Tyske Distanz har reist innom flere festivaler etter lansering under Berlinalen i februar, før turen var kommet til Karlovy Vary i Tsjekkia.

KVIFF’09: Et lite stykke utenfor sentrum av festivalområdet hvor vi så de fleste filmene, ligger det smått fasjonable Richmond Hotel, som foran et provisorisk oppsatt lerret huser 190 mindre behagelige stoler i en hall av hotellet. Her vises et utvalg av festivalens «smalere» program, selv om det også her blir fullsatt og god stemning som overalt ellers på KVIFF. Fredag kveld stod det relativt ubeskrevne, tyske dramaet Distanz på programmet, hvor en spennende synopsis var nok til å lokke meg inn i skogen og opp mot Richmond.

Regissør Thomas Sieben setter umiddelbart en illevarslende atmosfære for historien. Hovedpersonen settes opp mot en hverdagslig og trist bakgrunn, mens kamera hviler tålmodig mot stillheten. De dvelende observasjonene av hovedpersonens mekaniske oppførsel, både i jobb som gartner og hjemme i hverdagslige gjøremål, er starten på et psykologisk skremmende portrett. Sieben tilfører portrettet bevisst lite; det er ribbet for musikk og den første halvtimen foregår nesten uten dialog. Hovedpersonen, Daniel Bauer, vises med apatiske blikk og unnvikende framtreden. De sosiale situasjonene unngås på instinkt, og etter hvert forstår vi dragningen hans mot det mørke. Som en fritidssyssel tar han med geværet ut på jakt – etter mennesker. På første date med en kvinnelig kollega, blir han utilpass og forlater henne uventet. Det menneskelige møtet har trigget noe i ham, og kort tid etter må han ta livet av en tilfeldig jogger i en park. Han dreper et menneske som andre tar livet av en irriterende flue mot vinduet en sommermorgen. Totalt følelsesløst.

Spenningsmomentet ligger tilsynelatende i hvordan Daniel Bauer håndterer den mørke hemmeligheten etter at kjærlighetsforholdet er etablert; kan han nå distansere seg fra sin «mørke hobby», eller må han nå holde tvangslidelsen skjult for det første mennesket som står ham følelsesmessig nær?

Hovedrollen spilles av Ken Duken som det norske filmpublikum stiftet bekjentskap med fra Max Manus. Der spilte han den karismatiske Gestapo-lederen i Norge, Siegried Fehmer. Her er psykopatien innesluttet, og gjemt bak einstøingens fasade. Dessverre evner verken Duken, som også har produsert filmen, eller regissør Sieben å kanalisere hovedpersonens psykologi til interessant film. Distanz er smal og festivalappellerende, men lykkes ikke fullt ut å kommunisere karakterens beveggrunner sterkt og overbevisende nok. Jeg kan underveis ikke unngå å tenke på hva samme historie i hendene til Michael Haneke kunne blitt. Sannsynligvis langt mer interessant. Distanz forteller ganske enkelt ikke nok, og virkemidlene gjør den mer tam og traurig enn de underbygger hovedpersonens indre smerte. På 80 minutter klarer også Distanz kunststykket å føles en smule langtekkelig. Som et bedre alternativ anbefales isteden den tematisk og stemningsfullt beslektede Targets (1968) av Peter Bogdanovich; en oversett liten perle som lykkes der Distanz halvveis feiler.