Nedover i saken vil du finne klipp med eksempler på hvordan effektmakerne sømløst integrerte avansert VFX i produksjonen. Videoene er publisert på vår Vimeo-konto, med tillatelse fra filmens produsenter.
De siste årene har VFX-arbeid kommet til et nivå der man ikke lenger kan skille effektarbeid og reelle opptak. Men til forskjell fra effektbruken i våre naboland, har jeg ofte følt at vi i vår norske filmproduksjon mangler noe. Delvis er det en følelse av mangel på trygghet og kunnskap om implementering av effekter (Lange Flate Ballær 2 er et grelt eksempel), noe som har gjort troverdigheten til bildene mindre, og dermed svekket graden av innlevelse i handlingen fra publikums side. Men kanskje aller mest fraværende har troen på – og ikke minst viljen til – å satse på effekter som virkemiddel og verktøy vært. Dette siste handler om å gjøre en bruk av effekter slik vi har sett i produksjoner så forskjellige som Peter Jacksons King Kong eller svenskenes mesterlige La den rette komme inn.
I slike filmer inngår effektene som et naturlig grep i filmen; et verktøy blant alle de andre for å fortelle historien. Ok, så er de også eye candy i en film som King Kong, men først og fremst er de der for å virkeliggjøre intensjonene og visjonene til Jackson. På samme måten lykkes regissør Tomas Alfredson med å virkeliggjøre den grusomme kattescenen i sistnevnte vampyrfilm. Denne typen effektbruk har vi ennå ikke hatt i Norge. Isteden har effektene ofte fått en overtydelig plass (Sofies verden eller Jakten på Nyresteinen), de har fjernet publikum fra den egentlig historien (Lange Flate Ballær 2) eller de har rett og slett vært dårlige (resten…).
Aksel Hennie hoppet aldri ut av det vinduet…
Med Max Manus ser vi derimot for første gang en norsk produksjon der effekter effektivt innlemmes, og dermed fungerer som bidrag til historiefortellingen. Aldri slengt midt i trynet på deg som publikummer, snarere det motsatte, og alltid kløktig og vellykket i utførelsen. Det er ikke uten grunn at de større produksjonsselskapene nedover Europa og i Hollywood engasjert og rosende har omtalt filmen, for ikke bare er de gjort på ultralavt budsjett (med tanke på mengden), men de er også sjeldent godt integrert i handlingen. Og av den grunn var det vel at Filmkameratene, Toxic, Storm Studios, Gimpville, Chimney Pot og regissørduo Joachim Rønning og Espen Sandberg 13. mars valgte å invitere bransjen til et seminar om arbeidet.
Arbeidet med Donau og andre krigsfartøy, samt fra rekonstruksjonen av Oslo anno 1940-tallet
Jeg intervjuet etterarbeidsprodusent Marcus B. Brodersen og VFX supervisor Øystein Larsen for Rushprint flere ganger i løpet av innspillingen og etterarbeidet, og allerede da var det tydelig hva som var unikt med denne prosessen: – Da første budsjettanslaget på effektene lå fire-fem ganger høyere enn det jeg visste vi hadde å rutte med. Allikevel vil jeg estimere at vi har gjennomført 70-80% av våre opprinnelige ambisjoner for filmen, kunne Brodersen fortelle. – Jeg tror mye av årsaken til det, var at vi helt fra starten av var inneforstått med hva denne filmen ville kreve av planlegging og samarbeid på tvers av stabsfunksjonene. I underkant av 10% av totalbudsjettet ble satt av til VFX, da til å dekke alle utgifter, inklusive lønninger til alle ansatte, maskin- og programvareinnkjøp, previsualisering og location survey. Vi regnet tidlig ut at vi trengte rundt fire måneder med preproduksjon, og enda fire til selve utførelsen.
Oversiktsbilde fra Ekeberg anno 1943, og et innblikk i arbeidet med å gjenskape «Operasjon Mardonius»
Men det var en annen faktor som i etterhånd kanskje var det mest vellykkede valget i VFX-arbeidet på Max Manus, og det var ønsket om å inkludere VFX-supervisor Øystein Larsen fra dag én. Brodersen forteller videre: – Selv om vi med årene har bygget oss opp stor kompetanse på effektområdet via filmer som Karlsson på taket og Jakten på Nyresteinen, ønsket å få inn en som kunne overvåke prosessen sammen med meg. En supervisor for de visuelle effektene med erfaring både fra sett og etterarbeid. Resultatet ble at vi fikk Øystein om bord. Han kom inn på et veldig tidlig stadium, noe som har vært fullstendig nødvendig for å kunne gjennomføre prosjektet slik vi ønsket.
Et utdrag fra produksjonens previz-animasjon (les mer om hva previz er)
Max Manus representerer på mange måter altså et veiskille i norsk film. Ikke bare på grunn av budsjett, størrelse og tematikk, men også i hvordan Brodersen og Larsen har lagt opp filmens effektarbeid, derunder ikke minst samarbeidet de to i mellom. – Marcus og jeg utgjorde en konstellasjon som alle norske filmer bør ha, forteller Larsen. Mange produksjoner har brent seg på at man ikke har hatt en hovedansvarlig for dette om bord fra dag én. En med kobling mot, og kontroll over budsjettet, tidsrammer etc, slik Marcus har hatt som etterarbeidsprodusent på Max Manus. En slik posisjon forenkler ikke bare arbeidet for alle, den er også veldig kostnadsreduserende. Og ikke minst gjør den at kommunikasjonen flyter mye bedre, man unngår med det ubehagelige overraskelser etter endt innspilling. Det er helt essensielt når man har som ambisjon å gjennomføre et såpass stort prosjekt på et relativt lavt budsjett. Jeg håper i så måte vi setter en ny standard for norsk filmproduksjon.
Og ny norsk standard har de da uten tvil satt. Ja, noen vil vel si at de har satt ny Skandinavisk standard. Så må vi andre i bransjen ta lærdom av alt dette når vi går i gang med Bastøy-opprør, slaget i Narvik, Viking-film eller andre storproduksjoner.
Takk til Marcus B. Brodersen, Øystein Larsen, Espen Sandberg, Joachim Rønning, John M. Jacobsen, Gimpville, Toxic, Chimney Pot og Storm Studios for tilgang på bakom-materiale.
Som et lite à propos tenkte jeg å trekke frem et 8mm-opptak av Donau fra 1945, gjort av bestefaren til en kollega av oss her på Montages. Det er hentet fra hans Vimeo-kanal, og er mildt sagt grøssende fantastisk.