1. Benedetta (Verhoeven)
2. Avatar: The Way of Water (Cameron)
3. Zero Fucks Given (Lecoustre & Marre)
4. Ennio: The Maestro (Tornatore)
5. Ambulance (Bay)
6. The Black Phone (Derrickson)
7. Settlers (Rockefeller)
8. Moonfall (Emmerich)
9. Apollo 10 1/2: A Space Age Childhood (Linklater)
10. Guillermo del Toro’s Pinnochio (del Toro)
11. The Sea Beast (Williams)
12. Top Gun: Maverick (Kosinski)
13. Spencer (Larraín)
14. Mother/Android (Tomlin)
15. The House (Roels m.fl.)
16. Red Rocket (Baker)
17. Deep Water (Lyne)
18. Prey (Trachtenberg)
19. Elvis (Luhrmann)
20. The Batman (Reeves)
Hederlige omtaler: Dual, Into the Deep: The Submarine Murder Case, I Came By, Lamb, The Beast, Beast, Occhiali Neri, Speak No Evil.
Skammekroken: Interceptor, The Northman, Against the Ice, Cop Secret, The Box, Jurassic World: Dominion, Men, Everything Everywhere All At Once, Old People, The Invitation, The Weekend Away.
*
Hva var den største kinoopplevelsen du hadde i 2022?
Den største kinoopplevelsen var utvilsomt Avatar: The Way of Water. Men den beste filmen var Benedetta.
Kan du nevne et særskilt filmøyeblikk som risset seg inn fra året som gikk? Et enkeltbilde, en lyd, en stemning?
Andreakten i Avatar: The Way of Water, idet vi dukker under vannoverflaten. Kombinasjonen av sylskarpt undervannsfoto (alltid et hjertebarn for Cameron) med fin new age-musikk og verdens-/skapningsbygging av ypperste klasse fikk meg til å felle en tåre. Delvis også grunnet Camerons retur til det store lerretet, etter mer enn et tiårs pause.
Hvis du må velge én rolleprestasjon fra 2022, hvilken vil du trekke frem?
Adèle Exarchopoulos i Zero Fucks Given – et ansikt og en holdning å fortape seg i.
Hva tenker du er det mest innovative som skjedde i filmkulturen i 2022?
Det må igjen bli 3D/48fps-teknologien i Avatar: The Way of Water, som for første gang nå føles mer omsluttende enn fremmedgjørende og «digitalt flatt».
Kan du løfte frem et bra element fra en film du mislikte?
Clint Mansell leverer – nær som sagt som vanlig – et glimrende soundtrack for den famlende og rotete heksefilmen She Will, særlig åpningssporet «Evocation» med sine utenomjordiske stryker- og fløyteharmonier med tidvis midtøsten-klang.
Hvilken av fjorårets filmer hadde best fashion?
Fornøyelig med sprutrøde kjoler og øvrig koloritt i Dario Argentos halvveis vellykkede comeback-film Occhiali Neri. Han kan fremdeles fortelle gjennom farger.
Hvilket soundtrack fra 2022 har du lyttet mest til?
Usikker på hva jeg lyttet mest til, men mine topp tre er Benedetta (Anne Dudley), Everything Will Change (Gary Marlowe) og The Fabelmans (John Williams). Egen topp 10-liste-podcast følger snart på min filmmusikk-nettside Celluloid Tunes (så fikk jeg teaset den!).
Hva var den beste “gamle” filmen du så for første gang i 2022?
To filmer skiller seg ut: Sophie Hubers drømmende dokumentar Harry Dean Stanton: Partly Fiction (2012) og Mick Jacksons vonde og gjennomdepressive apokalypsefilm Threads (1983).
Hvilken film gleder du deg mest til å se i 2023?
Først og fremst The Fabelmans. Men også andre «tentpole»-filmer som Indiana Jones and the Dial of Destiny, Dune: Part Two, Oppenheimer og Napoleon. Mindre festivalfilmer tar jeg som det kommer.
Har du noen kommentarer til listen din?
Som alltid er listen min preget av en del sjangerfilmer (science fiction og horror) forholdsvis høyt oppe; titler som ikke alltid dukker opp på andres lister, i hvert fall ikke så høyt. Det er også en forfriskende mulighet til å fremme «under radaren»-filmer som Wyatt Rockefellers Settlers og Scott Derricksons The Black Phone, samt å fremsnakke undervurderte ekstravaganza-filmer som den totalt syrete Moonfall av Roland Emmerich.
En del festival- og Montages-favoritter fra 2022 er ikke å finne blant mine topp 20, delvis grunnet manglende distribusjon i Norge, delvis fordi de ikke gjorde det store for meg. Men Benedetta, Zero Fucks Given, Spencer, Red Rocket og Deep Water fikk alle plass på listen. Jeg foretrekker alltid en miks av visjonære og/eller undervurderte blockbuster-filmer og velfortjente kritikerfavoritter.