Universell humanisme – en samtale med regissøren Mahamat-Saleh Haroun (Hissein Habré)

Film fra sør 2016: Mahamat-Saleh Haroun (f. 1961) er blant Afrikas ledende filmskapere. Hans kritikerroste debut, dokudramaet Bye Bye Africa (1999), var den første spillefilmen som ble produsert i fødelandet Tsjad.

Haroun vokste opp i Tsjad, men forlot den borgerkrigsherjede nord-afrikanske innlandsstaten mot slutten av 1980-tallet, og satte kursen mot Frankrike. Her studerte han film og arbeidet som journalist før han skrev og regisserte kortfilmen Maral Tanié (1994), som følger livet til en ung jente i Tsjad som giftes bort til en eldre mann. Med søskendramaet Abouna (2002), om to unge gutter på jakt etter sin forsvunne far, høstet Haroun priser på en rekke mindre filmfestivaler. Det virkelige gjennombruddet kom imidlertid først med Daratt (2006), som deltok i hovedkonkurransen i Venezia og mottok hele fem priser – deriblant UNESCO-prisen og juryens spesialpris.

For det norske kinopublikummet er Haroun mest kjent for En mann som skriker (2010), som fikk kinodistribusjon gjennom distributøren Arthaus. Filmen ble Gullpalme-nominert i Cannes og mottok juryprisen. Året etter ble Haroun selv invitert til å være jurymedlem i hovedkonkurransen, ledet av president Robert De Niro, og i 2013 var han igjen tilbake i hovedkonkurransen med Grigris.

Denne våren var han tilbake på Croisetten med dokumentarfilmen Hissein Habré, A Chadian Tragedy, nominert til L’Œil d’or – dokumentarfilmens svar på Gullpalmen. I motsetning til regissørens tidligere dokumentarer, tar denne ikke utgangspunkt i rettssalshøringer, men går i sømmene på historiene til de mange ofrene for Tsjads tidligere president, Hissein Habré, som praktiserte et maktsystem basert på korrupsjon og vold.

Harouns lavmælte og ettertenksomme filmspråk evner å skildre ulike skjebner i Tsjad med varme og kompleksitet, og står i sterk kontrast til lettvinthetene om det afrikanske kontinentet vi ofte får presentert gjennom tabloide nyheter. I samtalen nedenfor får vi vite mer om hans nære forhold til både Charlie Chaplin og Robert Bresson, og om hans veksling mellom dokumentar og fiksjon.

*

«Abouna» (2002).

Truls Foss (TF): I Abouna (2002) får vi øye på plakatene til Jim Jarmuschs Stranger Than Paradise (1984) og Charlie Chaplins The Kid (1921) idet to av rollefigurene går på kino. Hvilke filmskapere er du inspirert av?

Mahamat Saleh-Haroun (MSH): Charlie Chaplin. Han kan på sett og vis sies å være alle filmskaperes far, den aller største. Jeg simpelthen elsker filmenes elegante historiefortellinger og uanstrengte absurditet. Personlig synes jeg den beste måten å fortelle en historie på er med så lite dialog som overhodet mulig, som alle på et vis – uavhengig av kulturelle og språklige forskjeller – kan forstå. Dette er noe jeg selv etterstreber; film handler om å være i bevegelse, film er bevegelse, akkurat som livet.

Robert Bresson er også blant de regissørene jeg setter høyest. Bressons destillerte formspråk – filmenes renhet – er svært komplisert. For å kunne oppnå et så enkelt, men samtidig sterkt utrykk, kreves det en dyp kjennskap til både filmmediet og historien man ønsker å fortelle. Jeg er også svært begeistret for filmene til Dardenne-brødrene, samt nylig avdøde Abbas Kiarostami, men ingen av dem har hatt tilsvarende innflytelse på meg som Chaplin og Bresson.

TF: Hvordan har det å studere og bo i Frankrike påvirket hvordan du lager film?

MSH: Jeg er av den oppfatning at sensibiliteten i møte med en historie er det som veier tyngst, og at dette er knyttet opp mot barndommen – at det bunner ut i et spørsmål om minner. Jeg tror alle som arbeider med kunst er sterkt påvirket av den tidlige fasen i livet sitt. Ettersom jeg ble født og vokste opp i Tsjad, tror jeg at jeg har en rytme, et temperament, en filosofi som er forankret i hjemlandet – selv om jeg har bodd lengre i Frankrike nå. Vi må være tro til vår egen historie – det er det som definerer måten vi uttrykker oss på.

chqbcmu11
«En mann som skriker» (2010).

TF: En mann som skriker er solid forankret i den tsjadiske kulturen, men historien formidles på en universell måte – i kontrast til den ofte problematiske fremstillingen av Afrika i mediene.

MSH: Det er viktig for meg, som afrikansk filmskaper, å ikke fremstille afrikanere – eller hvem som helst for den saks skyld – som fremmede, som om de er fra en annen planet. Afrikanere er jo ikke fra Mars. Jeg vil løfte frem en universell humanisme og understreke at vi alle er en del av den samme menneskeheten. Fremstillingen av Afrika på film og i medier kan ofte være en klisjé, hvilket jeg forsøker å endre på. Det blir litt som å ha et maleri som henger skeivt i stua – jeg må rette det opp.

TF: Det er flere tilbakevendende temaer i filmene dine, hovedsakelig den politiske situasjonen i Tsjad – enten den befinner seg i forgrunnen eller ulmer under overflaten. Hvordan egner filmmediet seg til å diskutere politiske temaer?

MSH: Vel, jeg tror filmmediet bidrar til å opplyse publikum om verden der ute, og på den måten også dempe fremmedfrykt. Eksempelvis tror jeg film bidro til å formidle det vi kjenner som som den arabiske våren, som involverte noen av landene i Afrika med størst filmproduksjon. Folk fra land med rik filmkultur er mer åpne og tilknyttet resten av verden.

Det å skape noe er en frihetens handling – det er frigjørende i seg selv! Men man gjør det ikke bare for gledens skyld, eller for å underholde; målet er å skape et høyere refleksjonsnivå rundt et gitt tema.

TF: Ja, filmer som forblir i tankene lenge etter visningen, som berører og utfordrer, er de jeg setter høyest som tilskuer.

MSH: Det å ha et bilde fra en film på netthinnen i flere dager, som du tar med deg og ikke er i stand til å glemme, som gjør deg ettertenksom… Hvis man lager en film med bare én slik scene, eller ett slikt bilde, da har man fått til noe vesentlig. Samlebåndsaktige filmer man ikke husker eller klarer å skille fra hverandre – hvilket ofte er tilfellet når man snakker om Hollywood-produksjoner – representerer det jeg betegner som tomhetens politikk. På sitt beste skal film bevege oss i nye retninger, gjøre oss til bedre mennesker.

«Hissein Habré, A Chadian Tragedy» (2016).

TF: I din nye dokumentar Hissein Habré, A Chadian Tragedy konfronterer du både et offer og en tidligere soldat av den fryktede diktatoren – et lignende grep ble gjort i Joshua Oppenheimers The Look of Silence (2014).

MSH: Jeg ønsket å se om det var mulig å dele samme rom etter å ha påført eller opplevd så brutale og tragiske hendelser. Finnes det et rom for tilgivelse? La oss si man ikke klarer å tilgi, er det da fortsatt mulig å leve sammen? Når du er fra det samme landet, blir du jo – til en viss grad – nødt til å akseptere en slik situasjon.

Det er et spørsmål om tid og rom, og film er jo nettopp dette, tid og rom, så hva kan jeg fortelle ved å plassere både offer og bøddel innenfor det samme filmiske rommet? I en tid preget av terrorisme er det viktig å stille seg selv spørsmålet om vi kan leve side om side etter tragiske hendelser. Er det mulig å tilgi hva som skjedde i Paris, er det fortsatt mulig å leve i det samme rommet etter grusomhetene? I filmer fra Hollywood hander det bare om hevn, aldri om tilgivelse; de ønsker å drepe fienden – det synes å være den eneste løsningen.

TF: Jeg opplevde en viss optimisme i møte med filmen – for de evner jo faktisk å snakke sammen. Det oppstår en slags forsoning.

MSH: Absolutt. Den tidligere soldaten begynner å reflektere over egne handlinger i samtale med offeret. Han erkjenner at han oppførte seg som en hund og blindt gjorde det han ble bedt om. Innrømmelsen er trolig et signal om at soldaten – hvis han havner i en lignende situasjon på et senere tidspunkt – vil våge å stå imot presset og nekte å utføre ondskapsfulle handlinger.

TF: Du viser aldri diktatoren i filmen.

MSH: Jeg så en rekke dokumentarer om Adolf Hitler i forkant, og ble veldig sjokkert over hvordan regissører anvendte arkivmateriale der man kun ser Hitler fra hans ”beste” og mektigste side. Jeg forstår ikke helt hva man forsøker å si om skikkelsen ved å hele tide fremstille ham på denne måten. Selv om jeg satt på et omfattende arkivmateriale med Hissein Habré, var det viktig å ikke gjøre noe tilsvarende, men i stedet fokusere på ofrene. Det var uaktuelt å lage enda en dokumentar der en diktator primært fremstilles gjennom glorifiserende bilder fra vedkommendes storhetstid.

abouna-2002-03-g

TF: Føler du at fiksjonsfilmene og dokumentarfilmene dine utfyller hverandre?

MSH: Hissein Habré, A Chadian Tragedy er på mange måter et oppsummeringsverk – på et vis kan man si at alle filmene mine (som f.eks. Abouna, Bye Bye Africa ) har pekt frem mot denne. Hissein Habré forklarer hvorfor jeg ikke endte opp med å lage komedier, men tragedier. For meg er det ikke et klart skille mellom dokumentar og fiksjon, ettersom jeg alltid forsøker – selv i fiksjonsfilmene mine – å lure inn noe dokumentarisk. Det kan handle om noe så enkelt som måten å bruke kameraet på; jeg forsøker å kjøre en form for slalåm mellom formene. Det viktigste er at historiefortellingen er troverdig.

TF: Abouna er en utpreget visuell film, med slående bruk av lys og farger. Stilistisk skiller den seg fra dine senere, mer nøkterne filmer.

MSH: Her forsøkte jeg å arbeide med kontraster, særlig blått og oransje. Det vakre landskapet og fargene skulle stå i motsetning til tragedien i historiefortellingen, og på den måten romme en sorg.

TF: Abouna diskuterer flere av de samme temaene som En mann som skriker, for eksempel politisk ustabilitet, familierelasjoner og det å håndtere at en av dine nærmeste forsvinner. I begge filmene lar du krigen bli et bakteppe.

MSH: Jeg ønsket ikke å vise krig eller død, men la tilskueren fornemme krigen uten å se den; fremstille krig utelukkende gjennom lyd. La publikum lytte til krigen, til eksplosjoner og skudd, men selv være nødt til å skape bildene.

«Le Havre» (Aki Kaurismäki, 2011).

TF: Historiefortellingen i En mann som skriker føles tilbakelent på en måte som minner meg om Aki Kaurismäki. Vi tilbringer mye tid med familien og deres hverdagsrutiner.

MSH: Det er viktig å lage film som får publikum til å glemme at det ligger et manus til grunn. At man kan oppleve historien uten å kjenne på at den er mekanisk eller kalkulert; at ting bare skjer, som i hverdagen.

Jeg er virkelig glad for at du nevner Kaurismäki! I Le Havre er det en rollefigur som heter Mahamat Saleh, og dette er faktisk en hyllest til meg. Kaurismäki har fortalt meg at han elsker filmene mine – og innledningsvis glemte jeg helt å nevne at begeistringen er gjensidig. Filmene hans preges av en humanisme og respekt for enkeltmennesket jeg har latt meg inspirere av. Kaurismäki forsøker aldri å manipulere følelsene dine; å se en Kaurismäki-film er litt som å sitte på en veranda og observere folk som passerer nede på gaten. En slik letthet er svært vanskelig å lykkes med – å ikke henfalle til enkle løsninger for å “ta publikum til fange”. Det tar som kjent Hollywood seg av.

TF: Kan du fortelle oss noe om ditt neste prosjekt?

MSH: Mitt neste prosjekt vil utspille seg i Paris, og jeg går i opptak allerede tidlig i november. Det er en historie om en familie fra sentral-Afrika som kommer til den franske hovedstaden for å søke asyl. Jeg har fått med meg et knippe fantastiske skuespillere, både fra Frankrike og Tsjad.

*

Under Film fra sør vises både Hissein Habré, A Chadian TragedyEn mann som skriker og Abouna. Torsdag 13. oktober møter Montages Haroun for en samtale etter visningen av Hissein Habré på Filmens hus, og fredag 14. oktober blir det panelsamtale på Vika kino om Haroun med historiker og Tsjad-ekspert Ketil Fred Hansen, ledet av Tove Gravdal fra Morgenbladet. En fullstendig oversikt over visninger og samtaler finner du på festivalens hjemmesider.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>