Noah Baumbach og Jake Paltrows kinodokumentar om filmskaper Brian De Palma er ikke nødvendigvis årets beste filmverk. Men i et (subjektivt sett) småskuffende filmår, står denne gjengivelsen av De Palmas fantastiske virke frem som et klart høydepunkt. Ikke fordi dokumentaren som filmverk uttrykkes gjennom innovative grep, eller inntar en original posisjon. Snarere tvert i mot; den enkle iscenesettelsen veksler mellom en tradisjonell intervjusituasjon, der filmskaperen forteller om egne produksjoner, til klipp fra den imponerende filmografien. Og det er nettopp i hvordan dokumentaren uforbeholdent mesker seg i mesterregissørens filmarkiv det vokser frem en storhet i De Palma som film i seg selv. For Baumbach og Paltrow hengir seg helhjertet til et fokus på hva Brian De Palma selv alltid har prioritert: den visuelle fortellerkraften.
På et tidspunkt uttaler mesterregissøren: «I’m always trying to find a way to visually make the thing exciting». Dette blir en rettesnor for Baumbach og Paltrow, og det visuelle perspektivet illustreres perfekt i en kronologisk gjennomgang av mesterregissørens filmografi fra 1960-tallets studentfilmer og frem til hans foreløpig siste film Passion (2012), der utklippene både fungerer nostalgisk og som påminnelse om hvordan filmmediets essensielle fortrinn – det visuelle – kan utnyttes til å skape massiv, underholdende filmkunst. Slik nettopp Brian De Palma i særdeleshet har vært en eksponent for de siste førti årene.
Jeg har ikke smilt og følt mer for noen annen film i år enn denne.
Jeg ble umiddelbart bergtatt av storheten i The Hateful Eight da jeg opplevde den på en majestetisk 70MM-visning ved begynnelsen av året. Samtidig fikk jeg ikke den pirrende følelsen av å ha sett et filmverk som var så fullendt som jeg hadde håpet, og det slo meg da – nesten litt skuffet – at dette neppe vil bli stående som en av årets beste filmer. Men nå, nesten ett år senere, viser det seg likevel at ytterst få andre filmer i 2016 har klart å måle krefter med Quentin Tarantinos kammerdrama-westernepos. The Hateful Eight har vist seg å være den type film som modnes til det bedre. Selv om fraværet av sitrende spenning i den ellers imponerende historiefortellingen fremdeles utgjør et ørlite savn, er filmen fylt til randen av tablåer, cinematiske øyeblikk, musikk, dialog, karakterer og en strøm av fantastiske filmøyeblikk, som likevel gjør den enestående.
Jeg blir sjeldent oppildnet av filmer som inntar en road movie-struktur, men den nesten tre timer lange reisen i American Honey er sterkt overbevisende. Britiske Andrea Arnold har med denne filmen laget sitt foreløpige hovedverk; en episodisk struktur forvaltes med episke muskler i en coming-of-age-skildring om en amerikansk tenåringsjente som gjennom landeveismøter tar oss med gjennom et mangesidig USA. Sasha Lane er et funn i rollen som den white trash-aktige jenta som tilrøver seg nye erfaringer og impulser, mens et energisk og usminket filmspråk sørger for å plassere oss svettende tett på det spennende reisefølget. American Honey er dessuten forbløffende vakkert fotografert av Robbie Ryan, og i krysningen med en estetikk som omfavner en nokså vulgær subkultur, oppstår en styggvakker filmpoesi som er merkelig appellerende. Resultatet er en nyansert og mettende filmopplevelse – som hvis man var streng helt sikkert kunne vært trimmet og perfeksjonert i kantene, men som trolig er mest virkningsfull nettopp slik den er blitt.
Med unntak av Drive (2011) har ikke Nicolas Winding Refns internasjonale filmproduksjon tiltalt meg nevneverdig, snarere tvert i mot. I The Neon Demon smører han igjen på med tjukke (overfladiske) lag av stilistisk eksess, i en film der moteindustrien og dens tilhørende estetiske univers blir beleilig utnyttet av et stadig festisjerende blikk. Men danskens filmspråk er denne gang ledsaget av en trollbindende atmosfære, som binder bildene, lyden og skuespillet sammen til en audiovisuell opplevelse som overgår det meste. Her er referanser både til Dario Argento og David Lynch, men regiarbeidet innehar denne gang tilstrekkelig med personlighet og filmisk kraft til at The Neon Demon lyser opp som et selvstendig kunstverk med massiv tiltrekningskraft.
Det pustes en illeluktende ånde inn i forestillingen om den amerikanske drømmen i Hell or High Water – årets store western-noir-sensasjon. To arbeidsledige Texas-brødre, med en bagasje fulladet av våpen og desperasjon, begår en rekke amatørmessige bankran. Regissør David Mackenzie skisserer tydelig opp en amerikansk ruin i bakgrunnen av plottet, og gjennom det et speilbilde på en desperasjon som nå preger stadig større deler av dagens USA. Men dette er også en film som aktivt henter næring fra den amerikanske filmarven, som her berikes av et oppdatert blikk- På sitt vis revitaliserer Mackenzie en sjanger som plasserer ham ikke langt unna Coen-brødrenes No Country for Old Men. Hvis Hell or High Water er treffsikker som et dystert portrett av status quo, er det kanskje enda viktigere at filmen må sies å være en særdeles velfungerende og underholdningsdrevet thriller – like velgjort som den er velspilt. (Chris Pine, Ben Foster og Jeff Bridges bør alle være kandidater til Oscar-nominasjoner).
Anomalisa av Charlie Kaufman er en rørende, innsiktsfull og ikke minst original skildring. Filmens dukkeanimerte uttrykk integreres fullstendig i en kortfattet, eksistensiell historiefortelling, som tar opp i seg store spørsmål om identitet, tomhet og lengsel etter kjærlighet, med filmens hovedfigur på randen av en midtlivskrise. I samarbeid med co-regissør Duke Johnson er Kaufmans visjon som alltid ambisiøs, men filmens genialitet ligger også rett foran øynene våre – i en usedvanlig gjengivelse av ritualene i hovedpersonens ordinære liv. Likefullt er filmen fylt med spennende visuelle detaljer, som bygger oppunder Kaufmans idérike manus, uten at det på noe tidspunkt kommer i veien for filmens substansielle kjerne. Anomalisa er den type film som aldri slutter å kverne i deg etter at den er over. Et lite, men ekstraordinært filmverk.
Billedkomposisjonene i The Assassin av Hou Hsiao-Hsien er så pustberøvende vakre at det grenser til å bli for pent, og uspennende. Det må også innrømmes her at jeg underveis nådde et metningspunkt, når den taiwanske filmkunstneren stadig byr på scener så koreograferte at hvert sekund av filmen skal kunne fryses, for å bli hengt opp på veggen som et maleri. Men under filmens eksepsjonelt iøynefallende estetikk ulmer det, og gjennom overflaten trenger en lavmælt og minimalistisk fortellerstruktur seg frem. Det håndgripelige går hånd i hånd med det sanselige, mens Ping Bin Lees kamera observerer både nært og helhetlig, som om uttrykket forener det beste fra Yasujiro Ozu med Terrence Malick. Det er kanskje med en viss distanse jeg imponeres over The Assassin, mer enn at hjertet mitt banker for den, men filmen er likevel ganske utvilsomt blant årets mest overbevisende oppvisninger.
Den stadig kompromissløse Gaspar Noé ble ikke mindre polariserende etter at han under Cannes-festivalen i 2015 lanserte Love; en filmisk symbiose av et poetisk og særdeles potent kjærlighetsepos – som i flere lag henfaller til eksplisitt seksualitet som kommunikasjonsform – i 3D! Riktignok treffer ikke Noé helt de samme kunstneriske og visjonære høydene her, som han besteg med mesterverkene Irreversible (2002) og Enter the Void (2009). De emosjonelle og filosofiske stikkene kunne vært både dypere og mer presise, og filmens varighet en hel del kortere. Samtidig blir aldri den lett banale og keitete stemningen, som blant annet kommer til uttrykk i noen merkverdig amatørpregede skuespillerøyeblikk, et problem. Snarere oppleves grepet som en vital del av filmens fordelaktige egenart, der filmskaperens teft for visualitet og musikalitet igjen blir den egentlige hoveddimensjonen. Love føyer seg fint inn i filmografien til en av vår tids mest spennende filmskapere.
Jeg vet ikke hvorfor, men jeg har alltid hatt en viss fascinasjon for kidnappingsdramaer. Room, en av fjorårets store amerikanske filmsensasjoner, ble sluppet på norske kinoer tidlig på året til jevnt over panegyrisk mottakelse. Det er lett å se hvorfor. Regissør Lenny Abrahamson veksler mellom atmosfæriske skildringer av klaustrofobi i fangenskap, til en nervepirrende thrillersekvens under et intenst rømningsforsøk, for deretter å lande på et eksistensielt drama ispedd mediekritikk når filmen halvveis vrir på dramaturgien. På sitt beste er Room fortryllende, når den viser et barns blikk og opplevelse av et helt liv i fangenskap, med Jacob Tremblay i en flott barnerolle. Oscar-vinnende Brie Larson imponerer også stort i morsrollen, men Room er ujevn som en helhet. Den halter noe i siste akt, og hadde ikke tatt skade av en mer inspirert visuell tilnærming til materialet. Der ligger det et uutnyttet potensial, for en ellers meget sterk historie.
Juridiske, politiske og ikke minst etiske spørsmål krysser hverandres stier i Eye in the Sky, en intens dramatisering om moderne krigsførsel. Helen Mirren spiller en autoritær oberst, som leder en droneoperasjon mot fremtredende terrorister lokalisert i en bygning i Kenyas hovedstad Nairobi. Ut fra dette stiger ulike problemstillinger knyttet til et eventuelt droneangrep til overflaten. Det hele settes enda mer på spissen når et uskyldig jentebarn stiller seg for å selge brød i bombens sannsynlige nedslagsfelt, rett utenfor huset der terroristene ikler seg selvmordsbelter. Skal man trykke på knappen, eller avvente? Britiske skuespillerkapasiteter som Mirren og Alan Rickman (i det som ble hans siste rolle) bygger oppunder en realistisk tilnærming til materialet, der mer artistiske filmiske kvaliteter ikke savnes nevneverdig. Isteden skjærer regissør Gavin Hood ut et renskåret stykke spenningsrikt kammerspill av den høyaktuelle tematikken. Det er ikke videre spektakulært, men akk så bunnsolid.
11. Knight of Cups (Malick)
12. Mustang (Ergüven)
13. Mine beste dager (Desplechin)
14. Oasis: Supersonic (Whitecross)
15. Café Society (Allen)
16. Spotlight (McCarthy)
17. The Revenant (Iñárritu)
18. The Shallows (Collet-Serra)
19. Midnight Special (Nichols)
20. Pyromanen (Skjoldbjærg)