Store deler av mitt cinefile hode var lammet etter å ha sett Paulo Sorrentinos Il Divo på filmfestival i Karlovy Vary sist sommer. Ja, selv kroppen ristet etter å ha tatt del i en av de mer påtrengende, engasjerende og lidenskapelige biografiske fremstillingene jeg kunne huske å ha sett. For dels var historien meg komplett fremmed, noe som i seg selv var ubehagelig å oppdage. Men mest av alt var jeg satt ut av filmens vitalitet og energi, av kreativiteten og følelsen av at selv jeg, som en etterhvert ganske blasert filmelsker, ble fullstendig tatt på senga.

«I know I’m an average man, but looking around I don’t see any giants«

Il Divo omhandler Giulio Andreotti, en merkverdig personlighet som entret den politiske arenaen helt tilbake i 1946, men som den dag i dag fortsatt utgjør er en enorm maktfaktor i Italia, trass i at han i år fyller 90. Filmen følger hans karriere frem til han blir stilt for retten for samarbeid med mafiaen, og er et episk karakterportrett som forventer konsentrasjon fra første øyeblikk.

Her er hva jeg skrev hos Rushprint etter å ha sett filmen:

Regissør Paulo Sorrentino bruker hele første akten til å bygge opp et massivt persongalleri, som senere skal figurere mer eller mindre som et ytre rammeverk for det som later til å ha vært hans hovedmotivasjon for å gjøre filmen – fascinasjonen, interessen og ikke minst avsmaken for politikeren. Det er forvirrende i starten, selvsagt gjort med belegg så vi skal få en følelse av hvor uoversiktlig og kaotisk italiensk politikk er; en mørklagt labyrint med nok av hjemmesteder for korrupte politikkere. Det som følger er en av de beste filmene jeg har sett på lenge, mye fordi Toni Servillo gjør en helt utrolig innsats i tittelrollen.

Men Cannes-festivalvinneren Il Divo er for sammensatt og ambisiøs til og oppsummeres på dette alene. Sorrentino har selv skrevet manus, og det er tydelig at han har visst nøyaktig hva han ville lage. Fotoarbeid, klipp, scenografi, lyssetting – alle disiplinene som utgjør en film, smelter sammen i et helhetlig og presist filmverk av de sjeldne. Visse kamerainnstillinger er så suverent gjennomført at de alene gir grøss på ryggen, andre så eminent lyssatt at selveste Gudfaren-trilogien dukker opp i hodet. Det tilfører den allerede fascinerende historien en visuell nerve og intensitet, som bør trekke mange til kinosalene også utenfor Italia.

Den påfølgende høsten ble da også filmen lansert på det som var av festivaler i og utenfor Europa, etterfulgt av suksessfulle kinolanseringer. I Sverige og Danmark får den premiere 14. august. I Norge har jeg snakket med flere distributører som både har snust og smakt på vidunderet, men ingen har sålangt kjøpt rettighetene. Filmen har derfor til nå bare nådd publikum på filmfestivalene i Tromsø og Bergen. I samtale med distributørene har jeg forstått at årsakene til at den ikke har fått kinolansering handler om tre ting – historien, salgbarheten og opphavslandet.

I kjølvannet av suksessen til romanen og filmatiseringen av Gomorrah, samt HBOs Sopranos, er interessen og oppmerksomheten rundt Italias mafiaproblematikk større enn på mange år. Man skulle derfor tro at distributørene ville kappes om Il Divo – også den en mafiafilm basert på fakta og ekisterende personligheter som i Gomorrah, med tilhørende konspirasjoner, politikk, sex, kjærlighet og vold i mengder. Og for Sopranos-fansen har den da også den stilistiske coolheten sjangerelskerne forventer, – i dette tilfellet så briljant at det mest minner om noe Quentin Tarantino eller Park Chan-wook kunne skapt. Å påstå at denne cocktailen ikke er salgbar tyder mer enn noe annet på manglende innsikt hos distributørene.

–Men, fortalte en distributør meg; ingen har hørt om Giulio Andreotti, ingen vil bry seg om en filmatisering av hans liv! Kanskje har han rett. Kanskje var det kjennskapen til historien som gjorde andre biografiske filmer som Der Untergang, Walk the Line og La Vie en Rose til publikumssuksesser her i landet. Men var det Edith Piaf, Adold Hitler, Johnny Cash og June Carter som alene solgte disse filmene? Jeg tror ikke det. Jeg tror snarere det var muligheten til å få mer innsikt i et oppsiktsvekkende liv; interessen for å vite mer om det som lå bak Holocaust eller Milord og Non, Je ne regrette rien. I tilfellet Andreotti personlig er kanskje ikke denne forhåndskunnskapen tilstede, men vi vet da vitterlig en del om de sirkusaktige tilstandene italiensk politikk preges av? Vi har da både lest og sett mye om mafiaens jerngrep på både politikk og hverdagsliv? Vi er vel fullstendig klar over at landet; som også er blant våre favorittferieland, er gjennomsyret av konspirasjon, svindel og maktmisbruk?

Så historien, salgbarheten og opphavslandet? Il Divo gir et nyansert og innsiktsfullt bilde av en historie vi allerede kjenner omrisset av, manglende salgbarhet er en unnskyldning det smaker dårlig fisk av og opphavslandet? Vel er kanskje ikke italiensk film ensbetydende med suksess, men Norge er da vitterlig nasjonen der en stillferdig film om imigrasjonen til USA kunne bli sett av nesten 15,000 mennesker – og det uten så mye som et glimt av en Frihetsgudinne.. Jeg tror det er håp for denne filmen, kjære distributører!

Argumenter til tross – Il Divo havner nok i tre kopier i dvd-sjappa på hjørnet, neglisjert av de som sitter i posisjon til å gjøre den til noe større her til lands. Så får du i mellomtiden ta en titt på et par trailere, og finne ut om dette er en film du kunne tenke deg å se på kino!

Den italienske:

Den amerikanske:

Filmens anslag, dessverre utekstet:

***

Tittel: Il Divo (2008).
Regissør: Paolo Sorrentino.
Internasjonal festivalpremiere: Cannes, 2008.
Distribusjonsstatus: Har ikke norsk kinodistribusjon.