"Boogie Nights"

Harald Kolstads kronikk «Hvorfor vi trenger et cinematek»

Harald Kolstad (1946-2011) må sies å være Norges mest markante filmkritiker gjennom tidene. Dag Sødtholt har denne våren foretatt arkeologiske utgravninger i arkivene for å lete frem Kolstads komplette produksjon, knyttet til arbeidet med en bredt anlagt artikkel om hans virke som filmkritiker. Artikkelen er å finne i tidsskriftet Vagant nr 2/2014, som er i salg nå. Denne saken i Dagsavisen, der Kolstad skrev nesten all sin filmkritikk, gir et innblikk i research-arbeidet.

Kolstad var blant annet redaksjonsmedlem av filmtidsskriftet Fant i 1969-70, og skrev filmanmeldelser i Arbeiderbladet/Dagsavisen fra juli 1987 til september 2001. (Flere biografiske opplysninger her.) Også her på Montages er begeistringen for Kolstads tekster stor. Vi har allerede publisert hans nedsabling av Arne Skouens feirede historiske drama An-Magritt, opprinnelig publisert som en kronikk i Dagbladet (1969). Der brukte filmkritikeren Skouens film for en mer altomfavnende kritikk av norsk filmproduksjon, og med sine tanker om kunstnerisk helhet og regissørens rolle, oppleves innlegget fortsatt relevant.

Kolstads tidløse gyldighet finner vi også i kronikken «Hvorfor vi trenger et cinematek», også publisert i Dagbladet i 1969. 45 år etter Kolstads opprop for norsk filmkultur er tilstanden nær sagt uforandret: «alle» mener at film bør anerkjennes som kunstart, men lite legges til rette for at dette skal skje. «Bare én institusjon her i landet arbeider ut fra det standpunkt som er den praktiske og moralske forutsetningen for en virkelig filmkultur: at filmene har rett til å overleve sin lønnsomhetsperiode. Denne institusjonen er Norsk Filminstitutt,» skriver Kolstad i sin kronikk. Og 15 år etter dette, i 1984, åpnet omsider Cinemateket i Oslo, som i dag ligger under Norsk Filminstitutt. Visningsarenaen Kolstad etterlyste er altså på plass, med cinematek også i de største byene utenfor Oslo.

Men som de fleste av våre lesere sikkert har fått med seg, brenner det nå under føttene på cinematekene. Krisen som har preget norsk filmkultur de siste årene blir bare tydeligere og tydeligere, og det etterlyses fortsatt at staten tar ansvar og tydelig stadfester at opplevelsen av film anses som kunst i Norge (les vår komplette dekning av filmformidlingskrisen). Selv om filmer generelt er mer tilgjengelig i dag enn da Kolstad skrev sin kronikk, har film i sitt rette format – altså på kino – fortsatt ikke den samme retten til å bestå som andre kunstarter. Og nettopp særlig fordi film i dag har blitt en lett tilgjengelig forbruksvare er det viktig å ta vare på gull fra filmkunstens skattekiste, i tillegg til ny kvalitetsfilm som forsvinner i massen, og gi publikum et forum der disse kan oppleves på stort lerret.

I Norge har man ingen kvalitetsfilmkino slik man finner i mange andre europeiske land. Så altså, 45 år etter at Kolstads kronikk ble publisert, står teksten fortsatt som et godt argument for cinematekenes levedyktighet; i 2014, et år da Cinemateket fyller 30 år og Kulturdepartementet tilsynelatende vender ryggen til norsk filmkultur.

Nedenfor kan dere lese Kolstads originalkronikk, etterfulgt av en faksimile av det opprinnelige leserinnlegget som startet debatten den gang.

*

Kronikken er gjengitt med tillatelse fra Dagbladet.

Harald Kolstad
Portrett av kritikeren som ung mann i 1972 og i startfasen av sitt virke i Arbeiderbladet i 1988. Foto: Arbeiderbladet/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek.

Hvorfor vi trenger et cinematek

Dagbladets kronikk 22. juli 1969

Filmene har rett til å overleve sin lønnsomhetsperiode. Bare én institusjon her i landet arbeider ut fra den praktiske og moralske forutsetningen for at det kan skje, framholder Harald Kolstad. I Norsk filminstitutt har vi kjernen til et norsk cinematek, som kan bli et stabilt og aktivt filmkulturelt sentrum. Det trenger vi mer enn en kulturell sjokkoffensiv på kinoene, mener kronikkforfatteren.

«Filmen må anerkjennes som kunstart på linje med litteratur, teater, bildende kunst, musikk.»

Denne setningen er i dag blitt en selvfølgelighet – offisiell kulturpolitisk retorikk. Ingen vil erklære seg uenige, kanskje bortsett fra enkelte profesjonelle eksentrikere. Men hvordan er det med det som betyr noe – praksis? Og da praksis i aller enkleste og mest konkrete forstand: hva gjør vi med filmene, disse høyst forgjengelige gjenstandene som er den objektive forutsetningen for alle de opplevelser filmkunsten kan gi?

Svaret er blant annet at vi lar dem bli kjørt i dårlig vedlikeholdte framvisere av maskinister som aldri har fått lære jobben sin, slik at de til slutt ser og høres ut som om de er blitt gått over med sandpapir. Svaret er også at vi lar tre personer sitte og klippe bort hva som helst fra hvilken som helst film, uten ansvar overfor annet annet enn en foreldet lovparagraf som stort sett kan tolkes i den retningen som til enhver tid måtte være opportun. Svaret er at de som har hånd om filmene for det meste ser på dem som forbruksvarer som skal henge i hop en viss tid for så å gå på skraphaugen eller bli til skosverte. Svaret er kort sagt at filmen ikke har den rettigheten som er en selvfølge for de andre kunstartene: retten til å bestå.

*

«Hvis vi venter for lenge, vil det bli for seint. For filmene forsvinner. Også bøker går tapt til slutt, men filmene vil ikke engang bestå like lenge som dem. Om to hundre år fins ikke filmene våre lenger. Man kommer til å sitte igjen med gamle stumper av gode og av dårlige filmer, fordi det ikke vil ha blitt vedtatt lover for å beskytte de gode filmene» (Jean-Luc Godard).

Også når det gjelder å anerkjenne filmen som kunstart viser det seg altså at sannheten er konkret. Det hele koker ned til to enkle og rent praktiske spørsmål: er man villig til å ta vare på filmene, eller er man ikke? Og er man villig til å gjøre de oppbevarte filmene tilgjengelige for de interesserte?

Den eneste reelle anerkjennelsen av filmen som kunstart er å legge forholdene til rette for framveksten av en reell filmkultur. Bevisstheten om denne selvfølgeligheten bør altså få følgende praktiske konsekvenser: bevaring og oppbevaring av filmer ved egnet institusjon (cinematek), som skal drive kontinuerlige framvisninger av egne filmer og filmer lånt fra andre cinemateker og filmmuseer over hele verden.

Det er etter min mening et mistak å tro at kinoer og kunstkinoer alene vil kunne få oss ut av vår filmkulturelle underutvikling. Som kinodirektør Engh temmelig overflødig påpekte i sitt svar til meg for et par uker siden [«svaret» fra Engh var på et leserinnlegg Kolstad hadde i Dagbladet 25. juni 1969, der han var skeptisk til planene om å innrede en «intimkino» i kjelleretasjen under Klingenberg, se faksimile helt på slutten av denne saken – Dag Sødtholts anm.], er kinoenes repertoar avhengig av tilbudet fra importbyråene. Alle som kjenner til importsituasjonen vil være klare over at selv om importbyråene var aldri så innstilte på å føre en ærgjerrig importpolitikk, ville de av økonomiske og kontraktmessige årsaker ikke være i stand til å holde en slik linje. Dessuten ville et bedre repertoar på kinoene (som selvfølgelig er ønskelig i alle tilfelle), likevel være et altfor ustabilt og svakt grunnlag for en virkelig livskraftig filmkultur.

Det er ingen grunn til å holde fast ved en kullsviertro på det tradisjonelle kinosystemet (og med kinoer mener jeg både vanlige kinoer og kunstkinoer) når mye tyder på at dette om ikke altfor lenge vil være en anakronisme. Hittil har forholdet stort sett vært slik, at når det skjer noe nytt i filmen ute i verden, dvs. (for norsk filmimport) Vest-Europa, kommer det noen år forsinket i gang en sporadisk import av denne retningens mest kjente filmer. For det meste går filmene ikke godt, og importen opphører litt etter litt. Resultatet vil være at noen få personer vil få sin filminteresse stimulert, men de vil ikke ha noen mulighet til å utvikle, korrigere, stabilisere sine impulser og ideer i møtet med det viktigste av det filmen hittil har frambrakt, i arbeidet med å sette seg inn i hva filmen har vært og er. Det disse importmessige bølgeskvulpene legger etter seg er gjerne de mest overfladiske aspektene av et kunstnerisk fenomen – trickene, de private vitsene som bare er sidemomenter, som ikke har noe med det essensielle i holdninger og metoder å gjøre. Det er f.eks. grotesk når Arnljot Berg i Hennes meget kongelige høyhet anno 1968 slenger på en kort personal appearance i stil med dem nouvelle vague-cineastene moret seg med på slutten av 50-tallet.

*

Når det gjelder et utdypet kjennskap til de store livsverkene innenfor filmen blir imidlertid forholdet et annet. Det er kanskje ingen absolutt nødvendighet for en kommende cineast å kjenne Griffith og Murnau og Keaton og Eisenstein og Renoir, men det er en enorm fordel. Film formidlet gjennom et cinematek blir noe permanent, en verden av opplevelser og impulser å vende tilbake til, å bevege seg omkring i, å bruke. På en fast grunn av kunnskap og erfaring kan en virkelig ny og særpreget filmkunst vokse fram, men aldri på stilistiske affektasjoner snappet opp gjennom flyktig berøring med det som skjedde i Frankrike eller Italia for ti år siden. «Jeg avskyr fantasien. Det som er nødvendig er å kunne absorbere» (Jean Renoir). «Alt som ikke er tradisjon, er plagiat» (Luis Bunuel).

En annen grunn til at jeg tviler på et bedre kinorepertoars effektivitet i et videre filmkulturelt perspektiv, er at så mye vil avhenge av pressens reaksjoner på filmene. Dagens norske filmkritikk i aviser og ukeblad er for det aller mestes vedkommende umulig å ta alvorlig. Den er preget av uvitenhet og en like ubegrunnet som anelsesløs selvtillit, en blanding av meningsløs subjektivisme, journalistisk småkvikkhet og forbrukeropplysning. Dette bør ikke overraske oss. Grunnlaget mangler, og det løpende kinorepertoaret er ikke i stand til å bygge ut et.

*

Bare én institusjon her i landet arbeider ut fra det standpunkt som er den praktiske og moralske forutsetningen for en virkelig filmkultur: at filmene har rett til å overleve sin lønnsomhetsperiode. Denne institusjonen er Norsk Filminstitutt. Etter mitt skjønn er det helt åpenbart at de filmkulturelle tiltakene som må komme, som må tvinges fram, vil måtte ta som kjerne og utgangspunkt den begynnelsen til et norsk cinematek som Filminstituttet representerer. Det vi først og fremst trenger er et stabilt og aktivt filmkulturelt sentrum, ikke en kulturell sjokkoffensiv på kinoene som kanskje ville føre til kaos i periferien før man har etablert et sentrum. Hvilket ikke betyr at det ikke kan gjøres mye (importstøtte) for å heve repertoarstandarden på kinematografene. Men bare ved å satse fullt ut på opprettelse av et norsk cinematek vil man operere i problemets teoretiske og praktiske sentrum.

I vårt kulturmiljø, hvor filmen enten ses på som kulturelt anstrøket tidtrøyte eller som Drømmen For Massene, Den Store Folkeforfører og potensielle Store Folkeoppdrager (Sigurd Evensmo og de nye «filmrevolusjonære»), har Filminstituttet-cinemateket den essensielle fordelen at det arbeider med film på et helt konkret og praktisk plan, og gir oss muligheten til å kaste over bord alle anakronistiske og ikke-filmiske kritiske holdninger og begynne på nytt, ubesværet av årtiers avleirede feilvurderinger og akterutseilt venstremoralistisk pop-sosiologi. Enkelte unge norske filmfolk har hevdet, med et par forbehold, at vi ennå befinner oss så å si i norsk filmkunsts år 1. Jeg er tilbøyelig til å være enig, og filmkulturelt er situasjonen den samme, men i n’te. Et stort antall muligheter står altså åpne, men la oss først som sist bestemme oss til å legge grunnlaget før vi begynner på overbygningen.

Med andre ord: Den litterære kulturen begynner med bøkene. Musikkulturen begynner med musikken. Filmkulturen begynner med filmene.

kolstad cinematek
Faksimile av av Kolstads kronikk i Dagbladet 22. juli 1969, side 1.
kolstad cinematek 2
Side 2.

*

Her følger en faksimile av leserinnlegget Kolstad hadde i Dagbladet 25. juni 1969, som kronikken var en oppfølger til:

kolstad cinematek intimkinokolstad cinematek intimkino 2 kolstad cinematek intimkino 3akolstad cinematek intimkino 3ckolstad cinematek intimkino 4b*

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Øystein Tvede sier:

    Kolstads 17 år lange eksil i Paris kan vel delvis forklares nettopp med at det ikke var noe hjemlig tilbud i sikte som kunne tilfredsstille forhåpninger av dette slaget.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>