Alexander

Oliver Stone lager sin fjerde versjon av Alexander

Oliver Stones Alexander ble umiddelbart et hatobjekt for publikum og kritikere da den hadde kinopremiere i 2004, hvorpå den enormt påkostede filmen dundret i bakken som en død elefant. Et minusprosjekt som nok har sørget for at Stone aldri vil få gjennomføre en visjon av denne størrelsesorden igjen.

Når det er sagt: av en eller annen grunn har Alexander blitt en betydelig hjemmevideo-hit for Warner Bros, og samtlige av Stones tre versjoner av filmen («Theatrical Cut», «Director’s Cut», «Alexander Revisited: The Final Unrated Cut») har etter sigende solgt godt nok til at selskapet har tilbudt Stone å gjøre enda en versjon. Og det klør tydeligvis i klippesaksa, for The Playlist melder at den kontroversielle regissøren altså har takket ja til muligheten. Selv om det har vært spennende å se de tidligere justeringene han har gjort – og særlig fantastiske The Final Unrated Cut – begynner dette å ligne en parodi. Eksisterer det noen annen film i nyere tid som har fått så mange sjanser i klipperommet?

Det er forståelig at Stone selv nok anser Alexander som et slags hovedverk i filmografien sin, og gjør alt han kan for at et større publikum skal se storheten i filmens kunstneriske mot. Mottagelsen av kinoversjonen må ha vært en nedtur av dimensjoner, og skal man tro bakomdokumentaren på den første DVD-utgivelsen var produksjonen en krevende prosess; dels virker Stone deprimert og maktesløs, dels tilnærmet manisk i sin søken etter å identifisere seg med legenden Alexander den store.

Selv har jeg alltid vært en tilhenger og ivrig forsvarer av filmen, og mener den er innmari undervurdert – av flere årsaker. Først og fremst synes jeg Alexander er interessant rent visuelt, fordi den veksler mellom å se hærføreren som mytebilde i rikt utsmykkede tablåer og som et strebende menneske i dokumentar-illuderende nærbilder; i det ene øyeblikket skjelver fotograf Rodrigo Prieto på hånden, for så i neste innstilling kjøre over en slagmark med helikopter. Stone forsøker å ivareta forventningene om det storslåtte overblikket som preger brorparten av filmene som tilhører “sverd- og sandal”-subsjangeren, samtidig som han ikke på noen som helst måte vil kompromisse med seg selv og de ekspressive og svært insisterende formgrepene man kjenner fra filmer som Natural Born Killers og Any Given Sunday. Når Alexander og armeen hans blir massakrert i India blir bildene tintet med rødt og rosa – og her mister han tiltroen hos mang en utålmodig tilskuer. I ettertid er det relevant å spørre seg om ikke slike vågale, om enn dumdristige, estetiske valg tilfører en poetisk nerve til filmen; at den taler et språk som er hinsides både realisme og eventyr, og på den måten innreflekterer Alexanders stormannsgalskap.

For er det noe Stone mestrer usedvanlig godt, er det å forholde seg til historiens mytiske dimensjon. Der Wolfgang Petersens makkverk Troja reduserte Homer til blasse Hollywood-konvensjoner, forholder Stone seg i største alvor til Dionysos, Akilles og Hades. Gudene er til stede, ikke bare som tilbedelsesobjekter (eller som annenrangs actionfigurer), men som noe rollefigurene aktivt forholder seg til; de beskriver menneskelige tilstander, være seg kåtskap, lengselen etter rus og overskridelse, erobringsbehov, spredning av selvet. I filmen leser Alexander seg selv gjennom disse gudebildene, som er aktivt til stede, både i hans mange triumfer og fryktelige nederlag.

Sånn – det var min forsvarstale for filmen. Tilbake til saken: Oliver Stone har altså bekreftet at han skal lage en fjerde versjon av Alexander, og i denne omgangen later motivasjonen for å røre videre rundt i grøten å være nokså diffus:

“On ‘Alexander,’ I released a shorter version [in theaters] because of Warner Brothers issues. And I [was] also rushed. [When] I released the director’s cut – it wasn’t called a ‘director’s cut’. It was called ‘The Final Cut’ because [earlier] there was a rushed director’s cut that I was responsible for. My third version three years later in 2007 was called ‘A Final Cut’ and I actually added forty some odd minutes – which I think makes the film better. [I didn’t go back] for money. I just did it because I didn’t feel I had finished the movie, and I felt like I was rushed… It took three years [for me] to fully understand [‘Alexander’].”

Ikke veldig overbevisende ord dette, men mon tro om det kommer noe interessant ut av det likevel. På en måte synes jeg det er fascinerende hvordan en film kan være imperfekt i hele sitt vesen, at det ikke finnes en perfekt versjon – at opphavsmannen aldri helt vil kunne klare å formulere seg slik han drømmer om.

Samtidig er det på høy tid at Stone innser filmens begrensninger; at prosjektet slik det var tenkt er altfor vidtomfavnende og merkelig til å tilfredsstille et publikum som ikke hengivent er med på Stones krevende spilleregler. Noen av fansen, inkludert meg selv, blir likevel nødt til å bla opp lommeboka – forhåpentligvis for siste gang.

For dere som er fans av Vangelis, klistrer jeg inn et av de mange svulstige, men aldeles nydelige sporene som aldri fant veien fra filmen til det halvhjertede soundtracket (som paradoksalt nok inneholder masse musikk som aldri ble brukt i det ferdige resultatet). Det er det første temaet jeg sikter til her, som benyttes opptil flere ganger, blant annet i en av de beste slagscenene jeg har sett på film, dypt inne i Indias malariafremkallende jungel, der Alexander og hans armé tråkkes ned til et gryterett-lignende mareritt av kjempemessige skrekkelefanter.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Jonas Heitmann sier:

    Har alltid vært stor fan av filmer i denne kategorien (Braveheart og den totalt undervurderte 13th warrior er vel noe som kan nevnes) Men på denne filmen så synes jeg det blir for mange historiske feil, i samme gate som Troja filmen til Wolfgang Petersen, klarer virkelig ikke å ta den seriøs, selvom soundtracket utentvil er ganske sterkt.

  2. Hvordan man kan plassere Troja og Alexander i samme gate når det kommer til historiske feil, skjønner jeg ikke?
    Liker både Braveheart og 13th Warrior jeg.. men hvis vi skal legge historisk korrekthet til grunn for å like en film, burde i alle fall 13th Warrior komme rimelig langt ned på favorittlisten!?

    Faktum er vel at de fleste filmer i denne sjangeren er fulle av både små og store historiske ukorrektheter. Men i noen av filmene synes det å være mer kunstnerisk frihet og fortellermåte som har kommet i veien for det historiske, og så vidt jeg kan fatte, er vel Alexander et eksempel på dette. For meg er i hvert fall feilene i Alexander mye mer tilgivelige enn for eksempel platerustning i vikingtiden! (13th Warrior)

    Og btw, Vangelis er en fjott som ikke slipper resten av musikken fra Alexander!!

  3. Jonas Heitmann sier:

    Nå er jo 13th warrior basert på en Michael Crichton roman, ikke på de historiske hendelsene rundt Ibn Fahlan(?)

  4. Dag Sødtholt sier:

    Rød-tintingen i de siste slagscenene i Alexander er ikke bare estetisk, men tematisk fundert. Solen har vært, hvis jeg ikke husker feil, sterkt knyttet til Alexander i hele filmen, men her når skjebnen begynner å vende seg imot ham, har sollyset blitt til blod, derfor tintingen. Jeg har ikke sett de senere versjonene, men theatrical cut er en meget sterk film. Dette begynte imidlertid ikke å gå opp for meg før jeg så filmen for andre gang, så de opprinnelige reaksjonene fra kritikerne er kanskje forståelige.

    Troja har jeg kun sett i director’s cut, som visstnok er ganske forskjellig, blant annet er musikken skiftet ut, og jeg ble faktisk imponert, iallfall når jeg glemte Homer og sammenlignet med tidligere Hollywood-epos i denne sjangeren.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>