"Possession"

Zulawskis uregjerlige Possession (1981)

Possession er et dobbelt primalskrik fra regissør Andrzej Zulawski. Både en desperat tolkning av et ekteskap snublende utfor stupet, og et snerr til hjemlandet Polen som la bånd på ham under den kalde krigen. Slik er Possession også et godt bevis på hvor viktig filmmediet kan være, som et uttrykk både for en politisk historisk periode og en tidløs menneskelig tilstand.

«En tilstand» er kanskje også det som best beskriver det uregjerlige vesenet Possession. Menyen på den ferske Blu-ray-utgivelsen fra Second Sight er utsmykket med et passende filmbilde: en saktegående one-take av Isabelle Adjanis ansikt som blir mer og mer fortvilet, kikkende opp mot kamera, hentet fra innledningen til en av filmhistoriens mest grensesprengende sekvenser. Adjani vant fortjent prisen for beste kvinnelige hovedrolle i Cannes, der Possession også var en kandidat til Gullpalmen.

PossessionSlik som med så mange andre kompromissløse filmmesterverk der selve tonen er det avgjørende, er det ikke så lett å gjenfortelle hva Possession handler om. Én ting er hva Zulawski vil formidle via sin freudianske tvangstrøye på vrangen – der uhyggelig skjønne dobbeltgjengere og et ikke fullt så skjønt elskovsuhyre åpner for tolkningsspinn – men det er ikke bare-bare å gi et resymé av galskapen heller. I sentrum står i alle fall ekteparet Mark (Sam Neill) og Anna (Adjani), som er i ferd med å gli fra hverandre. De holder til i en leilighet i Øst-Berlin, sammen med sin sønn Bob, rett ved Berlinmuren, der noen vakter holder inntrengende utkikk mot stuevinduet deres. I en tidlig scene der paret ligger i sengen og diskuterer samlivssituasjonen, skaper Zulawski en svært realistisk skildring av samtalen om et forhold som ebber ut.

Her ligger kanskje nøkkelen til at en så frenetisk og surrealistisk film som Possession fungerer på et så følelsesmessig plan; i motsetning til de to andre filmene jeg har sett av Zulawski (The Third Part of the Night og That Most Important Thing: Love) føles det påtrengende hysteriet som noe helt nødvendig for denne «menneskelige tilstanden» Possession skal være. Det sykelige, klaustrofobiske uttrykket, der et klengete og håndholdt kamera fanger de to konstant bevegelige kroppenes feberridde virkelighet, føles faktisk ekstremt realistisk – en ekspresjonistisk skildring av reell menneskelig psyke. Jeg opplever Possession som rensende på samme måte som Antichrist (som den har enkelte fellestrekk med), der film er brukt for å sette bilde og lyd på et indre liv som ord aldri kunne skildret.

"Possession"

"Possession"

Possession er en slags forløsende aksept av det irrasjonelle og gale. I filmen er Mark veldig opptatt av å opprettholde orden og verdighet, og det er kanskje nettopp dette som gjør Anna så fortvilet og skamfull, samtidig som behovet hun har for å løsrive seg seksuelt er noe instinktivt hun ikke kan forhindre. Etter hvert glir de begge over i galskapen, der det kan virke som om Marks inngang er fortrengning av følelser, mens Annas indre demoner etter hvert manifesterer seg gjennom noe mer kroppslig.

Men det er vanskelig for Mark og Anna å komme frem til hva som er årsaken til at ting går på tverke. Følelsene er bare ikke der lenger; forandringen ser ut til å ha skjedd gradvis. Mark lurer på om det er en annen, for “det er vel alltid det i tilfeller som dette”, men Anna nekter for at hun har funnet seg en erstatter mens Mark har vært bortreist. Troverdig som det kan være at følelsene bare vinker sitt tåkete farvel, viser det seg likevel at Anna farer med løgn. Når han er alene roter Mark rundt i leiligheten og finner et kort fra Annas elsker Heinrich (Heinz Bennent), og etter noen telefonsamtaler avtaler han å møte Anna på kafé. Mark er fortvilet over Annas utroskap, men Anna vil bare få avsluttet det hele, og i denne scenen begynner desperasjonen for alvor å stige frem, før den sprer seg som et hissig virus utover i filmen.

"Possession"

Imidlertid viser det seg at eksentriske Heinrich likevel ikke er Annas nåværende elsker. Mark hyrer en privatetterforsker, som blir den første til å oppdage Annas elskovsrede; en sparsommelig innredet leilighet der hun skjuler en ansiktsløs skapning, som fortsatt holder på å utvikle seg – og som hun har sex med. Det er den legendariske effektmakeren Carlo Rambaldi (Alien, E.T., Profondo Rosso) som står bak det imponerende uhyret.

Foruten effektene, og kameramann Andrzej Jaroszewicz‘ hyperaktive Steadicam-flyt, er lydbildet en viktig del av Possessions over-the-top tone, med sin skrudde musikk og sine snodige effekter. På Blu-ray-utgaven følger det med en interessant featurette kalt The Sounds of Possession, der komponist Andrzej Korzynski snakker om lydarbeidet med Possession og hans øvrige samarbeid med Zulawski. Korzynski forteller at Zulawski ikke var interessert i å kle filmene i «normal» musikk, og at han dermed fikk muligheten til å utforske «det rare». Begge var glad i det dypere toneleiet de ofte fant i japanske filmer, blant annet hos Akira Kurosawa.

I England ble Possession bannlyst som en video nasty, men filmen ble distribuert i USA etter å ha gjennomgått en heftig make-over i klipperommet. Poenget var å markedsføre filmen som rendyrket horror – et godt stykke unna den arthouse-filmen man gjerne kategoriserer den som i dag. I en annen informativ montasjesnutt på Blu-ray-utgivelsen har man sammenliknet Director´s cut og den såkalte re-edit-en, og det er fascinerende å se hvor mye man – i enkelte tilfeller – har strukket skrekk-elementene i filmen.

"Possession"

I én scene er en stemme i telefonrøret Sam Neill holder mot øret blitt til en kaklende demon, mens Isabelle Adjani har fått øyne i hendene i den legendariske anfallssekvensen. Det er også klippet inn bilder av Adjani i åpningssekvensen, der filmens navn blir presentert i en snirklete skrifttype, ganske langt unna den opprinnelige.

Sentralt i Possession står et dobbeltgjenger-tema som snurpes sammen i avslutningen. Filmen ender i en tragedie der to polerte idealutgaver av Mark og Anna står tilbake, mens eksplosjoner og sirener i det fjerne skaper en apokalyptisk stemning. Det hele er urovekkende og sønnen Bob blir fortvilet. Forsøker Zulawski å fortelle oss at det menneskelige, med alle sine feil og mangler, er noe vi må leve med, til tross for håpløsheten som aldri slipper taket i Mark og Annas forhold?

Possession oppleves i alle fall som en svært fysisk og menneskelig film, som nå har fått en merkbar oppgradering i ypperlig bilde- og lydkvalitet på Blu-ray. Sammenliknet med sone 2-utgivelsen på DVD er kvaliteten overlegen, med et tilhørende ekstramateriale som gjør det mulig å fordype seg lenge i mesterverkets mange irrganger. 

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Fru ekkel sier:

    Jeg leste et sted at Adjani var fulstendig kjørt etter denne filmen (forståelig nok) og ALDRI kom til å spille en slik rolle igjen. Dette er stor filmkunst. Fantastisk forstyrrende og smertelig vakker på samme tid. Opplysende og fint dykk- :)

  2. Even G. Benestad sier:

    Det er hevet over all tvil at dette dreier seg om stor kunst. Filmen er hektisk som det verste mareritt. At Adjani fikk en nedtur tviler jeg ikke på. Det må ha vært som endeløse dager med mental gymnastikk:). Jeg ble direkte svett selv av å se den, men jeg må si at den er ikke blant mine store favoritter.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>