Etter en lang festivalturné siden premieren i Venezia i 2025 vises The Testament of Ann Lee omsider nå på norske kinoer. Vi møtte regissør og manusforfatter Mona Fastvold under Berlinalen for å snakke om filmens utvikling, dens musikalske tilnærming og hennes kontinuerlige samarbeid med Brady Corbet.
The Testament of Ann Lee forteller historien om Ann Lee, grunnleggeren av den såkalte shaker-bevegelsen på andre halvdel av 1700-tallet. Etter en beskjeden arbeiderklasseoppvekst og fire mislykkede svangerskap får hun en religiøs oppvåkning og dedikerer resten av livet sitt til sang, dans og sølibat i Guds navn.
Prosjektet markerer det vi kan se som en trend i Fastvolds filmografi, med utforskninger av kvinneskjebner i historiske rammer – et tema hun tok for seg også i The World to Come (2020) og snakket om i dette intervjuet med Montages. Der hun forrige gang så nærmere på isolasjon og undertrykt begjær, retter hun nå blikket mot åndelig ekstase og radikal samfunnsbygging.
Samarbeidet med ektemannen Brady Corbet har også nådd nye høyder de siste årene, ikke minst med fjorårets monumentale The Brutalist, som paret ble Oscar-nominert for i kategorien beste originalmanus. Fastvold og Corbet skriver sine filmer sammen, og i vårt intervju med Fastvold om The Brutalist beskrev hun hvordan deres felles jakt på historisk tekstur har blitt en bærebjelke i deres kreative partnerskap.
Med The Testament of Ann Lee ser vi denne metodikken overført til en mer intim, men like fullt visuelt overveldende ramme. Nedenfor kan dere lese hele samtalen vår med Mona Fastvold, som er fri for spoilere.
*
Simon Holm (SH): Kan du ta oss tilbake til begynnelsen – når oppstod fascinasjonen for Ann Lee og shaker-bevegelsen?
Mona Fastvold (MF): Jeg snublet over denne historien da jeg gjorde research til The World to Come. Den foregår i samme område som Ann Lee etter hvert reiser til, og jeg leste mye om de tidlige innvandrernes forhold til religion og det religiøse. Samtidig lette jeg etter en religiøs salme jeg kunne bruke i filmen, og snublet over en sang skrevet av Patty Williams. Hun var en tidligere slave som shakerne kjøpte friheten til, og som ble en viktig figur for dem. Det var så oppsiktsvekkende at en radikal religiøs sekt på begynnelsen av 1800-tallet hadde en kvinnelig, mørkhudet artist som en av sine nøkkelpersoner, så da forsvant jeg ned i et kaninhull som ledet meg til Ann Lee og hele bevegelsens opprinnelse.
Jeg dykket inn i alt jeg kunne komme over om henne og historien – men det var ikke så mye. Det var to biografier skrevet om henne, og en av dem var kjempevanskelig å få tak i. Så jeg tok kontakt med diverse museer og stiftelser for å få tilgang til deres arkiver og materiale, og ble bare mer og mer besatt. Jeg visste fort at dette var en historie jeg hadde lyst til å formidle, men det tok meg et par år å finne ut av hvordan jeg skulle angripe den.
SH: Selv om handlingen er satt til 1700-tallet, oppleves tematikken påfallende relevant. Hva er det som gjør at denne historien treffer så godt i 2026?
MF: Til å begynne med tenkte jeg ikke over hvor aktuelt det hele var, jeg var bare interessert i historien. Den hadde et tydelig filmatisk potensial, og det var en mulighet for en nyansert fortelling om en kvinne som egentlig burde ha en plass i amerikansk historie, iallfall feministisk amerikansk historie, men som ikke har det i det hele tatt. Så det var utgangspunktet, men etter hvert som vi jobbet med filmen opplevdes historien mer og mer aktuell, jeg så flere og flere tråder mellom da og nå. Å lage en historisk film er alltid en samtale mellom deg selv og fortiden, selv om man ikke nødvendigvis har en intensjon om å si noe om dagens samfunn.
SH: Ann Lees karisma er helt avgjørende for at publikum skal tro på den totale overgivelsen hos følgerne hennes. Hvordan ble Amanda Seyfried involvert i prosjektet?
MF: Vi var bekjente i mange år, men det var ikke før jeg regisserte henne i serien The Crowded Room (2023, Apple TV+) at jeg virkelig fikk innblikk i andre sider av henne som skuespiller enn jeg hadde lagt merke til før. Hun har jo hatt en veldig eklektisk og interessant karriere: Hun har jobbet med Fincher og Lynch, spilt i Jennifer’s Body og Mamma Mia – hele spekteret er representert.
Som skuespiller er hun fullstendig uten redsel, hun holder ikke noe som helst tilbake, og det var helt vesentlig for denne rollen: Hun måtte gå inn i det helhjertet, og overgi seg fullstendig. Jeg visste allerede at hun spilte godt, hadde en fantastisk stemme og danseerfaring, men den fryktløsheten fikk jeg først se da vi jobbet sammen. Heldigvis hadde vi også en veldig god tone; vi fant raskt frem til hverandre, så begge var motivert for å fortsette samarbeidet.
SH: Var The Testament of Ann Lee alltid en musikal i hodet ditt?
MF: Jeg ville egentlig ikke kalle den det, fordi det er få moderne musikaler jeg egentlig synes er bra – de blir fort veldig «cheesy». Men jeg visste at musikk og bevegelse måtte være en del av historien, fordi det var gjennom ekstatisk dans og sang at shakerne tilba Gud. Jo mer jeg jobbet med utviklingen, jo tydeligere ble det at musikal-kategoriseringen var uunngåelig, men vi går allikevel imot sjangerens konvensjoner hele tiden.
Det er for eksempel en åtte minutter lang scene hvor to mennesker bare sitter og snakker sammen, mens i en annen sekvens er det 25 minutter med kun musikk, så vi følger ikke standard-oppskriften som «vanlige» musikaler gjør. Der er det jo ofte prat, og så musikk, prat, og så musikk i en fast og forutsigbar rytme; musikken indikerer tydelig når et nummer skal begynne, rollefigurene synger hva de føler eller gjør, og så går historien videre. Vi var veldig bevisste på å unngå disse reglene.
SH: Kan du fortelle litt om utviklingen av selve musikken, i samarbeid med Daniel Blumberg?
MF: Daniels første arbeid med originalmusikken til en film var The World to Come, og på det prosjektet ble vi vant til å jobbe tett sammen. Daniel satt i klipperommet og komponerte sammen med meg, han besøkte settet, han improviserte på klarinett eller keyboard til det han så på skjermen – jeg tror vi samarbeidet på en annen måte enn de fleste andre regissører og komponister gjør. Han var med på The Brutalist også [og vant en Oscar for innsatsen, red.anm.], og ble tidlig involvert i The Testament of Ann Lee. Den dynamikken vi allerede hadde utviklet tilsa at vi kom til å knekke den musikalske koden i dette tilfellet også.
I tillegg har shakerne en samling av salmer som er på over 1000 sanger, så jeg visste at det var en veldig rik musikalsk tradisjon som vi kunne trekke fra. Vi begynte omtrent et år i forveien; i det øyeblikket han var ferdig med The Brutalist satte vi i gang for fullt. Først tok vi utgangspunkt i en tekst fra Shaker Testament, som vi improviserte ut fra – dette ble åpningssangen. Ellers hørte vi på opptak av shaker-sanger og spilte de notearkene vi kunne finne. Ganske tidlig inkluderte vi Amanda Seyfried i prosessen; hun sang det vi hadde skrevet, og sammen fant vi stien vi skulle følge. Det endelige resultatet er en slags transformasjon av den opprinnelige stilen – det er langt ifra det tradisjonelle uttrykket, men i bunnen av det ligger allikevel shaker-tradisjonen.
SH: Den visuelle utformingen av musikalnumrene er også ganske annerledes enn det man ofte forbinder med musikaler, med lange tagninger og et kamera som aktivt deltar i dansen. Hvordan endte dere opp med den tilnærmingen?
MF: Jeg vil at klipp og klippemønstre skal være motivert av det jeg ønsker at publikum skal følge med på, jeg klipper ikke bare for å gjøre det mer stimulerende. På grunn av dansebakgrunnen min har jeg også alltid et ønske om å drive historiefortellingen med bevegelse, og synes det er tilfredsstillende å følge rollefigurene gjennom bevegelsen. Det er den overordnede filosofiske tankegangen som ligger bak de lange tagningene i arbeidene mine.
Samtidig var det fristende å la kameraet passivt observere den flotte dansingen, men det hadde vært feil tilnærming for denne historien. Det skulle føles som at man ble en del av dansen; kameraet skulle være en av fanatikerne som ble revet med. Derfor var det like viktig å koreografere kameraoperatøren og filmfotografen som å koreografere dansen. De ble med i dansestudio på øvelse etter øvelse for å finne de riktige kamerabevegelsene og det vi skulle få til sammen med danserne: At publikum og kamera virkelig skulle bli trukket inn i ekstasen av det hele.
SH: Konsekvensen av dette er jo at man føler seg som en deltaker i en religiøs sekt. Var du noen gang bekymret for at filmen skulle virke som propaganda eller rekrutteringsmateriale?
MF: Jeg tror det er mange nok ting som gjør at du ikke vil bli shaker – å leve i sølibat er kanskje den som veier tyngst. Selv er jeg ikke religiøs og kommer fra en ikke-religiøs familie og oppdragelse, så jeg følte ingen stor fare for å lage en propagandafilm for en religion som nesten er utdødd. Det er så mye av det som krever et «leap of faith», at det uansett vil virke litt utilgjengelig. Så en mer reell fallgruve for meg var at min naturlige skeptisisme til alle historier om en religiøs leder skulle skinne gjennom. Da jeg gjorde research, lette jeg med intensjon etter øyeblikk der Ann Lee skulle begynne å manipulere for å holde på makten sin; jeg ventet hele tiden på at det skulle snu fra å være altruistisk til å bli manipulativt, men dette skjedde aldri.
Derfor var det mer interessant å se henne som et produkt av sin tid, og virkelig ta henne på alvor. Hun ble plukket fra hverandre og latterliggjort gjennom hele livet, så jeg følte ikke noe behov for å bidra til det. Selvfølgelig er det noen ting som virker fullstendig absurd og komisk, men det er også ting ved historien deres som er rørende, radikalt og hjerteskjærende. Målet var å finne en balanse mellom disse aspektene.
SH: Dette er den sjette filmen som du og Brady Corbet skriver sammen, og som én av dere regisserer. Kan du fortelle litt om den typiske arbeidsflyten i manusprosessen deres?
MF: Vi jobber veldig tett gjennom hele perioden, egentlig. På denne filmen gjorde jeg mye research på egen hånd, som jeg tok med til Brady før vi begynte å skrive. Jeg elsker research-fasen; det er så herlig å bare forsvinne inn i det. Så er starten på hvert prosjekt vanligvis årelange samtaler, hvor vi snakker og snakker og snakker om historien vi er på jakt etter. Når det er tid for å sette seg ned og skrive den, er det som regel en rask, men ekstremt intensiv prosess: Vi pleier å bruke 6-8 uker på det første utkastet, og i den perioden jobber vi nærmest dag og natt – det er nesten umulig å stoppe. Men vi sitter ved siden av hverandre og skriver mer eller mindre hele manuset, så det er en veldig symbiotisk prosess. Denne metoden fungerer godt fordi vi hele tiden pusher hverandre videre, samtidig som vi har forskjellige, utfyllende styrker som manusforfattere.
SH: I hvor stor grad er den av dere som ikke regisserer involvert etter at manuset er ferdigstilt?
MF: Gjennom pre-produksjon og finansiering jobber vi også ganske tett sammen, fordi vi produserer for hverandre. I selve innspillingen regisserer vi hverandres second unit, så det er ganske tett samarbeid her også. Samtidig er det alltid veldig tydelig hvem sitt univers vi er i, hvem som er selve regissøren: Vi har begge enkelt for å tjene den andres visjon.
SH: Kan du si noe om deres fremtidige prosjekter?
MF: Vi skrev ferdig manuset til Bradys neste film rett etter Oscar-utdelingen i fjor, så vi har puslet med den gjennom post-produksjonen til The Testament of Ann Lee og den vanvittige, fantastiske turnéen som jeg har vært på nå siden Venezia i september. Og så har jeg en egen idé som jeg skal jobbe sammen med Brady på når Ann Lee nå endelig tar fatt på sitt eget liv ute på kinoene. Jeg er veldig klar for å sitte og skrive litt nå, bare henge opp hælene i en periode.
SH: Kan du avsløre noe om hva denne nye idéen handler om?
MF: Jeg kan avsløre at den er lang, og akkurat som i The Brutalist har jeg lagt inn en intermission. Utenom det er alt jeg har skrevet ganske tentativt. Det er ikke en remake av The Texas Chainsaw Massacre, såpass kan jeg si: Det er en episk historie som fortelles over 100 år.
SH: Dette begynner å bli et tydelig trekk i den delte filmografien deres, at dere stadig forteller historier fra en svunnen tid. Hva er det som gjør at dere vil utforske fortiden igjen og igjen?
MF: Vi er begge interessert i historie, som er en viktig grunn. Men det handler også om å forstå USA, å utforske den konteksten som har gjort at landet har blitt som det har blitt. Jeg kommer jo fra et land fullt av privilegier, et land som mange mener er det beste i verden å bo i, men velger allikevel å bo i New York. Derfor har jeg lyst til å kjenne til historien, bruke fortiden til å skjønne nåtiden. Jeg synes også at det er vanskeligere å fortelle en historie om akkurat nå, fordi jeg vet ikke hva akkurat nå betyr eller innbefatter. Det er enklere å forstå nåtiden ved å forstå fortiden.
*
The Testament of Anne Lee hadde norsk premiere 13. mars, og vises nå på kino rundt om i landet.