whateverest_topp

Whateverest – en mokumentar i et musikkvideounivers

Kristoffer Borglis kortfilm Whateverest tar for seg 27-åringen Marius Solem Johansen, en mislykket musiker hvis snåle dansevideoer har gjort ham til et lite internettfenomen. Så begeistret er elektronikaartisten Todd Terje over dem at han oppkaller en låt etter Marius’ Youtube-alter ego, «Inspector Norse», og Borgli bestemmer seg for oppsøke 27-åringen, som viser seg å være temmelig eksentrisk og/eller mentalt ustabil. 

Borgli har nå lagt Whateverest ut på nettet, men i løpet av det siste året har filmen gått runden på festivaler verden over, blant dem – interessant nok – Trondheim Dokumentarfestival. Mange har vært usikre på filmens legitimitet som dokumentar, og senest på tirsdag slo Dagbladet opp at The Guardians anmelder Alexis Petridis hadde latt seg lure, og avslørte dermed sannheten for hele Norges befolkning.

Jeg må innrømme at jeg ikke fattet mistanke før et stykke ut i filmen, og først etter å ha tatt til nettet for å undersøke saken kunne jeg legge tvilen fra meg. Det er tross alt ikke stort som tilsier at Whateverest er oppspinn; det er absolutt innenfor rimelighetens grenser at en skrue som Marius eksisterer og gladelig tar imot et besøk fra et kamerateam. Det innledende intervjuet med Todd Terje, som forteller om arbeidet med låten og fascinasjonen for Marius, virker så ordinært og uironisk at det feier vekk mistanken for en god stund. Når man imidlertid oppdager at alt sammen er fiksjon, mister filmen sensasjonsaspektet rundt at Borgli har gravd opp denne snodige fyren, men det forandrer likevel ikke at Inspector Norse er en ganske artig figur.

Han er en slacker som lener seg på halvbanale livsmottoer (filmens tittel henviser til ett av dem) og danser under påvirkning av hjemmelagde rusmidler. Selv om han fremstår lattervekkende og patetisk, er han grunnleggende sympatisk. Dessuten mulig å relatere seg til. Umiddelbart virker det ikke som om Borgli har satt seg fore å lage noe mer ambisiøst enn et lite portrett av en underholdende figur, og filmen fungerer godt som sådan, men det er også mulig å lese mer interessante ting ut av den.

Whateverest_1

whateverest_2

Helt konkret er filmen en slags utvidet versjon av musikkvideoen til Todd Terjes «Inspector Norse», som følger samme kronologi som Whateverest. Men selv om Whateverest tilfører musikkvideoens handling en tydeligere historie og en dokumentarisk form, preges også den i stor grad av videoens kontemporære estetikk. Valget om å plassere Marius i dette musikkvideouniverset gir rollefiguren en interessant tvetydighet, og gir inntrykk av at Borgli ønsker å stikke en torn i siden til populærkulturen han her henter sitt uttrykk fra.

La oss for enkelhets skyld kalle det “hipsterkulturen”, for Marius er hva man på folkemunne gjerne omtaler som en hipster. Han er genuint oppslukt i subkulturen, men har også et strebersk forhold til den. En potensiell musikkarriere har blitt lagt på hylla, hvorpå Marius forsoner seg med å heller måtte nyte andres forsøk på å fange tidsånden med toner. Når han ikler seg et pledd og julelys, glir han sømløst inn i musikkvideoestetikken, men samtidig er denne tilpasningen så påtatt at det synliggjør en distanse. Sekvensen skildrer på sett og vis Marius idet han (i ecstasy-rus) vil gjenskape musikkvideoens uttrykk og atmosfære i sin egen virkelighet, og den dokumentariske stilen understreker hvor tafatt forsøket fremstår utenfra. Ironien ligger i at Marius – representanten for hipsterne – blir latterliggjort av uttrykket kulturen omfavner.

Slik hipsteruttrykket fremstår i Whateverest, er det praktfullt og suggererende. Bruken av elementer som kornete foto, motlys og sakte film oppleves konvensjonelle og ytterst moderne på samme tid. Samtidig er Marius den typiske slackeren, en arketype som har holdt seg temmelig lik gjennom tidene, bortsett fra eventuell påvirkning fra den kulturelle konteksten den befinner seg i. På samme måte er også Marius både tradisjonell og moderne. Han preges av angst for mislykket selvrealisering og manglende relevans, og deler samtidig sin generasjons bekymringsløshet: vissheten om at det finnes grenser for hvor grovt man kan mislykkes i den trygge velferdsstaten.

Whateverest lykkes som en overbevisende mokumentarbløff og underholdende karakterportrett, men er også et talende avtrykk av dagens ungdomskultur, som muligens vil bli enda tydeligere med årene.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>