Kikkermentaliteten som filmens hovedperson L.B. «Jeff» Jeffries, spilt av James Stewart, utvikler mens han holder øye med sine naboers liv, leder naturligvis tankene til våre tiders reality-TV og internettkultur. (Samtidig blir vi selv satt i en kikkerposisjon av filmen, når vi som tilskuere får fullt innsyn i hovedpersonens egne intime situasjoner.) Jeff har store problemer i forholdet til sin kjæreste, spilt av Grace Kelly, men observasjonene av naboenes problemer, som selvfølgelig er like reelle og smertefulle som hans egne, arter seg for ham som ren underholdning og eskapisme. Situasjonene han observerer blir en mulighet til å flykte fra seg selv og egen smerte, og Hitchcocks måte å vise hvor forskjellig menneskelige problemer oppleves, når de ikke rammer en selv, gir et uhyre innsiktsfullt innblikk i menneskenaturen.

Samtidig får Hitchcock glimrende fram hvordan vi fortaper oss i spennende historier på film og TV, nettopp for å glemme oss selv og egne problemer. De forskjellige små dramaene hovedpersonen følger med på gjennom naboenes vinduer, fortoner seg som separate TV-kanaler han zapper mellom (samtidig som materialet er såpeopera-aktig). Hovedpersonenes oppmerksomhet blir hele tiden uvegerlig trukket mot det de ser, ut mot bakgården, i den grad at de glemmer helt å kommunisere med de andre i rommet – akkurat som ekte TV-slaver. Parallelt med dette motivet er filmen også en kjærlighetsfull hyllest til stumfilmen, da de aller fleste situasjonene vi ser gjennom vinduene mot bakgården er uten dialog.

I en tid hvor konspirasjonsteorier florerer på nettet, er det også ytterst fascinerende å observere den altoppslukende intensiteten hovedpersonen legger for dagen når han gjør seg sine teorier om den mordmistenkte naboens oppførsel. Han oppnår også det ekte konspirasjonsteoretikere drømmer om, nemlig å infisere andre. Både kjæresten og hans kvinnelige sykepleier blir etter hvert like besatt av mordhistorien som han selv. Noe av det mest slående er hvordan etikk, borgerplikt og empati med det mulige drapsofferet knapt spiller noen rolle i amatørdetektivenes virksomhet – besettelsen er kun drevet for besettelsens egen skyld.

Når de møtes av motstridende argumenter, blir de nesten fortvilet, fordi det har blitt så viktig for dem at teoriene de har utviklet må være sanne at de klamrer seg til dem. Besettelsen styrer dem i slik en grad at de blir veldig skuffet når de på et visst tidspunkt konkluderer med at det nok likevel ikke har vært noe mord. På et annet tidspunkt, når adrenalinet bruser som sterkest over etterforskningen, glemmer de nesten helt at en kvinne i gården er i ferd med å begå selvmord.

Men, altså. I denne saken vil blikket festes på Grace Kelly, gjennom utstrakt bruk av bilder fra filmen, så la oss først varme opp med det kanskje mest megetsigende bildet i filmen:

Klarere kan det vel ikke illustreres at for personene i denne filmen er det å spionere blitt et grunnleggende behov i livet.

Over så til Grace Kelly, som opplevde en håndfull hektiske år på 1950-tallet som en sensasjonell ny filmstjerne, før hun, som en prinsesse i et eventyr, forlot hele filmkarrieren for å bli fyrstinne i Monaco. Hun var berømt for sin eleganse, og en av de aller største gledene ved Vinduet mot bakgården er å se henne opptre i en rekke kostymer, alle designet av den legendariske Edith Head, en fast Hitchcock-medarbeider. Nedenfor skal vi ta en titt på noen av dem, før vi beveger oss i videre inn i flere bildeeksempler fra Vinduet mot bakgården. (Som vanlig vises alle bildene i artikkelen i full størrelse når du klikker på dem, noe vi anbefaler for maksimal nytelse.)

Kelly i hennes to første kostymer i filmen, i vidt forskjellige stemningsleier. Vi ser ofte karakterene plassert mot vinduene, hvor vi stadig ser naboene i virksomhet i bakgrunnen. I det nederste er det komponisten som er i aksjon.

Her er hun mer komfortabelt kledd, når hun, uten husvertens viten og tillatelse, har bestemt seg for å overnatte hos kjæresten.

Iført enda et kostyme av Edith Head. Legg merke til hvor stor rolle Hitchcock gir scenografien i bildene.

Kostyme, lyssetting og positur går opp i en høyere fotokunstnerisk enhet i denne stemningsfulle scenen, der en sorgfull Kelly forlater leiligheten i den tro at forholdet til Stewart ikke står til å redde.

Mens Stewart er bundet til rullestol, er det Kelly som spiller den aktive part i filmen, noe som understrekes av høy fysisk aktivitet. Her framfører hun nærmest en hel liten ballett, hvor kjolen stadig spiller en uvurderlig visuell rolle.

Hitchcock eksellerer i positurer i denne filmen: Stewart betrakter Kelly med en uutgrunnelig versjon av «male gaze», og under tar hans gamle krigskamerat, en politi-inpektør spilt av Wendell Corey, selv bakgården i øyensyn.

Kampen mellom konjakkglassene: Kelly er dypt skeptisk til den arrogante politidetektiven som bare vil skyte ned drapsteoriene. Hitchcock var for øvrig spesielt glad i lamper, som ofte fikk en fremtredende plass i komposisjonene.

Kikkingen kan også ha sine rolige øyeblikk. Her fortaper de to seg helt i den søte scenen på den andre siden av gården. Legg spesielt merke til Kellys ansikt, som utstråler en fullkommen, fredfylt og avklaret lykke.

Men etter hvert legger Kelly en iver og intensitet i detektivarbeidet som får selv Stewart, opphavsmannen til drapsteorien, til å bli matt og svimmel.

Eskalerende kikkertrang, som blir ganske komisk når man tenker i de baner. Her er det sykepleiersken, spilt av Thelma Ritter, som ikke kan la være.

Kelly på vei for å levere et brev som skal skake opp den mordmistenkte, hvor hun trer inn i og blir en del av rommet som blir intenst observert (iført enda en av Edith Heads kreasjoner.)

Både Kelly og Stewart fra sin beste side: Kelly som den personifiserte eleganse og verdighet, og Stewart i dyp beundring over henne etter en heltemodig innsats senere i filmen.

Vi avslutter med den mordmistenkte, spilt av Raymond Burr, hvis olme blikk og generelle oppsyn i denne filmen har en foruroligende likhet med Javier Bardem.

*