«Jeg har vært tørst og jeg har vært sliten, men som alle profeter har mangelen på vekster rundt meg næret mitt indre landskap.» I den norske filmoffentligheten anno 2014 kan dette sitatet egentlig bare originere fra én person: Regissør Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen.
Og som noen kanskje har fått med seg er Krutzkoff Jacobsen i disse dager aktuell på norske kinoer med sin nye film, komedien De umoralske, som hadde verdenspremiere i september 2013 på filmfestivalen i Toronto og regulær norsk premiere fredag 25. april. For oss i Montages-redaksjonen representerer Krutzkoff Jacobsen en type fri og singulær stemme det finnes altfor få av i Norge, og hans nye film ga oss anledning til å huke tak i ham for en prat.
Nedenfor følger et lite intervju med Krutzkoff Jacobsen, hvor han bl.a. forteller litt om hvordan De umoralske har bragt ham «hjem» som filmkunstner, og hvordan dette prosjektet kom til liv utenfor støttesystemet. Så kan vi i samme åndedrag nevne for våre lesere (og lyttere) at Krutzkoff Jacobsen er invitert til å diskutere sine filmer (og tanker om film) i en mer inngående samtale på vår podkast Filmfrelst, i en fremtidig sending som publiseres i mai.
Montages: Først og fremst… velkommen «tilbake» med ny film!
Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen: Takk!
M: La oss starte med perioden siden spillefilmdebuten din 5 løgner, som kom ut for syv år siden. Hvordan har denne fasen vært for deg, og hvordan har De umoralske overlevd som filmidé over disse årene – før den til slutt nå har materialisert seg?
LDKJ: Det heter seg at du som regissør aldri er bedre enn din siste film, noe jeg har fått smake på – både på godt og vondt. Da novellefilmen Fremragende timer (2003) gikk svært bra etter å ha vunnet en av prisene på Filmfestivalen i Berlin, ble alt såre godt. Men da 5 Løgner (2007) noen år etter ikke falt like godt i smak, startet en lang ørkenvandring som har gått over mange år.
M: Føles det bra å være «tilbake» med film på kino?
LDKJ: Ja. Jeg har vært tørst og jeg har vært sliten, men som alle profeter har mangelen på vekster rundt meg næret mitt indre landskap. Jeg har møtt mine indre djevler og engler – og funnet ut hvem jeg er som kunstner og hvor jeg skal med min kunst. De umoralske er første skritt i det jeg ønsker å bli. Jeg føler endelig at jeg har funnet min stemme.
M: Så, hva vil du si at denne filmen handler om? Traileren et enhetlig inntrykk; at den helt åpenbart er en slags komedie. Hvordan vil du selv beskrive De umoralske?
LDKJ: De umoralske er en svart komedie om vakre unge mennesker som handler feil; de klarer ikke å tilpasse seg det norske velferdsparadiset fordi de rett og slett ikke passer inn. Det er noe «gæli» med dem. Når så myndighetene vil ta ungen til Camilla, en av dem, flykter de ut i skogen. Der kommer de på at hun kan prostituere seg slik at de kan kjøpe en bobil og dra til Spania og friheten.
M: Det er nesten en klisjé blitt, å beskrive deg som norsk films ‘enfant terrible’, og på sett og vis er du jo mer av en ‘veteran’ nå enn et ‘enfant’. Hvordan vil du selv si at du bør defineres, i forhold til det konvensjonelle norske filmmiljøet, og hva betyr det for deg å ha en ny film klar som har steget frem litt «utenfor radaren»?
LDKJ: Jeg vil alltid, på en eller annen måte, være den slemme gutten, rett og slett fordi «noe er gæli med meg», som med alle kunstnere. Jeg går ikke rett fram, men på skrå gjennom tilværelsen. Det jeg elsker med De umoralske er at den er annereldes, akkurat som meg selv; den er bred og smal på en og samme gang, trash og fransk nybølge, morsom og trist, vakker og heslig, sexy og stygg; den rommer hele mennesket, for å være litt pompøs.
Jeg vil alltid være annerledes – og kan ikke være ikke noe annet, ikke bedre, bare litt annerledes. Mitt håp nå er å lage flere filmer som har De umoralske sin miks av surt og søtt; av varme og kulde. Jeg er uhyre lykkelig over endelig å ha nådd fram – og vil takke de som tross dårlig vær har trodd at skyene en gang kan skli til side igjen. Her har flere på Norsk filminstitutt vært helt fantastiske, og jeg vil takke dem for at de ikke ga meg opp.
M: Men selv med gode hensikter fra folk hos NFI, så har du laget De umoralske på siden av «systemet». Hvordan er filmen praktisk sett finansiert og gjennomført? Har du mottatt noe statlig støtte, eller er filmen realisert med private midler? (Eller kanskje ingen av delene?)
LDKJ: Før 5 Løgner var ferdig, hadde min medforfatter Einar Sverdrup og jeg fått penger av Nikolaj Frobenius, som da var filmkonsulent, til å skrive manuset til De umoralske. Senere fikk vi mer penger til videreutvikling av filmen, men vi gadd ikke skrive mer, da hadde for øvrig to andre venner, Bendik Grossmann og Didrik Jacobsen, kommet inn i manusprosessen. De få pengene vi hadde igjen, brukte vi til å filme.
Vi fikk en avtale med Westerdals, hvor vi kjøpte tredjeårsstudentenes tjenester i tre uker – de ble dermed staben vår. Her hadde jeg en åpenbar fordel av å være halvgammel og gjennompult, du kjenner Gud og hvermann. Dermed er det mulig å gjøre en spillefilm billig, fordi du har tilgang til utstyr og folk. Viafilm stod for fasilitetene og produserer filmen sammen med Atomfilm.
M: Så filmen ble da produsert med noe manusstøtte, gode hjelpere fra Westerdals og gjennom øvrige kontakter. Har du mulighet til å si noe om hva dere fikk i støtte totalt (altså utvikling), og hva du regner at filmens totalbudsjett ligger på sånn omtrent (i kroner)?
LDKJ: Vi brukte mellom 250.000 og 300.000 for å skyte den. Med etterabeid kom vi vel opp mot millionen, men altså: svært billig!
M: Kan du fortelle litt mer om de som har jobbet nærmest deg på filmen? Dine samarbeidspartnere må være usedvanlig viktige for at en film som dette kan bli til under de produksjonsforholdene du beskriver? Alle fra skuespillere til klipperen må jo ha gitt usedvanlig mye av seg selv?
LDKJ: Einar Sverdrup (manus) og Rodrigo Stoicheff (klipp) har vært de mest sentrale i den kreative jobbingen. Manuset er veldig preget av Einars skarpe blikk på det norske samfunnet – han er en utmerket manusforfatter, som forstår sin samtid. Dette er den tredje filmen Rodrigo klipper for meg, og vi har gjennom enighet og intense krangler funnet en arbeidsform som fungerer utmerket: jeg sier A, han gjør B, og da blir jeg gjerne sur, men resultatet blir dobbelt opp: A + B. Vi klarer alltid å maksimere motsetningene oss i mellom til noe skapende, noe spennende og på sitt beste annerledes. Filmen er klipt som en blanding av norsk trash og fransk bølgefilm – og sammen med animasjonene, som tar utgangspunktet i søtladen skillingsviseestetikk, blir det hele ganske morsomt og ko-ko.
M: Og deretter som kjent verdenspremiere i Toronto – en ære som er få norske filmer forunt. Hva sa festivalen om filmen, og hvordan har arbeidet du for at filmen skulle nå frem til en festival av Torontos kaliber?
LDKJ: Festivalen elsket filmen! De har skrevet at den sannsynligvis er en av årest mest interessante kontroversielle komedier, og da programmøren så den første gang sa han til meg at at det var den sprøeste filmen han noen gang hadde sett. Sprøheten ligger i miksen av fransk nybølge og trash, og det at alle karakterene kun vil ha det som kan tas på; kropper, sex, biler, etc.
Og det er nettopp det at vi har våget å gjøre filmen rufsete og enkel, og ikke prøvd uten penger å lage en high production value-film. Den er dermed ikke fake, noe som gjør den interessant for dem. I dag skal alle filmer «se proffe ut» – det ga vi faen i.
*
De umoralske hadde norsk kinopremiere 25. april. Som nevnt øverst i denne artikkelen, vil Lars Daniel Krutzkoff Jacobsen også gjeste vår podkast Filmfrelst snarlig – så følg med for et ytterligere dypdykk.