«Vi trenger andres øyne for å se oss selv» – en samtale med Gørild Mauseth om Karenina & I

Dokfilm 2017: Når dramadokumentaren Karenina & I (2017) tar oss med på en 11.000 kilometer lang togreise gjennom Russland, er det Gørild Mauseths reise. Fra Murmansk skal hun til Vladivostok teater for å spille Anna Karenina. En rolle hun har spilt så mange ganger før, men da hjemme i Norge. Denne gangen er det på russisk – et språk Mauseth ikke kan.

«Jeg skjønte ikke at filmen handlet om meg før vi var ferdige med forestillingen og kom hjem til Norge. Jeg var så opptatt av å finne Anna at jeg hadde glemt meg selv. Så fant jeg hemmeligheten,» sier skuespiller og produsent Gørild Mauseth.

«Jeg sa at Gørild ikke måtte fly. Å ta toget var en god måte for henne å lære seg språket å kjenne,» forteller italienske Tommaso Mottola, regissøren bak filmen, og Gørilds ektemann. Det hele var Mottolas idé. Etter å ha fulgt kona på turné med Riksteaterets oppsetning av Anna Karenina gjennom hele Norge, var han rask på pletten da hun fikk en forespørsel fra teateret i Vladivostok.

«Jeg var interessert i den utfordringen hun ga seg selv som kunstner ved å portrettere et ikon som Anna Karenina. I Russland og på russisk», forklarer Mottola. I Leo Tolstojs roman om Anna Karenina er tog en gjennomgående metafor. Det skulle vise seg å bli sentralt også i filmen. Toget går sakte, det forflytter Gørild Mauseth i tid og følelser, og skaper rom for refleksjon. Filmen tar publikum med på en indre og ytre reise.

«Det ble en dannelsesreise for meg. Jeg måtte legge fra meg min norske kultur, synke inn i det russiske: natur, religion, tradisjoner, mat, musikk – alt,» forteller Mauseth. Gjennom reisen møter hun Tolstojs slektninger og andre kunstnere, hun besøker teatre og filmstudioer. De sterkeste reaksjonene på filmen har kommet fra Russland.

«Russerne har vært dypt grepet av filmen. Vi har et annet mot og en annen form for ærbødighet, fordi vi ikke er russiske. Vi har brukt Tolstoj som et verktøy, og ikke som en hemsko. Det er friheten man har når man kommer utenfra. Og det er det som gjør at de kan leve seg så inn i Anna Karenina, slappe helt av og bare se. Fordi de ikke kjenner meg,» forteller hun.

Og nettopp det å se ting utenfra har vært et viktig prinsipp under produksjonen. Mauseth tror filmen ville sett helt annerledes ut dersom regissøren hadde vært russisk. Eller norsk. Tommaso Mottola har stått bak kamera hele veien; en norsk fotograf har også vært med på reisen, samt en russisk fotograf i Italia og i Norge. «Vi trenger andres øyne for å se oss selv. Noen som kan se oss både nært og på avstand. Noen som ser mulighetene. Jeg ville at dette – i den grad det er mulig – skulle filmes med jomfruelige øyne,» sier Mauseth.

Ved å blande litteratur, teater og skuespillerens virkelige liv utforsker filmen grensene mellom virkelighet og fiksjon. Som regissør har Mottola vært årvåken for å ikke betone filmen på måter som gjør at den mister balansen: «Fiksjon har vært en hjelp for å utvikle de to rollefigurene Gørild og Anna Karenina, selv om jeg ikke kunne dirigere henne i særlig grad. Det har vært min regel. Jeg måtte være forsiktig og stille, og vente til hun selv var klar til å fortelle. Etter to år fant hun ut av det.»


«Som skuespiller har jeg oppholdt meg i virkeligheten hele tiden. Det var virkelig for meg å stå på den scenen, men fiksjonen har hjulpet oss til å knytte hele historien sammen. Vi viser en skuespillers arbeid, en reise, teateret – og vi følger romanens fortelling,» sier Mauseth.

Selv var Mauseth også produsent, en rolle hun kan tenke seg å utforske ytterligere i fremtiden. «Jeg har hatt mange hatter i denne filmen. Den viktigste rollen var som Anna Karenina og det å lære meg russisk. Dette var ikke minst den mest krevende oppgaven. Men da jeg måtte steppe inn som produsent også, ble det en bratt læringskurve.»

Både som skuespiller og produsent har hun direkte kontakt med både publikum og bransjen, og Mauseth vet å bruke nettverket sitt. Med på laget var klipper Michal Leszczylowski, som står bak filmer som Fucking Åmål (1998) og Lilja 4-ever (2002). «Jeg er sjeleglad for at Leszczylowski ble med. Han forstår alle språkene og kunne dermed klippe seg inn i materialet som ingen andre. Russisk, norsk, engelsk og italiensk. Han kunne alltid forstå, finne forbindelser. Dessuten er han vant til å jobbe med teater.»

«Det har vært vanskelig å finne stilen og formen på filmen. Vi har en geografisk reise og en teaterproduksjon, vi har min indre reise og Anna sin reise. Og vi har flere skjebner og flere historier.» Da klippingen nesten var ferdig, skjønte Mauseth at det var en ting som manglet. Tolstoj måtte selv være med. Og det var én mann hun hadde i tankene: Liam Neeson.

«Fortellerstemmen måtte være engelsk, slik at alle mennesker kan forstå den. Neeson har levd såpass lenge og opplevd så mange ting i sitt liv til at han kan fortelle om død, kjærlighet, savn, og ikke minst om kunsten med troverdighet og kraft. Han løfter og binder sammen hele filmen. Han gjør den universell.»

Karenina & I har blant annet blitt finansiert gjennom såkalt folkefinansiering, såkalt crowdfunding. Med over én million kroner har filmen satt rekord for hva dokumentarfilmer noen gang har klart å samle inn på denne måten i både Norge, Russland og Italia.