Kevin Smith mistet meg egentlig av kroken allerede mot slutten av 90-tallet (selv om jeg aldri var dedikert fan), og etter tusenårsskiftet har han også forsøkt lite annet enn å gjenskape egen suksessoppskrift som ikke lenger føles like friskt, vitalt og spennende. Smith var i høyeste grad med på å definere den popkulturelle filmverden i 90-årene med generasjonsklassikeren Clerks. i førersetet, og deretter Mallrats, Chasing Amy og Dogma. Men få av 90-tallets tydeligste filmstemmer har hatt et like kraftig fall, og det føles nå på mange måter som Smith går inn i en avgjørende fase for egen karriere, der han er nødt for å revitalisere seg selv for publikum – før vi visker ham helt ut av bevisstheten vår. For hvem skulle tro at Kevin Smith, for oss filmnerder, skulle bli et irrelevant navn?
Ganske symptomatisk for Smiths karriere, hadde jeg knapt registrert at han tidligere i år var aktuell med en ny film i action-komedien Cop Out. Filmen ble også møtt med verbal rundjuling av amerikanske filmkritikere, hvorpå Smith selv valgte å gå i et irrasjonelt strupetak på den kollektive filmkrtikerstammen på Twitter. Selv sitter jeg med en likegyldig følelse, og er faretruende komfortabel med at jeg neppe kommer til å oppsøke Cop Out noen gang. Kevin Smith har rett og slett blitt uinteressant.
Men kanskje er det et radikalt sjangerskifte som skal til for å endre på dette? Nyheten om at Smith nå er i gang med produksjonen av en horrorfilm, er i hvert fall såpass forfriskende at det er verdt noen smått forventningsfulle ord. Tittelen er Red State, og Kevin Smith har allerede omtalt filmen som mørk, ikke-kommersiell og utenfor den tradisjonelle horrorsjangeren. Smith har også avslørt at en sentral karakter i historien vil være en terroriserende fundamentalist av en pastor, visstnok sterkt inspirert av den kontroversielle amerikanske pastoren Fred Phelps. Nylig ble filmen valgt ut til deltakelse i Sundance, med et påfølgende slipp av promomateriale i form av stillbilder og filmplakater. Her er både Michael Parks og den alltid like fantastiske John Goodman avbildet, og jeg merker allerede en svak kribling i magen over dette prosjektet som faktisk kan være det som bringer Kevin Smith tilbake på filmscenen – med meg som tilskuer. På sitt beste er tross alt Smith en beviselig dyktig regissør, og enda bedre manusforfatter. Red State beskrives som et uavhengig og personlig prosjekt for Smith, og det alene gir grunn til optimisme. Å fri seg totalt fra fortidens referanser og oppsøke noe helt nytt, er forhåpentligvis medisinen som kan friskmelde det som var en av Hollywoods friskeste stemmer for femten år siden.
Filmplakatene er i hvert fall ikke dumme, og antyder en estetisk 70-tallsreferanse:
