ffs10-biutiful-2010-spaniamexico

FFS’10: Biutiful (2010, Spania/Mexico)

Man kan fortelle mye gjennom skittenrealisme og mange har valgt denne sotete linsen som sin filmiske innfallsvinkel – ofte med stort hell. De har avdekket slintrer samfunnet ikke vil tygge i sin offentlige rapport og kjempet sannhetens sak. Alejandro González Iñárritus suksess vil jeg tro skyldes hans paring av det skitne og stygge med det poetiske, vakre, kanskje til og med litt monumentale og pompøse. Å krysse det mytologiske med det hverdagslige.

Med Biutiful vender Iñárritu litt nesa til det overmenneskelige til fordel for den trasige, råskinnede, virkelige virkeligheten. Innledningsvis ser det ut til at han har lykkes, da jeg nesten må holde meg for øynene under en scene der hovedkarakteren Uxbal (Javier Bardem) gjennomgår en legeundersøkelse. Det sterile ser skittent ut, alt virker veldig vondt og kameraet er akkurat litt for nærgående – jeg vrir meg. Produksjonsdesignet er mesterlig; lukten av en sjofel hverdag i Barcelonas slum slår inn i ansiktene våre. Dårlige lysrør som blinker, glorete pyntegjenstander, tapeter med skjolder som forteller om gammel fyll. I gatene blinker neonlysene, som om de er ambulanser på vei for å hente de døde. Lydbildet er nesten mirakuløst bra; man har laget en slags mikrofonlyd som ofte gir dialogen en merkelig klang, man kan høre udefinerbare ting som sleper seg rundt i lydbildet og lager forstyrrende ulyder. Dette skaper en nesten paranoid følelse som også følger meg ut av kinosalen.

Når jeg også kan skrive under på at Javier Bardem gjør en aldeles glitrende innsats er det åpenbart at det ikke er i selve utførelsen at Biutiful er så mangelfull. Det er fortellingen som ikke holder mål; både som dramatisk fortelling og karakterportrett har filmen innlysende mangler som bidrar til en gjennomgående følelse av at noe rett og slett er feil. Uxbal får vite at han snart skal dø av kreft og må forsøke å gjenforene barna med deres utagerende mor, samtidig som han må gjøre noen grep for å sikre barnas økonomiske fremtid (i alle fall for en periode). Du har sikkert sett afrikanerne som står på hvert eneste gatehjøre med feike Prada-vesker i flere av Europas storbyer. Uxbal er bakmannen til et knippe av disse, og Biutiful byr i så måte på et interessant siktepunkt; feikproduktmafien er strengt tatt noe de fleste vet lite om. Men filmen er bare sporadisk tilstede i sin skildring av dette miljøet, og de potensielt interessante bikarakterene som dukker opp her (blant annet to homofile asiater med en fullstendig uforløst romanse) blir aldri mer enn sjablonger.

Disse sekvensene absorberer også dyrbar tid fra det som burde ha vært en tåredam av sterke følelser. Familiedramaet blir nemlig aldri så rørende som jeg håper på, ettersom relasjonen mellom Uxbal og barna ikke blir tilstrekkelig utdypet. Dessverre bruker filmen mer tid på ekskona Marambra (Maricel Álvarez), som for meg blir en utroverdig og veldig slitsom karakter. Det spesielle utseendet og den voldsomt intense tilstedeværelsen hadde kledd en Pedro Almodóvar-film langt bedre enn dette bekmørke skjebnedramaet. At filmen blir retningsløs er problematisk, men at den mister troverdigheten blir for meg fatalt – især når Iñárritu har tatt såpass avstand fra de mer kunstferdige øyeblikkene som gjorde at de tidligere filmenes hans har fått så mange tilhengere (meg selv inkludert).

Biutiful er likevel en god film, ene og alene fordi den har mange fremragende enkeltscener og en imponerende kontroll over de audiovisuelle virkemidlene. Det oser av talent her, det er bare forvirrende at dette prosjektet ikke er mer finslipt. Forstummende flotte Babel medførte en pause på fire år, og det virker som om noen av de opprinnelige intensjonene med Biutiful sakte men sikkert har sklidd ut i litt for mange retninger. Dessuten er det umulig å komme utenom at Iñárritus karriere har blitt sterkt farget av et spennende samarbeid med manusforfatter Guillermo Arriaga. Når de to opplevde en konflikt i forbindelse med manuskrediteringen på Babel skilte de lag, og dessverre er det noe som forteller meg at dette kan få kjedelige konsekvenser for det som i utgangspunktet var et utrolig spennende tvilling-kunstnerskap. På hver sin kant (Arriaga regidebuterte med The Burning Plain) ser det så langt ut til at begge lider av hjemlengsel.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>