- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Karsten Meinichs topp 20, 2020

Av Karsten Meinich , 9. februar 2021 i Topplister,Undersak

Filmåret 2020 ble noe helt annet enn de fleste kunne forutse, med avlyste festivaler, nedstengte kinoer og utsatte blockbustere. Ikke desto mindre vil vår tradisjonsrike, grundige kåring av fjorårets beste filmer prege Montages i dagene fremover.

Tidligere har vi offentliggjort bidragsyternes individuelle lister samtidig, men i år velger vi å publisere disse én og én, som en slags forsinket julekalender. Listen som oppsummerer kåringen finner du her [1].

*

01Parasitt [2]

parasitt [3]
Regi: Bong Joon-ho [4]
Sør-Korea, 2019

Den overlegent beste filmen som hadde premiere i Norge i 2020 var Bong Joon-hos klokkerene mesterverk Parasitt [2] – som vant Gullpalmen i Cannes i mai 2019, før den ble en verdensomspennende publikumssuksess, og til slutt kunne smykke seg med fire Oscar-priser, inkludert for beste film. Kort fortalt er Parasitt altså hedret med hele spekteret av høythengende utmerkelser, og fordi den i tillegg fikk så stor popkulturell nedslagskraft og ble sett av millioner av mennesker rundt om i verden, er den allerede en moderne klassiker. Så hva mer kan bli sagt eller skrevet om Parasitt?

Mange skarpe penner har allerede omtalt Bongs visjonære regi og filmspråklige kontroll, manusets bitende kapitalismekritikk og den rent ut uforglemmelige ikonografien selve iscenesettelsen etterlater hos publikum. Så i skrivende stund er gjentagelsesfaren stor, i alle fall for undertegnede, som fortsatt er beruset på filmens virtuositet og fortsatt har vel så mye appetitt på å lese mer om filmen enn å nødvendigvis sette ord på det selv. «Kim-familien er i besittelse av noe Park-familien tross alt ikke har: De har bedre utsikt,» skriver for eksempel kollega Roskva Koritzinsky i sitt Parasitt-essay [5]. «[De] befinner seg i det moderne kapitalistiske samfunnets sentrum; som i et omvendt panoptisk fengsel vandrer de selvsikkert omkring i sitt tårn uten å vite at tusenvis av øyne følger med på dem fra cellene sine.» Slike språklige bilder gir meg ny giv inn i opplevelsen og skjerper mitt blikk på filmens tematiske motiver. Og et ferskt gjensyn ga effekt – filmen var om mulig enda bedre andre gang.

Hvilken gave! frister det meg å utbryte. Og selv når man intellektualiserer sin opplevelse av å se Parasitt, fortsetter den uansett å være en popcornfilm som tvinger oss frem på kanten av setet. Selv de kjøligste, mest tilbakelente briller kan da ikke unngå å bli revet med? Bong er så generøs at han alltid tar hensyn til hele sitt publikum, men uten noen gang å tro at folk ikke er smarte nok til å se sammenhengene og tenke mer enn to tanker samtidig. Parasitt er rett og slett storartet kunst. En perfekt servering.

02Tenet [7]

tenet [3]
USA, 2020

Kinoer over hele verden tok et kraftig skudd for baugen i 2020, og mørklagte saler inspirerte mange til å spå kinoenes død. Kanskje får de rett. Men etter at nesten alle påkostede storproduksjoner ble utsatt gjennom våren og sommeren, monterte Christopher Nolan [8] opp et fyrtårn for å styre et skip gjennom stormen, da Tenet [7] ble lansert på kino som planlagt – som det ene, tindrende lyspunktet. Noen kritiserte ham for å trekke publikum inn i risikosoner, men forskningen viste at ingen utbrudd av koronavirus kunne spores til kinosaler med gode smittevernsregler. Så Tenet kom, og Tenet gikk, og om den først gikk eller først kom, det vites ikke, ettersom filmens tidsvridningsnarrativ inviterer oss alle inn i sin inverterte entropi, hvorimellom samtlige av årets feteste actionsymfoniske sekvenser utspiller seg i all sin bravur. Tenet er film som rockekonsert, fest og eskapisme – pluss en forelesning i fysikk – og alle strengene den spiller på leder til ekte kinoglede.

«På et tidspunkt, omtrent midtveis, bestemte jeg meg [for] å glemme både sammenheng og motivasjon, og heller hengi meg til den interne, kinetiske kausaliteten i de hakeslipp-fremkallende actiontablåene,» skrev kollega Thor Joachim Haga i sin omtale [9] av Tenet, og jeg kunne ikke vært mer enig – om kinoopplevelsen. Men ved gjensyn på hjemmevideo slår Tenet meg samtidig som en film der de konseptuelle sammenhengene og Nolans kaospoesi [11] nettopp gir mening, og for min del er rollefigurenes motiver og handlinger godt forankret. Så er kanskje den litt påtatt gåtefulle SATOR-firkanten, og overtydeligheten fra noen av mest ekspositoriske dialogene, fortellergrep som ikke tar oss til 10 på nyansebarometeret – men Tenet blir lettere for meg å bli virkelig glad i ved at den også er litt ærlig teit og høytflyvende. Den står alene som livsbejaende blockbustereskapisme i det mørke havet som var kinoåret 2020, og for dét alene jubler jeg fra golden circle i konsertområdet.

«Det begynner med en løs ulltråd, og så rakner alt sammen.»

De to venninnene Ingrid (Andrea Bræin Hovig [15]) og Maria (Henriette Steenstrup [16]) møtes for å gå gjennom første versjon av sangen til Ragnhilds bryllup. Men samtalen, slik samtaler har for vane, flyter over i det ene og det andre. Det ene er at Ingrid bærer på en utrivelig fornemmelse av at hun kan ha bidratt til å forvolde sin mors død, og det andre er at Maria er nervøs for en nært forestående reise til Bremen hvor hun skal holde et foredrag om musikk og moral. Praten går, og vi trives i deres selskap. Samtidig som vi hviler i hva vi får se og høre, forsvinner vi inn i situasjonen og samtalen – i denne 16 minutter lange scenen, en ubrutt tagning, som er åpningen på Lyset fra sjokoladefabrikken [12], årets suverent beste norske film.

«Hvis alt skal ha en grunn eller en forklaring, så ender man opp med å unnskylde ting som forståelige, selv om de ikke nødvendigvis er det.»

Selv med kun én times spilletid er Lyset fra sjokoladefabrikken en usedvanlig rikholdig opplevelse, delt opp i fem separate kapitler som på hver sin måte illustrerer de moralske spørsmål og dilemmaer rollefigurene står i. Nydelige, lakoniske musikkspor bidrar som akkompagnement – med Ravel som rød trød, ikke minst i del 3, der pianist Liv Glaser [17] (i rollen som seg selv) fremfører menuetten fra Le Tombeau de Couperin i samtale med Maria, som søker råd fordi hun ikke helt vet hva hun vil med foredraget sitt. Lun humor i selskap av alvor er et særtrekk for Haugerud, og Lyset fra sjokoladefabrikken er intet unntak. Kombinasjonen mellom dur og moll gir vinger til filmens filosofiske undringer, som vi tar med oss fra kinosalen – videre ut i livet.

Dag Johan Haugerud [13] har gitt oss fire kinofilmer i løpet av det siste tiåret – Som du ser meg [18] (2012), Det er meg du vil ha [19] (2014), Barn [20] (2019) og Lyset fra sjokoladefabrikken [21] (2020) – og disse føles som hver sin del av en søskenflokk. Som du ser meg og Barn er tvillingparet, de voksne, komplekse storesøsknene som kan fullføre hverandres setninger, mens Det er meg du vil ha er yngst – frekk og radikal. Lyset fra sjokoladefabrikken føles som den kloke, varsomme på midten – som er tålmodig, ettertenksom og varm. Kanskje også den som har litt fra hver av de andre i seg? Etter å ha møtt alle fire, forstår du også mer om dem (med tilbakevirkende effekt), og du vil ønske å tilbringe mer tid med alle. Man blir rett og slett klokere, i deres selskap.

Og til deres far, Dag Johan Haugerud, er det bare å si: takk.

04First Cow [22]

first-cow [3]
Regi: Kelly Reichardt [23]
USA, 2019

Året er 1820, og vi befinner oss i et skogslandskap i Oregon, der Otis «Cookie» Figowitz (John Magaro [25]) tjener til livets opphold som omreisende kokk, med håp om snart å kunne bli sin egen lykkes smed. Ved en tilfeldighet møter han King-Lu (Orion Lee [26]), en kinesisk immigrant på rømmen, og et uventet vennskap oppstår. De ønsker begge å bygge seg en ny fremtid, og Oregons frodige natur gir eventyrlystne pionerer mange muligheter, ikke minst idet områdets første ku kommer seilende ned elven.

Med filmer som Wendy and Lucy [27] (2008), Meek’s Cutoff [28] (2010), Certain Women [29] (2016) – og nå First Cow – har regissør Kelly Reichardt [30] for lengst gjort seg fortjent til en hedersplass i det amerikanske indiefilmlandskapet. Hun lager egenartede, kompromissløse filmer, ofte om utenforskap, ensomhet og sjelfulle mennesker som søker seg mot et fellesskap (ofte forgjeves). Hennes sørgmodige skildringer forankrer likevel figurene sine i et klart håp, og i First Cow er denne godhjertede troen på at det kan gå an å få et bedre liv, veldig gripende. Særlig når man tar filmens rammefortelling med i betraktningen, som gir det hele en langsiktig tidslinje og mytisk dimensjon. Reichardt har godt av å utfordre sin egen plottminimalisme av og til, og i First Cow er stjernebildene stilt opp riktig – slik at filmen både forblir tro mot hennes sensibilitet som auteur og tar oss inn i nytt terreng.

05Mank [31]

mank [3]
Regi: David Fincher [32]
USA, 2020

Med Mank [31] vender David Fincher [32] omsider tilbake med en ny spillefilm, seks år etter suksessen med Gone Girl [34] (som i 2014 inntok fjerdeplassen på min årsliste [35]). Som de fleste filminteresserte for lengst har fått med seg, forteller Mank historien om manusforfatter Herman J. Mankiewicz [36] (spilt av Gary Oldman) og hans prosess med å skrive manuset til Citizen Kane [37] (1941). Etter å ha hatt manuset, skrevet av Jack Fincher, liggende på hylla i årevis, har David Fincher her omsider tatt tak i sin fars drømmeprosjekt og virkeliggjort det. Det ligger altså mange lag av forpliktelse og forventning bak Mank – sjelden et ideelt utgangspunkt når man skal lage god kunst.

Prosjekter som dette risikerer å bli mislykkede på en velmenende måte. Men som det skulle vise seg: ingen grunn til bekymring for Mank sin del. Dette har blitt nok en glimrende Fincher-film, med hans detaljorienterte visuelle presisjon i full strekk, og en hel bukett av kyniske rollefigurer som ikke står tilbake for å tråkke på tær eller si hva de mener. Mankiewiczs skjebne og observasjonene han gjør av sentrale maktfigurer fra Hollywoods gullalder ser vi gjennom et kapitalismekritisk prisme, som gir Mank en uventet politisk brodd. Fincher virker oppriktig interessert i å strekke seg lengre enn å «bare» lage en film om film, men samtidig er Mank på sitt beste nettopp når den spenner opp hele det mangefasetterte lerretet som på magnetisk vis trakk så mange idiosynkratiske, talentfulle historiefortellere til California på 1920- og 30-tallet, og på hvilken måte de bidro til å lage amerikanske filmer som reflekterte samfunnet de var en del av. Med Citizen Kane som det mest ikoniske eksempelet.

06Martin Eden [38]

martin-eden [3]
Regi: Pietro Marcello [39]
Italia, 2019

Den italienske filmskaperen Pietro Marcello [40] har frem til nå gått under radaren for de fleste her i Norge (meg selv inkludert), men siden 2004 har han signert en rekke kritikerroste dokumentarfilmer, og etter å ha vunnet Teddy-pris i Berlin for La bocca del lupo [41] i 2010 deltok han på filmfestivalen i Locarno med sin første spillefilm, Bella e perduta [42] i 2015. (Den engelsktekstede italienske dobbel-DVDen [43] med fire av hans tidlige filmer, inkludert de to ovennevnte, anbefales.) Gjennombruddet for Marcello kom i 2019 da Martin Eden [38] ble vist i hovedkonkurransen i Venezia, til glødende mottagelse. Filmen er en original, stilsikker, visuelt forførende og temporalt leken adaptasjon av Jack London [44]s roman fra 1909 med samme tittel, her forflyttet til et Napoli i det tyvende århundre, der proletaren Martin Eden (Luca Marinelli [45]) forelsker seg i en ung kvinne fra overklassen, samtidig som han oppslukes av språkets muligheter – og bestemmer seg for å bli forfatter.

Marcello har gjort mange vellykkede grep i denne filmatiseringen av Londons bok, og blant dem er hans vilje til å veve frem en rikt teksturert visualitet – det formelig kryr av detaljer og stofflighet i hvert eneste bilde. Valget om å skyte Martin Eden på Super16mm-film bidrar naturligvis sterkt til denne effekten, og med et sofistikert kostyme- og produksjonsdesign, som ikke virker å spare på noe i sin ambisjon om å formidle levd liv, samt bruken av autentisitetsfremkallende arkivmateriale fra gamle news reels mellom scenene, oppnår filmen et helt eget look.

Og kanskje viktigst: Marcello har valgt å løsrive filmens tidsepoke fra klassiske kontinuitetsoppfatninger, en lekenhet med tid og rom som gir oss følelsen av at den tidvis utspiller seg på 1950-tallet, tidvis 1970-tallet, eller 1960-tallet. Etter hvert føler man også nåtiden trenger seg på, og det spiller liten rolle hva kalenderen eventuelt sier – vi oppslukes fullstendig i filmen. Dessverre går Marcello over i et litt mer konvensjonelt spor i siste akt, men likevel står Martin Eden igjen som en av fjorårets mest slående oppdagelser.

07Little Women [46]

little-women [3]
Regi: Greta Gerwig [47]
USA, 2019

I Greta Gerwig [49]s regidebut, Nights and Weekends [50] (2008), laget sammen med Joe Swanberg, møter vi et ungt par som strever med å holde på kjærligheten til hverandre, i et avstandsforhold der tid og sted jobber mot dem. Nære, skarpt observerte detaljer fra små, tilsynelatende ubetydelige ulikheter og konflikter i deres samliv, bygger sten på sten i et stadig mer dramatisk forløp. Filmens sentrale kunstneriske idé er at alt dette kommer til uttrykk gjennom et løsrevet narrativ med elliptisk struktur. Det er mindre viktig at vi vet når alt skjer, hvor og med hvem, enn at vi tar med oss én spesifikk følelse over i den neste, og på den måten blir deltagende i filmens komplekse emosjonalitet.

Gerwig forfulgte først og fremst en skuespillerkarriere i årene etter Nights and Weekends, men var tilbake som filmskaper med manusbidragene til Frances Ha [51] (2012) og Mistress America [52] (2015), før hun skrev og regisserte sin andre spillefilm med Lady Bird [53] (2017) – og ble Oscar-nominert for innsatsen. Da Gerwig i 2020 presenterte sin adaptasjon av Little Women, var det ikke med en trofast lineær filmatisering, men med sin egen distinkte fortellerstil og -energi, der nettopp et løsrevet narrativ og en elliptisk struktur bidro til å revitalisere flyten i plottet fra Louisa May Alcott [54]s roman, samtidig som skjebnene til de fire søstrene i sentrum av historien ikke ble gjengitt langs opptrådte stier. Med utsøkte skuespillerprestasjoner og varme, levende miljøskildringer, ble Gerwigs Little Women et kinohøydepunkt i tiden før pandemien brøt ut, og et gjensyn med den i juleferien bekreftet inntrykket: dette er en av årets beste filmer.

08Matthias & Maxime [55]

matthias-maxime [3]
Regi: Xavier Dolan [56]
Kanada, 2019

Xavier Dolan [59] spillefilmdebuterte med I Killed My Mother [60] i Cannes i mai 2009, samme våren som vi stiftet Montages, og i årene som har gått har Dolans filmografi vokst frem parallelt med herværende filmtidsskrift. Vi har observert hans utvikling, side om side med vår egen, og i Matthias & Maxime [55] – Dolans åttende film – opplever jeg at han reflekterer over nye tematiske spørsmål og uttrykker en fremtreden melankoli, ulikt hva vi har sett i hans foregående filmer. Ja, helt enkelt kan man kanskje si at det er noe voksent over Matthias & Maxime. Dette slo meg også ved første visning, men jeg ble særlig grepet av filmens modenhet da jeg så den for andre gang – hvor klangbunnen ble mer tydelig.

Uhelbredelige vennskap, der letthet og varme er omdannet til tungsinn og kulde, fortrengte tanker omgjort til hat og splid – det er ikke småting Dolan behandler i denne filmen, og tematikken er også usedvanlig vanskelig å skildre med rene og klare følelser. For selve problematikken mellom de to tittelfigurene er dynket i tåkelagte følelser og selviske hensyn. Likevel finner Dolan frem ladede bilder og visuelle ideer til å uttrykke nettopp dette, slik at innholdet kan gripe oss i kinomørket. Med et som vanlig pustberøvende bidrag fra fotograf André Turpin [61] og nok et hudløst, vakkert lydbilde (komponist Jean-Michel Blais [62] er et velkomment nytt tilskudd til Dolan-familien) føles filmen samtidig som «trygt» Dolan-territorium, og det er jo heller ikke feil.

Skylar: Don’t you ever just wish you were a dude?
Autumn: All the time.

Et sted i Pennsylvania møter vi tenåringsjentene Autumn og Skylar, bestevenninner som også er kusiner og kollegaer. Etter å ha avsluttet arbeidsdagen på det lokale handlesenteret, pakker de en koffert for å dra til New York for å finne en klinikk der Autumn kan ta abort uten at foreldrene blir involvert. De to veksler ikke mange ord, men vi forstår de er hverandres nærmeste tillitsperson, og med dette som premiss utspiller Never Rarely Sometimes Always seg som en velbalansert og troverdig film om å bestemme over egen kropp, om å være en ung kvinne i dagens Amerika, og om verdien av lojale vennskap.

Med sin tredje spillefilm retter den Brooklyn-baserte regissøren Eliza Hittman [64] altså blikket mot abortproblematikk, men uten å lene seg på narrative klisjeer eller skape konflikt ved å tegne opp bryske politiske skillelinjer. Never Rarely Sometimes Always kan på overflaten virke som en enkel, liten film som forsvinner mellom fingrene, men det er nettopp i sine små, velobserverte øyeblikk – slices of life – at Hittman og hennes to ekstraordinære unge skuespillere finner et uttrykk for de store, dyptloddende følelsene som gjør filmer som dette uforglemmelige. Skuffende nok er ikke Never Rarely Sometimes Always påtenkt en norsk kinolansering, så desto viktigere å løfte den frem – like bak First Cow er dette den beste amerikanske indiefilmen fra 2020.

10Women Make Film [66]

women-make-film [3]
Regi: Mark Cousins [67]
Storbritannia, 2018

10CzechMate [68]

czechmate [68]
India, 2018

Jeg kan ikke oppsummere filmåret som har gått uten å kaste lys over to unike dokumentarer med filmhistorisk innhold, begge utgitt på fysisk format i 2020, som på hver sin måte tar i bruk utsøkte formidlingsevner, endeløs entusiasme og rørende dedikasjon i sin iver etter å skape nysgjerrighet rundt filmspråkets muligheter, og som inviterer oss til å rette oppmerksomheten mot et nøye kuratert utvalg av filmer.

Etter innsatsen med nøkkelverket Story of Film [71] (2011) kunne Mark Cousins [67] fint pensjonert seg, vel vitende om at han på pedagogisk og smittsomt vis hadde revitalisert filmhistorieformidlingen på 2010-tallet og tent en ny gnist hos både unge og gamle filminteresserte. Men Cousins var ikke mett, og med den fjorten timer lange Women Make Film [66] – utgitt på Blu-ray [72] av BFI – åpner han igjen opp filmhistoriens skattekiste, og løfter frem eksempler som kan belyse hvilke filmspråklige grep som kan brukes til å uttrykke seg på film. Ja, Women Make Film er en slags filmskole – og det eneste radikale er at Cousins ønsker å vise at «alt med film» også kan vises og læres bort ved kun å vise til filmer av kvinnelige regissører. Og noe av det beste med Women Make Film er at man i praksis glemmer dette beundringsverdige, representasjonspolitiske grepet raskt, og fokuset i opplevelsen holdes der det skal: på formidlingen av filmkunstens endeløst mange vidunderlige dimensjoner.

På den andre siden av kloden har den indiske dokumentaristen og filmarkivaren Shivendra Singh Dungarpur [73] brukt mesteparten av 2010-tallet på å lage sin omfangsrike film CzechMate – utgitt på Blu-ray [74] av Second Run – der han i løpet av syv timer tar oss med på en filmhistorisk reise tilbake til den tsjekkoslovakiske nybølgen [75], som utspilte seg på 1960-tallet, og menneskene som stod i dens sentrum. I særdeleshet er det regissøren Jiří Menzel [76] som fascinerer Dungarpur, og med ham som utgangspunkt får vi sakte, men sikkert et komplekst bilde av hele den filmkunstneriske oppblomstringen i det tidligere Tsjekkoslovakia. (Les også vårt essay om CzechMate [70], ført i pennen av manusforfatter Erik Ivar Sæther.)

*

XTommaso [77]

tommaso [3]
Regi: Abel Ferrara [78]
Italia, Storbritannia, USA, 2019

XSiberia [80]

siberia [3]
Regi: Abel Ferrara [78]
Italia, Tyskland, 2020

Minneverdige opplevelser kan komme fra alle mulige filmer, og noen er ikke så enkle å plassere inn under en klassisk kvalitetsbetegnelse. Årets X-plassering skriver seg tilbake fra filmfestivalen i Berlin i februar 2020, da jeg hadde gleden av å se to selvransakende, nye Abel Ferrara [78]-filmer – Tommaso [77] og Siberia [80] – som fortsatt ikke har sluppet taket. Ingen av dem er lytefrie, men ved å gå hudløst til verks i skildringer av både ytre og indre demoner fra sitt eget liv, lykkes Ferrara med å skape to nødvendige, andpustne filmer som reflekterer hverandre og byr på det mest interessante selvbiografiske stoffet fra filmåret som gikk.

Ferraras filmskaping virker å være en slags overlevelsesstrategi mot et virus som kun forlater kroppen hvis det utsettes for et kunstnerisk uttrykk – shoot or die. Kanskje kommer filmene farlig nær det private, men der ligger også noe av kvaliteten – fra en kunstner som ikke frykter fiasko. Og selv om 2020 har bydd på mang en film som var mer av en Ferrari enn disse to, er det Ferrara’ene jeg husker. Og de vil bli stående.

[Hør også gjerne Berlinale-podkasten vår [79] om Tommaso og Siberia, der redaktørkollega Lars Ole Kristiansen og jeg forsøker å sette ord på hva det er som fascinerer oss med denne diptyken.]

*

11. Sjel [81] (Docter, Powers) / Wolfwalkers [82] (Moore, Stewart)
12. Collective [83] (Nanau)
13. Uncut Gems [84] (Safdie-brødrene)
14. Monos [85] (Landes)
15. A Son [86] (Chung)
16. Et glass til [87] (Vinterberg) / Let Them All Talk [88] (Soderbergh)
17. A Hidden Life [89] (Malick)
18. Om det uendelige [90] (Andersson)
19. Mosul [91] (Carnahan)
20. Cuties [92] (Doucouré)

Hederlige omtaler: «Den skjønne tiden», «The Souvenir», «Dark Waters», «Last and First Men», «Corpus Christi», «Le sel des larmes», «A Rainy Day in New York», «Richard Jewell», «Undine», «On the Rocks», «The Lighthouse», «For Sama», «Kunstneren og tyven», «iHuman», «Anne at 13.000 ft».

Ikke helt «der», men likevel uforglemmelige på grunn av sine kompromissløse ideer: «Malmkrog», «The Trouble of Being Born» og «I’m Thinking of Ending Things».

Beste norske kortfilm: «Liker stilen».


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2021/02/karsten-meinichs-topp-20-2020/

Lenker i denne artikkelen:

[1] her: https://montages.no/2021/02/arets-beste-filmer-topplister-for-2020/

[2] 01Parasitt: https://montages.no/film/parasitt/

[3] Image: https://montages.nojavascript:popupYouTube(

[4] Bong Joon-ho: https://montages.no/filmfolk/bong-joon-ho/

[5] Les omtalen: https://montages.no/2020/01/kjellermennesker-bong-joon-hos-parasitt/

[6] Hør podcasten: https://montages.no/2019/10/filmfrelst-363-biff-2019-arets-filmprogram/

[7] 02Tenet: https://montages.no/film/tenet/

[8] Christopher Nolan: https://montages.no/filmfolk/christopher-nolan/

[9] Les omtalen: https://montages.no/2020/08/spinnvill-selvbravur-i-christopher-nolans-tenet/

[10] Hør podcasten: https://montages.no/2021/03/filmfrelst-437-oscar-nominasjonene-2021/

[11] kaospoesi: https://montages.no/2020/12/kaospoesi-tenet/

[12] 03Lyset fra sjokoladefabrikken: https://montages.no/film/lyset-fra-sjokoladefabrikken/

[13] Dag Johan Haugerud: https://montages.no/filmfolk/dag-johan-haugerud/

[14] Hør podcasten: https://montages.no/2020/02/filmfrelst-378-en-samtale-med-skuespiller-andrea-braein-hovig-lyset-fra-sjokoladefabrikken/

[15] Andrea Bræin Hovig: https://www.imdb.com/name/nm0397034/?ref_=tt_rv_t2

[16] Henriette Steenstrup: https://www.imdb.com/name/nm0824852/?ref_=tt_rv_t4

[17] Liv Glaser: https://montages.no/filmfolk/liv-glaser/

[18] Som du ser meg: https://www.imdb.com/title/tt2377396/reference

[19] Det er meg du vil ha: https://www.imdb.com/title/tt3779880/reference

[20] Barn: https://www.imdb.com/title/tt9573180/reference

[21] Lyset fra sjokoladefabrikken: https://www.imdb.com/title/tt11754896/reference

[22] 04First Cow: https://montages.no/film/first-cow/

[23] Kelly Reichardt: https://montages.no/filmfolk/kelly-reichardt/

[24] Hør podcasten: https://montages.no/2020/02/filmfrelst-381-berlinalen-2020-kelly-reichardts-first-cow-og-christian-petzolds-undine/

[25] John Magaro: https://www.imdb.com/name/nm1910274/?ref_=tt_rv_t1

[26] Orion Lee: https://www.imdb.com/name/nm4093657/?ref_=tt_rv_t6

[27] Wendy and Lucy: https://montages.no/film/wendy-and-lucy/

[28] Meek’s Cutoff: https://www.imdb.com/title/tt1518812/reference

[29] Certain Women: https://montages.no/film/certain-women/

[30] Kelly Reichardt: https://montages.no/filmfolk/kelly-reichardt

[31] 05Mank: https://montages.no/film/mank/

[32] David Fincher: https://montages.no/filmfolk/david-fincher/

[33] Les omtalen: https://montages.no/2020/12/trent-reznor-og-atticus-ross-musikalske-mot-i-mank/

[34] Gone Girl: https://montages.no/film/gone-girl/

[35] min årsliste: https://montages.no/2015/01/karstens-topp-20-2014/

[36] Herman J. Mankiewicz: https://montages.no/filmfolk/herman-j-mankiewicz

[37] Citizen Kane: https://montages.no/film/citizen-kane/

[38] 06Martin Eden: https://montages.no/film/martin-eden/

[39] Pietro Marcello: https://montages.no/filmfolk/pietro-marcello/

[40] Pietro Marcello: https://montages.no/filmfolk/pietro-marcello

[41] La bocca del lupo: https://www.imdb.com/title/tt1603480/reference

[42] Bella e perduta: https://www.imdb.com/title/tt2188860/reference

[43] italienske dobbel-DVDen: https://www.amazon.it/cinema-Pietro-Marcello-Memoria-dellimmagine/dp/889919632X/

[44] Jack London: https://en.wikipedia.org/wiki/Jack_London

[45] Luca Marinelli: https://montages.no/filmfolk/luca-marinelli

[46] 07Little Women: https://montages.no/film/little-women/

[47] Greta Gerwig: https://montages.no/filmfolk/greta-gerwig/

[48] Hør podcasten: https://montages.no/2020/04/filmfrelst-388-det-moderne-kostymedramaet-i-filmer-som-little-women-emma-og-the-favourite/

[49] Greta Gerwig: https://montages.no/filmfolk/greta-gerwig

[50] Nights and Weekends: https://www.imdb.com/title/tt1186248/reference

[51] Frances Ha: https://montages.no/film/frances-ha/

[52] Mistress America: https://montages.no/film/mistress-america/

[53] Lady Bird: https://montages.no/film/lady-bird/

[54] Louisa May Alcott: https://en.wikipedia.org/wiki/Louisa_May_Alcott

[55] 08Matthias & Maxime: https://montages.no/film/matthias-maxime/

[56] Xavier Dolan: https://montages.no/filmfolk/xavier-dolan/

[57] Les omtalen: https://montages.no/2019/05/xavier-dolans-matthias-et-maxime-er-et-prematurt-oppsummeringsverk/

[58] Hør podcasten: https://montages.no/2020/08/filmfrelst-408-xavier-dolans-matthias-maxime/

[59] Xavier Dolan: https://montages.no/filmfolk/xavier-dolan

[60] I Killed My Mother: https://www.imdb.com/title/tt1424797/

[61] André Turpin: https://montages.no/filmfolk/andre-turpin

[62] Jean-Michel Blais: https://montages.no/filmfolk/jean-michel-blais

[63] 09Never Rarely Sometimes Always: https://montages.no/film/never-rarely-sometimes-always/

[64] Eliza Hittman: https://montages.no/filmfolk/eliza-hittman/

[65] Hør podcasten: https://montages.no/2021/04/filmfrelst-439-en-samtale-med-regissor-eliza-hittman-om-never-rarely-sometimes-always/

[66] 10Women Make Film: https://montages.no/film/women-make-film/

[67] Mark Cousins: https://montages.no/filmfolk/mark-cousins/

[68] 10CzechMate: https://montages.no/film/czechmate/

[69] Shivendra Singh Dungarpur: https://montages.no/filmfolk/shivendra-singh-dungarpur/

[70] Les omtalen: https://montages.no/2020/11/soken-etter-en-svunnen-tid-czechmate/

[71] Story of Film: https://www.imdb.com/title/tt2044056/reference

[72] på Blu-ray: https://www.amazon.co.uk/Women-Make-Film-Through-Blu-ray/dp/B084DG1BN2/

[73] Shivendra Singh Dungarpur: https://montages.no/filmfolk/shivendra-singh-dungarpur

[74] på Blu-ray: https://www.secondrundvd.com/release_czechmate.html

[75] den tsjekkoslovakiske nybølgen: https://montages.no/2017/01/tsjekkoslovakias-nybolge-del-1-mirakler-og-stridsvogner/

[76] Jiří Menzel: https://montages.no/2020/09/til-minne-om-jiri-menzel-1938-2020/

[77] XTommaso: https://montages.no/film/tommaso/

[78] Abel Ferrara: https://montages.no/filmfolk/abel-ferrara/

[79] Hør podcasten: https://montages.no/2020/02/filmfrelst-380-berlinalen-2020-abel-ferraras-diptyk-tommaso-siberia/

[80] XSiberia: https://montages.no/film/siberia/

[81] Sjel: https://montages.no/film/sjel/

[82] Wolfwalkers: https://montages.no/film/wolfwalkers/

[83] Collective: https://www.imdb.com/title/tt10706602/reference

[84] Uncut Gems: https://montages.no/film/uncut-gems/

[85] Monos: https://montages.no/film/monos/

[86] A Son: https://www.imdb.com/title/tt10883506/reference

[87] Et glass til: https://montages.no/film/et-glass-til/

[88] Let Them All Talk: https://www.imdb.com/title/tt10808832/reference

[89] A Hidden Life: https://montages.no/film/141918/

[90] Om det uendelige: https://montages.no/film/om-det-uendelige/

[91] Mosul: https://www.imdb.com/title/tt9252468/reference

[92] Cuties: https://montages.no/film/sotnosene/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.