Vi har besøkt Baltikums største filmfestival, Tallinn Black Nights Film Festival, og der kunne konkurranseprogrammet Rebels With a Cause som vanlig by på flust av filmer med fascinerende premisser og kreative visuelle grep. Et knippe av dem er også nærme nok å innfri sine høye ambisjoner til at de blir verdt å trekke frem.
Felles for de mest interessante bidragene er hvordan de utforsker subjektivitetens grenser; enten det er gjennom hukommelsens svikt, teknologiens fremmedgjøring eller den fysiske reisens evne til å endre ens indre landskap.
I likhet med flere andre omfattende filmfestivaler, har Tallinn Black Nights dedikert en egen programseksjon til filmkunstens ytterpunkter. Denne seksjonen, kalt Rebels With a Cause, dyrker det ukonvensjonelle innen både form og innhold – arbeider som tester grensene for hva filmkunst kan være (iallfall hvis man skal tro festivalens egen beskrivelse av programmet).
Dette innebærer selvfølgelig stor fallhøyde; sikter man høyt, blir mageplasket desto mer smertefullt. Uansett er dette en ypperlig arena for alle tilskuere som liker å eksponere seg for unike ideer og eksentriske stilgrep.
En film som illustrerer hele dette spekteret på én og samme tid, er den spanske dokumentarhybriden La Carn. Tittelen er hentet fra en performance utviklet og fremført av danseren Lluís Garau, der han improviserer dansesekvenser rettet mot fremmede han møter på Chatroulette – en nettside hvor man videochatter med anonyme mennesker. Stykket lar publikum få innsyn i det som vanligvis er en privat interaksjon, og gjenskaper det absurde overlappet mellom intimitet og opptreden som sosiale medier har befestet i livene til så mange av oss.
Det er imidlertid vanskelig å si for mye om dette kunstverket, fordi filmen bare viser oss bruddstykker av oppsetningen. Mesteparten av fortellingen utspiller seg på rommet til Lluís Garau, der han tilbringer tiden sin i kontinuerlig kontakt med fremmede menn over internett. Kameraet dveler ofte i statiske, kalde utsnitt som understreker ensomheten i det digitale blålyset fra skjermen.
Et ansikt eller en kropp dukker opp på skjermen og holder ham med selskap frem til én av partene blir lei og trykker seg videre. Disse sekvensene er en realistisk skildring av et konsept som sjeldent er blitt filmatisert, og vil være gjenkjennelig for alle som har utforsket denne kommunikasjonsformen. Det er også en distinkt desperasjon som preger disse møtene – en siste utvei for å dekke de relasjonelle eller seksuelle behovene som ikke tilfredsstilles i den «ekte» verden.
Regissør Joan Porcel sitt forsøk på å favne over mer enn Lluís Garaus interaksjoner på scene og skjerm lykkes dessverre ikke. Det introduseres et fiksjonalisert element om hatkriminalitet rettet mot «cruisere» – skeive folk som møtes for tilfeldig seksuell kontakt – fortalt gjennom abstrakte montasjer og sporadisk epostkorrespondanse mellom Lluís Garau og gjerningsmannen. Dette vies mer og mer tid utover i filmen, og distraherer fra den appellerende kjernen som har blitt etablert. Dermed mislykkes også filmen i å frigjøre seg tilstrekkelig fra Lluís Garaus originalperformance og stå på egne ben. Skulle man ha mulighet til å oppleve danseoppvisningen La Carn, vil nok den gjøre mer inntrykk enn filmen.
Vinneren av programmets hovedpris, belgiske The Baronesses, bruker også en sceneoppsetning som drivkraft for sitt narrativ – men uten at noe av handlingen er hentet fra virkeligheten. Vi følger Fatima (Saadia Bentaïeb), en dame i 60-årene som finner ut at ektemannen har en hemmelig familie.
For å bevare en følelse av kontroll over egen tilværelse, kaster hun seg umiddelbart inn i en antatt fortapt ungdomsdrøm: Sammen med sine nære venninner setter opp en tolkning av Hamlet, der hun selv skal spille tittelrollen. Det starter som en liten, intern satsing, men gjennom et smått utrolig hendelsesforløp sikrer prosjektet seg nasjonal oppmerksomhet.
Vennskapet mellom kvinnene står for store deler av høydepunktene underveis. Deres hverdagslige, sjarmerende dynamikk vitner om livslange bånd som aldri vil brytes. Regissørene fanger dette med en varm og fargerik palett som står i kontrast til Fatimas personlige krise. Filmen tenderer mot det sukkersøte, men klarer å beholde tilstrekkelig jordnærhet til å bevare publikumsengasjementet.
Mange av de tematiske trådene vil føles gjenkjennelige for folk på tvers av alder, kjønn og kultur, samtidig som dette er en film som spesifikt henvender seg til en underrepresentert minoritet. Som mange andre filmer i Rebels-seksjonen i Tallinn endte også The Baronesses opp med å bite over litt mer enn den har kapasitet til å svelge, slik at noen deler av historien ebber ut uten forløsning eller klimaks. Men konflikten som utgjør selve kjernen har sterk nok resonans til å gi emosjonelt utbytte helt til siste slutt.
Selv om The Baronesses er nokså konvensjonell på mange vis, er det særlig én ting som rettferdiggjør dens tilhørighet i en programseksjon som dette: De gjentakende innslagene av poetisk magisk realisme. Regissørene Mokhtaria Badaoui og Nabil Ben Yadir (som for øvrig er mor og sønn) lar seg ikke begrense av naturalismens strenge regler, og noen av filmens høydepunkter er sekvensene hvor de frigjør seg fra dem.
For eksempel kommer det en scene omtrent midtveis i filmen hvor Fatima danser med skyggen av seg selv som barn: Dette er en tematisk presis sammensmelting av fortid og fremtid, drøm og virkelighet, men den er også vakker og rørende uavhengig av den narrative konteksten.
Rebels-konkurransens priser inneholdt også en utmerkelse for beste regissør, som gikk til rumenske Adrian Sitaru for Blindsight, en film som sammenlignet med The Baronesses er enda mer frigjort fra formmessig konvensjon. Kameraets perspektiv er en direkte gjengivelse av rollefigurenes blikk, inklusiv gjentakende blunking. I hovedsak ser vi verden gjennom øynene til Laura (Ioana Flora), som lider av hukommelsestap.
Ved å bli plassert inni bevisstheten til en rollefigur med amnesi, får publikum fra første øyeblikk en følelse av at noe ikke stemmer. Verden henger ikke sammen på den måten vi er vant til; universets logikk og forløp skurrer. I likhet med demensfilmer som The Father (2020) og Vortex (2021) fremprovoseres det et dypt ubehag her, idet man tvinges til å bevitne en verden som ubønnhørlig går i oppløsning.
Blindsight handler om en rumensk familie som drar på tur til Tyrkia fordi familiens yngstemann behøver en øyeoperasjon. De skiftende omstendighetene som en lang reise uunngåelig fører med seg, passer ypperlig for å forsterke følelsen av å ikke ha oversikt, og forvirringen vokser stadig i både oss og Laura. Informasjonen vi mottar underveis er også flytende og inkonsekvent; de eksakte premissene for reisen og relasjonene mellom familiens medlemmer kommer aldri helt tydelig frem. Samtidig overtar ikke håpløshet stemningen: Man famler i mørket, men skimter et lys i enden av tunnelen.
Fra tid til annen gir Adrian Sitaru oss en pause fra road movie-narrativet, med noen mer poetisk anlagte montasjesekvenser. Estetikken endres stadig, fra kornete arkivmateriale til drømmeaktig fargespill. En fortellerstemme filosoferer over betydningen av minner og hukommelse, og gir en ekstra dimensjon til marerittet som utspiller seg.
Hele filmen gjennomsyres av en desperasjon etter både å huske og bli husket, uten å gå seg bort i banal sentimentalitet eller forenklede tragedier. Det finnes ingen svar på spørsmålene som blir stilt, selv om man aldri helt kan gi slipp på søken etter en forløsende fasit.
Det siste, og kanskje største, høydepunktet fra årets Rebels With a Cause-utvalg i Tallinn er også strukturert rundt en reise. Leleka åpner med bilder fra en studioleilighet i Paris, der vi møter venninnene Sasha og Margaux. Stemningen er umiddelbart kontemplativ, tempoet er rolig, og de svart-hvite 16mm-bildene er både vakre og klaustrofobiske. Sashas bestemor har nylig gått bort, og de to kvinnene legger ut på en biltur gjennom Europa med Sashas hjemland Ukraina som destinasjon. Hun vil returnere for å hedre sin bestemor, gjenopprette kontakt med egne røtter og konfrontere konsekvensene av krigen.
Til tross for det dype mørket som ligger i kjernen av Lelekas fortelling, blir det aldri en opplevelse nedtynget av sorg eller frustrasjon. Tvert imot er bilturen vi får være med på preget av velbehag og kjærlighet mellom de to venninnene. Samtalene dem imellom er hverdagslige nok til å føles troverdige, men alvorlige nok til å gjøre inntrykk.
De mangfoldige transportsekvensene i regissør Harald Hutters film har også en forførende rytme, og akkompagnert av den rolige musikken skapes en komfortabel arena for refleksjon og introspeksjon. Handlingen utvikler seg aldri i særlig stor grad (vi får for eksempel ikke se hva som skjer når de endelig kommer frem), men det er akkurat nok stimuli til å holde oss investert. Enkelte sekvenser bruker utdrag fra Sashas dagbok for å tilføre en poetisk dimensjon uten at det føles påtvunget eller pretensiøst.
Selvfølgelig blir dette da en film der man er nødt til å lene seg aktivt inn og hente ut verdi fra opplevelsen. Dette er ikke en servering av tettpakket underholdning med et forhåndsbestemt budskap, men i vår tids stadig mer hektiske visuelle innholdsproduksjon, føles Leleka desto mer som et friskt pust. Filmen tilbyr både rollefigurene og oss i publikum tid til å tenke, til å føle og til å prosessere, og den nostalgiske, hyperkornete 16mm-estetikken gir perfekte rammer for oss som har lyst til akkurat det.
2025-utgaven av Rebels With a Cause i Tallinn viser at seksjonen fremdeles fungerer som en nødvendig motvekt til festivalens mer strømlinjeformede titler. Selv om eksperimentene tidvis snubler i egne ambisjoner, er det her man finner de mest særpregede estetiske grepene. Tallinn Black Nights beviser slik at det ofte er i programmets ytterkanter man finner de mest interessante forsøkene på å utvide filmspråket.