Film fra sør 2015: Den colombianske regissøren Ciro Guerra besøker Oslo under Film fra sør-festivalen, med sin glimrende nye film Embrace of the Serpent. Vi tok en transatlantisk prat med Guerra over Skype i forkant av festivalen, for å diskutere hans nyeste verk – og fremveksten av en ny generasjon colombianske filmskapere.
Men først: Guerra er ikke bare en av disse fremgangsrike unge regissørene som for tiden bidrar til å revitalisere den latin-amerikanske filmverdenen; han er også en entusiastisk film-connoisseur som har en forfriskende, post-ironisk inderlighet i stemmen når han snakker om film, og om filmkunstens muligheter.
Guerra er samtidig en lakonisk type, som tenker seg svært grundig om, før han svarer på våre spørsmål om det Heart of Darkness-lignende dramaet Embrace of the Serpent, der vi får bli med på et metafysisk eventyr inn i Amazonas’ jungel, hvor den hvite manns oppdagelsesbegjær og eksistensielle søken havner under lupen til en vennlig, men skeptisk sjaman fra urbefolkningen. Jakten på den hellige planten yakruna er et annet mysterium man vikles inn i underveis på reisen – i en film som er fylt til randen av ikke-realistiske formgrep og idérike iscenesettelser.
Ciro Guerra har til nå i karrieren laget tre spillefilmer, og er nok best kjent i Norge for festivalperlen Djevelens trekkspill, som ble vist på Film fra sør i 2009, og året etter distribuert på kino av Arthaus. I forbindelse med Guerras besøk i Oslo viser festivalen alle regissørens filmer, med Embrace of the Serpent som det naturlige sentrum for begivenhetene. Filmen representerer en betydelig kunstnerisk utvikling for Guerra, og markerer dessuten en vilje til å snakke om de virkelig store spørsmålene i livet. I tillegg maler Guerra i sitt visuelle uttrykk frem både poetiske og episke bilder, og fremstår i det hele tatt som en moden og ambisiøs regissør.
«Det er et komplisert spørsmål,» svarer Guerra – etterfulgt av en lang stillhet – når vi spør ham om hvorfor han som en forholdsvis ung filmskaper er så dedikert til store, eksistensielle problemstillinger. «Årsaken til at mine filmer i det hele tatt eksisterer er et ungt hjertes irrasjonelle galskap. Jeg er ennå ikke beseiret av livets slitasje, og om jeg hadde hatt en eldre persons klokskap, ville prosjektene aldri ha blitt igangsatt. Et overskudd av energi og idealisme er avgjørende ingredienser for å kunne lage denne typen filmer,» forteller Guerra.
Og han har et poeng. Ikke minst når det gjelder Embrace of the Serpent, som bretter ut et episk narrativ som i begynnelsen minner om Werner Herzogs hasardiøse conquistador-eventyr Aguirre, der Zorn Gottes (1972), før assosiasjonene en kort stund sendes mot Francis Ford Coppolas Apokalypse nå! (1979), innen man til slutt synker inn i metafysiske refleksjoner som ville vært Terrence Malick verdig. Uten sammenligning for øvrig, men alle disse tre regissørene har skapt en dyd ut av å virkeliggjøre sine visjoner på tross kompliserte produksjonstekniske forutsetninger, og Guerra er av samme alen.
«Jeg ønsker å lage filmer som er fri for kynisme,» sier Guerra. «For meg er kynismen en sykdom i samfunnet, og derfor omfavner jeg kameraets evne til å vise oss verden ”for første gang” – jeg blir fortsatt forbløffet over hver dags skjønnhet, og priser meg lykkelig over ikke å ha blitt underkuet av kynismen.»
Guerra er likevel ingen naivist – både Djevelens trekkspill og Embrace of the Serpent viser livets brutaliteter i et nakent lys, gjennom uflidde rollefigurer, og ved at disse måler muskler med den barske naturen de omgis av. «Jeg er veldig glad i Reisen og dens iboende fortellerstruktur, og identifiserer meg selv med kulturer som sier at ”livet er en reise”. Når man reiser, oppdager man nye ting ved seg selv og den verden vi lever i,» mener Guerra, som knytter dette direkte opp mot filmmediets evne til å gjøre det usynlige synlig. «Vi kan portrettere følelser som ellers er umulige å se, og finne måter å uttrykke dette på, samtidig som realismen i seg selv ikke alltid strekker til. Verden er større enn det vi kan se og føle rundt oss, og film kan som sådan være nettopp den reisen inn i det usynlige. Det uvirkelige.»
*
Strekket av Amazonas som befinner seg i Colombia ligger sør i landet, og er en lite tilgjengelig region. Guerra er en av de første filmskaperne som lager film fra området. Til både sentrale og små roller i Embrace of the Serpent rekrutterte han aktører fra urbefolkningen, og inviterte dem på den måten til å ta eierskap i prosjektet. Men fortellingen foregår også på spansk og tysk, og ga således flere språklige utfordringer til Guerra:
«Film er først og fremst et visuelt språk,» sier Guerra, «men også variasjonene og kompleksitetene i forskjellige talespråk fascinerer meg, og i Embrace of the Serpent hadde vi mange utfordringer på dette området. I Amazonas har de eksempelvis ikke et ord for ”venn”, der bruker de begrepet ”min andre halvdel”. Ordet for solnedgang er også ordet for det kvinnelige kjønnsorgan, osv. Språk er kultur, og må således både beskyttes og tas i bruk for å bli gjengitt på en genuin måte.»
Skildringene av denne typen språkforvirring og språkhierarki mellom rollefigurene i Embrace of the Serpent blir da også sentrale for spenningsoppbyggingen på flere tidspunkter i fortellingen, og Guerra virker å ha lyktes med å integrere urbefolkningens historie(r) på en våken og respektfull måte. (Og koloniherrenes vedvarende eller forhenværende grusomheter er heller aldri langt unna, når dramaet trenger en gnist.)
Så hvor henter han sin inspirasjon fra? Colombiansk film har siden et nytt støttesystem ble innført for 12 år siden vært inne i en revitaliserende periode, og Ciro Guerra snakker med glede om generasjonen han er en del av, samt latin-amerikanske filmskapere som har betydd mye for ham. «Brasilianske Glauber Rocha og kubanske Tomás Gutiérrez Alea har betydd mye for meg, i tillegg til den argentinske regissøren Leonardo Favio. Dette er kanskje ikke referanser som dere gjenkjenner, men dette er filmskapere som har berørt meg, og fått meg til å innse at vi i Latin-Amerika lager våre filmer vekk fra verdens maktsentrum. Dette gir oss friheten til å gi et annet perspektiv på historien; vi kan vende om på ting med historien vi forteller. Lenge var denne distansen til resten av verden sett på som en begrensning, men jeg ser på det som et privilegium.»
Vestlige regissører er Ciro Guerra ikke særlig opptatt av, og det føles ærlig talt befriende – og ikke minst er det synlig i Guerras filmer at visualiteten og rytmen i filmspråket har funnet inspirasjon andre steder enn i europeisk art cinema eller amerikansk mainstream. I dannelsesårene for Guerra, siden spillefilmdebuten med La Sombre del Caminante i 2004, har hans samtidige kollegaer i Colombia vært viktigst. «Jeg liker filmene til Oscar Ruiz Navia, og et stort talent er på vei i César Augusto Acevedo, som vant Camera d’Or i Cannes i år. Dere kommer til å se mange spennende filmer fra Colombia i tiden som kommer.»
Så er dette de første krusningene av en ny og vital filmbølge fra Colombia? Landet kan garantert behøve andre nasjonalmotiver enn kokainen og FARC-geriljaen, og med Ciro Guerra i spissen har filmkunsten en sjanse til å bli den neste fanebærer for den colombianske nasjonalfølelsen.
*
De tre spillefilmene til Ciro Guerra vises på Film fra Sør – klikk her for visningstider og omtaler. Publikum kan møte ham i samtale med artikkelforfatteren under festivalen. Les også festivalens profil om Guerra. Embrace of the Serpent inngår dessuten i seksjonen Fokus: Urbefolkning.