Ondskap og humanisme, skjønnhet og styggedom, vennskap og hat. En snødekt og øde øy i islagt fjord, mørklagte korrider og identitetsløse saler i et spøkelseshus av et barnehjem. Og på toppen av det hele -- historien er sann. Det er egentlig ganske enkelt. Jeg forventer rett og slett at Marius Holsts Kongen av Bastøy blir årets beste film. Nei, ikke årets beste norske -- årets beste punktum.
Holst er og blir min store favorittregissør her hjemme, plassert øverst på lista etter det jeg anser som en katastrofalt neglisjert film -- Blodsbånd. Der norsk film vanligvis feiger ut, går Holst alltid utenom og forbi. Filmene hans ligner ikke på samtidige produksjoner, og bærer alltid i seg en ærgjerrighet regissører her til lands sjelden makter å få igjennom. Det burde medført større oppmerksomhet både internasjonale og her hjemme, men bortsett fra priser under Berlinalen og et par andre festivaler, har Holst enda ikke fått sin rettmessige posisjon. Blodsbånd ble på sin side skuslet bort i lite innsiktsfull markedsføring, og ble således aldri den publikumsmagneten den burde ha blitt.
Sett med slike briller, er det illevarslende at Kongen av Bastøy sålangt ikke har fått mer oppmerksomhet. Joda, distributør Euforia venter nok med å stå på stortromma, men jeg kjenner få som i det hele tatt har fått med seg hva de har i vente. Ja, utenom Montages-kontoret har jeg enda tilgode å høre noen nevne filmen når de snakker om hva de ser frem til av vintersesongens filmer. Det er egentlig ganske rart, med tanke på at vi har med en av våre største produksjoner noensinne å gjøre. Budsjettet er i Max Manus-klassen, altså tett opp mot 50 millioner (markedsføring inkludert), og rettighetene er allerede solgt til flere land i Europa. Filmen er også en internasjonal storproduksjon, med blant annet store deler spilt inn i Estland og finansiering fra flere av Europas hjørner -- hele 14 språk ble snakket på settet under innspillingen.
Denne uken ble det sluppet trailer til filmen, og med det kan man anta at Euforia & co nå går igang med å informere nordmenn om hvor de skal befinne seg i førjulsdagene. Riktignok har de i lengre tid hatt hengende teaserplakater for filmen rundt om på landets kinoer, og selv om plakaten er riktig så fin, sier den lite om dramatikken historien rommer. Det gjør derimot traileren, som på nesten klassisk Hollywoodvis tegner et skarpt bilde av konflikten med en særdeles vellykket og tonesettende monolog av Stellan Skarsgård som anslag. Kledd opp som en djevel i uniform, er det liten tvil om at Skarsgård har gått fullstendig opp i rollen som sadistisk skolehjemsbestyrer: «-Og vårt mål, det er å forsøke å finne en hederlig, ydmyk og nyttig liten kristengutt der inne».
Den andre stjerneskuespilleren filmen byr på er Kristoffer Joner. Med rufsete bart og triste øyne ser han ut til å være en slags motvekt til den strenge skolebestyreren. Jeg kjenner ikke historien til denne karakteren, men merker jeg allerede nå liker han i denne rollen. Joner er utvilsomt en av våre beste skuespillere, men har gått seg litt vill i dårlige manus de siste årene. Her ser det derimot ut til at sårheten og det litt veike i Joners fremtreden er på sin plass. Benjamin Helstad, mest kjent for rollen som Maria Bonnevies kjæreste i Engelen, er allikevel det store blikkfanget i traileren. Det er rett og slett deilig å oppdage hvordan han fullstendig skinner igjennom i filmen, og fremstår som det sentrale punktet han jo skal være. Mens Max Manus og gudskjelov ellers usammenlignbare Kautokeino-opprøret lot sine trailere i det store og hele handle om storslåtthet, lykkes 4 1/2 og Euforia å få frem at dette i første omgang er et mellommenneskelig drama, ikke en effektfiesta eller billedskjønn naturrunk. Helstad har et blikk som skriker innestengt opprørstrang, og spesielt sekvensene der han går i bar overkropp blant blåkledde barnehjemsgutter er gåsehudfremkallende. Jeg simpelthen elsker denne castingen, vel vitende om den krevende prosessen Holst har hatt med å finne sine gutteroller.
Fravær av episke bilder er det allikevel ikke i traileren. Det første inntrykket av John Andreas Andersens fotoarbeide viser en ambisjon om å få publikum til å fryse, både av ren og skjer kulde med all den snø og is bildene rammes inn av, men også på grunn av skjønnheten han lykkes i å hente frem i alt det ondskapsfulle. Nevnte blåfarge i kostymene er en av de vakreste jeg har sett i en film, og ser ut til å være brukt som en tydelig kontrast mot det øvrige ganske grå og hvite. Snøen som faller og tåka som omgir øya gir naturlig nok filmatiske tablåer av den sorten som krever kinolerret, men det ser ut til at Andersen har unngått naturdokumentarpreget nevnte Kautokeino-film gikk seg vill i. Scenografi og kostymer ser også både troverdig og subtilt ut, periodedramaets fallgruver tatt i betraktning. Her kan det se ut som om det hele får virke sammen i en helhet, som allikevel tydelig spiller annenfiolin for det øvrige dramaet. Pluss på det at Johan Söderqvist har laget musikken, så kan historien vel strengt tatt ikke få bedre rammevilkår for å lykkes?
Jeg gleder meg allerede vilt til 17. desember!
