En rapport fra animasjonsforumet Cartoon Movie 2022: Drømmenes markedsplass – del 2

Årets Cartoon Movie – et pitcheforum for animerte spillefilmer – ble arrangert i Bordeaux 8.-10. mars, med Norden som fokusområde. Montages ble invitert dit for å observere, og nedenfor følger andre del av rapporten fra vår utsendte skribent.

*

Der vi i del 1 av denne rapporten fokuserte på de norske prosjektene som ble pitchet som en del av det nordiske fokuset til Cartoon Movie 2022, kaster vi i denne artikkelen lys over høydepunkter fra andre europeiske land som markerte seg på forumet i Bordeaux.

Ettersom pitchingen på Cartoon Movie foregår i to saler, simultant, er man nødt til å velge med omhu ut ifra teaserkavalkaden som serveres under morgenens «croissantshow» (omtalt i den forrige saken). En kombinasjon av av estetiske preferanser og ren nysgjerrighet blir utslagsgivende.

For en kritiker er det uvant å forholde seg til uferdige skisser og prosjekter, og i enkelte tilfeller er det lettere å la seg forføre av en liten sniktitt enn omstendelige presentasjoner. Her er drømmer tilsynelatende i fri flyt, men minuttellere og en streng konferansier sørger for at alle respekterer tiden. Fanget i et slags pitch purgatory slår det meg hvor mange av disse visjonene som snart vil returnere til skrivebordskuffen, til tross for intens entusiasme i den uforpliktende startfasen. Og det er ikke gitt at prosjektene man selv tenker har mest potensial blir de som lykkes.

Fra presentasjonen av «Ameryka».

Sirkus, Kafka og en verden uten menn

Et prosjekt undertegnede lot seg begeistre særlig av, er den belgisk-tysk-nederlandske samproduksjonen Juul, av Tom van Gestel, som ble pitchet i kategorien for prosjekter under utvikling (2024 var oppført som året for tentativ ferdigstilling av filmen).

Luftakrobaten Juul ender i koma etter en sirkusulykke, men faren forsøker å holde henne i live og konstruerer et marionettestativ rundt kroppen, slik at hun kan fortsette å opptre som en slags dukke. Selv om Juul er blitt erklært hjernedød av legene oppfatter hun hva som foregår, og forvandler seg selv til skrøpelig porselen. Passende nok ser animasjonsfigurene i 3D ut som de er skapt i leire, med en tekstur som gir filmen en taktil kvalitet.

Historien utspiller seg på et sirkus rundt 1950-tallet, og de animerte kostymene er basert på design fra datidens Sears-kataloger (en stilig Ellos-ekvivalent). Som konsept er Juul åpenbart skreddersydd for animasjon – det er vanskelig å forestille seg forvandlingen til porselen som live action. Som mange av prosjektene på Cartoon, henvender Juul seg til unge voksne og voksne, og bryter med forestillingen mange fremdeles har om at animasjon er forbeholdt barnefilm (understreket av årets uheldige presentasjon av kategorien under Oscar-utdelingen).

Det var mange eksempler på denne type fantasipregede krumspring; prosjekter skapt for å utforske forskjellige teknikker og metoder innenfor animasjonsfaget, fra det helt enkle, analoge, til det høyteknologiske. Young Vincent (Jean Van de Velde) fletter Van Goghs særegne malerstil inn i en fiksjonalisert fortelling om kunstnerens barndom. En adaptasjon av Kafkas uferdige roman Amerika (Piotr Dumała) er tegnet med noe som minner om kullstift, tydelig inspirert av tysk ekspresjonisme.

«Sultana’s Dream».

Spanske Sultana’s Dream er et helmagisk skyggedukketeater der både tegning, akvarell, cut out og mehndi tas i bruk. Når de er i samspill, skaper de ulike teknikkene et helt egenartet og fascinerende uttrykk. Fortellingen tar utgangspunkt i den spirende animatøren og filmskaperen Inès, som blir inspirert av en artikkel publisert i Madras i 1905, av Rokeya Hossein, om et utopisk kvinnesamfunn, «Ladyland», der kvinner styrer og menn ikke får bevege seg utenfor hjemmet: «It’s men who pose a danger to women, not the other way around».

Regissør Isabel Herguera har alliert seg med kvinneforskere og representanter fra miljøet for å sikre en respektfull fremstilling. Herguera la frem hvordan det kjølige begrepsapparatet knyttet til salg, distribusjon og ‘pipeline’ tidligere var som et fremmed språk, men at erfaringen med å pitche i flere stadier på Cartoon Movie har gjort det til en integrert del av den kreative prosessen. (Sultana’s Dream skapte assosiasjoner til en animasjonsfilm jeg elsket som tenåring, Nina Paleys Sita Sings The Blues, der jeg oppdaget musikken til 1920-tallsikonet Annette Hanshaw.)

Et annet spansk prosjekt, Unicorn Wars, ble vist som såkalt sneak preview, og handler om en krig mellom enhjørninger og Care Bear-lignende teddybjørner – absurd og bestemt ikke for barn til tross for fabeldyrene. Skaperne presenterte filmen som «Bambi møter Apokalypse nå!» og kunne stolt fortelle at filmen allerede er solgt til et territorium som sjelden kjøper europeisk animasjon, nemlig Japan.

Andre prosjekter som markerte seg både tematisk og visuelt er evigaktuelle The Migrant eller stop motion-dukkefilmen You’re Not The One I Expected om å få et barn med Downs syndrom. Forhåpentligvis vil mange av disse dukke opp på internasjonale festivaler i årene fremover takket være døråpnere som Cartoon Movie.

Disegno og colore

Måten filmskaperne omtaler de ulike teknikkene på tegner et mønster som leder tankene til et tradisjonelt hierarki innen kunst, nemlig distinksjonen mellom streken og fargeleggingen: disegno og colore. Streken er det meningsskapende og fargeleggingen liksom staffasjen. I filmviter Rosalind Galts teorier (Pretty: Film and the Decorative Image, 2011) om det overfladiske, dekorative bilde, skriver hun om overgangen fra svarthvitt- til fargefilm, og at den opprinnelige monokrome filmen lenge ble sett på som estetisk overlegen og «ren», og at fargene skapte effekt snarere enn mening. Understrekingen av 2D-animasjon som ‘realistisk’, som det ekte, minner om dette. Mellom linjene formidles det at fargesprakende, overlessede 3D-filmer – ofte rettet mot familiesegmentet – er «kake med krem uten bunn».

«Everything works here!» utbrøt en finsk journalist og Cartoon-veteran, som skulle være min baksete-partner, etter vi få minutter tidligere ble plukket opp på flyplassen av en høflig, dresskledd franskmann i noe som lignet et slags hybridromskip. Et innledende utbrudd som viste seg å være en presis beskrivelse av opplevelsen av å delta på Cartoon Movie – for dette er et velsmurt maskineri, så knirkefritt at du ikke rekker å tenke på om noe trenger smøring. Der mange har noe å lære noe av de norske pitcheferdighetene som fikk spent sine muskler på forumet, kan vi ta med oss inspirasjon fra et helprofesjonelt filmarrangement i internasjonal skala.

Produsent og filmviter Tonje Skar Reiersen talte under åpningsseremonien, og fremhevet at animasjon bør ha en tydelig avsender, intensjon og stemme. Passende nok kan Cartoon Movie 2022 oppsummeres som en kakofoni av målrettede røster.