veldig heldig som har fått roller veldig ulike fra hverandre. De har stått i forskjellige ting, de har vært forskjellige typer mennesker, og alle har vært ganske annerledes enn sånn jeg egentlig er. Samtidig så tar jeg jo med mitt private jeg inn i rollen, mitt perspektiv og verdenssyn blir en del av karakteren, selv om de står i helt andre omstendigheter enn meg.
Men noe jeg alltid gjør, er å lese manus veldig mange ganger og virkelig få teksten under huden. Det er da du kan leke, du får muligheten til å være spontan. Jeg gjør jo analyse, men min analyse kan endre seg med en gang jeg kommer på jobb. Da er det viktig å være åpen og fleksibel, men for å være det må teksten først sitte jævlig godt.
SH: Hvis du måtte trekke frem ett prosjekt som har bidratt mest til din utvikling som skuespiller, hvilket ville du ha valgt?
STS: Delete Me sesong 2, hvor jeg spilte Sanna. Marie Kristiansen var den første regissøren som jeg virkelig følte at så meg. Hun ga meg mye rom og frihet, samtidig som hun veiledet meg godt gjennom de krevende scenene. Jeg ble veldig investert i å fortelle hennes historie, så selv når det eneste kostymet jeg hadde på var nipple covers, følte jeg virkelig at dette var en viktig historie å være en del av. Hun åpnet veldig mange dører i meg, så jeg savner å jobbe sammen med Marie og den energien som Delete Me hadde.
Det har også vært utrolig å jobbe med Ruben Östlund på The Entertainment System is Down. Dette var rett etter jeg var ferdig på Teaterhøgskolen, hvor jeg ble ganske låst. Jeg tror det er greia, egentlig, at alle som tar en skuespillerutdannelse føler seg dritt i tre år. Men Ruben fikk frem noe dyrisk i meg. Han lærte meg veldig, veldig mye om hvor patetiske mennesker er, og hvor viktig dette er å formidle. Vi lager kunst for å provosere, å få folk til å se på seg selv, ikke bare for å underholde eller engasjere. Samtidig oppnår han en balanse mellom dette samfunnsperspektivet og noe dypt relasjonelt – han er simpelthen et geni.
SH: Kan du fortelle noe mer om dette prosjektet, og din rolle i det?
STS: Ja, Ruben har jo selv spoilet nesten hele filmen, fordi han er mer opptatt av hvordan man forteller en historie enn akkurat hva man forteller. Så jeg spiller Margit, som er datteren til Daniel Brühl og Kirsten Dunst sine rollefigurer – begge skuespillere som jeg er veldig stor fan av. Hele filmen utspiller seg på en 22-timers flytur, hvor Margit reiser sammen med familien sin. Så skjer det noe som gjør at hennes grunnlag i livet rister, gulvet faller litt sammen under henne og hun vet ikke helt hvordan hun skal håndtere følelsene sine. Hun er del av en dysfunksjonell familiedynamikk, som var veldig gøy å spille. Karakteren er for eksempel veldig frekk mot sin 12 år gamle søster, så hun er patetisk og barnslig, samtidig som hun prøver å bli voksen.
SH: Når du spiller slike personer, som går gjennom vanskelige ting, eller som gjør ting mot andre som du ikke selv kan stå inne for, hvordan forholder du deg til de følelsene som oppstår?
STS: Jeg prøver jo å gå inn i de følelsene, å formidle noe og mene det. Min egen bagasje er jo med meg inn i situasjonen, men også mine tanker om rollefigurens bagasje. Så det blir en blanding: Jeg er aldri meg selv i scenene, men jeg gjennomlever de situasjonene og reagerer på det som skjer. Hvordan jeg selv ville reagert kan jo være helt annerledes enn hvordan karakteren min ville reagert, så da kan jeg prøve begge deler og se hva som blir best.
Men jeg føler absolutt følelsene til de jeg spiller. Da jeg var «sushibrett» i Delete Me, for eksempel, var det ikke vanskelig å spille ukomfortabel, for det var virkelig ubehagelig. Så prøver jeg å distansere meg fra det med en gang jeg er ute av situasjonen. Jeg legger fra meg jobben når jeg kommer hjem, tar avstand fra det jeg har vært gjennom, og legger det jeg har lært og opplevd inn i kartoteket – det er jo ikke mitt liv.
SH: Du har nå erfaring fra film, teater og TV. Har du en klar formening om hvilket medium du har lyst til å satse på fremover?
STS: Teater er jo den beste treningen, synes jeg, men jeg elsker både film og teater. Det er på en måte helt forskjellig, men også veldig likt. På film har du hele crewet med kamera og lyd og lys, så du må være bevisst på det tekniske og samtidig være til stede i situasjonen. På teater får du det et mer direkte møte med publikum, og du skal gjennom hele forestillingen hver gang du gjør det. Men begge deler er øyeblikkets kunst.
Akkurat nå er jeg lykkelig bare jeg får jobb, så jeg kan fortsette å forbedre meg. Det føles som at alt kan skje, eller ingenting kan skje, så jeg er forberedt på hva som helst. Man har jo ikke full kontroll over når eller hvor man jobber selv. Jeg har absolutt lyst på en internasjonal karriere, men fokuset mitt ligger ikke på det. Nå skal jeg suge til meg alt av inntrykk, og marinere meg i dem når jeg kommer hjem herfra; så får vi se hva som skjer etter det.
SH: Du er på Berlinalen som en «European Shooting Star», og følger med det i fotsporene til blant andre Kristine Kujath Thorp, Eili Harboe, Ine Marie Wilmann, med flere. Hvordan var det å bli valgt ut, og hva synes du om festivalopplevelsen?
STS: Jeg ble veldig positivt overrasket og kjempeglad da NFI valgte meg som den norske kandidaten, bare det var jo en ære. Så er det festivalen som velger ut ti skuespillere til selve programmet, og jeg så ikke for meg å bli en av dem. Men så fikk jeg plutselig beskjed om at jeg ble med, som selvfølgelig var kjempestas. Og det har vært helt fantastisk å være her, jeg har snakket med så mange fine folk og ledd meg i hjel av alt og alle: Plutselig har jeg nye venner over hele Europa!
*