Faksmile forsiden av wuxia nr. 1

En samtale med Maria Moseng og Maria Fosheim Lund om det nye filmtidsskriftet wuxia

Norsk filmoffentlighet har utvilsomt vokst og utviklet seg det siste tiåret. Det lages flere, bedre og mer interessante norske filmer, og kunstformen film diskuteres oftere og litt bredere enn tidligere. Denne høsten har også et helt nytt norsk filmtidsskrift sett dagens lys: wuxia (uten stor forbokstav). Alle slike initiativer er i utgangspunktet svært gode nyheter, og vi har tatt en prat med redaktørene Maria Moseng og Maria Fosheim Lund om intiativet til wuxia, og deres tanker om filmkulturen og fremtiden.

Før vi går videre må det sies at både Moseng og Fosheim Lund tidligere har bidratt med artikler til Montages, sånn at det er på det rene. Men dette er samtidig et illustrerende poeng i seg selv: den norske filmoffentligheten, og i alle fall den som er organisert uavhengig av de største avisredaksjonene, er liten. Denne håndterlige størrelsen skaper også organiske muligheter for overlappende inspirasjon og meningsutvekslinger – og her i Montages-redaksjonen var det med stor glede vi mottok nyheten om at wuxia ble en realitet.

Tidsskriftet gis ut på godt, gammeldags papir – og vil etter planen komme ut to ganger i året. Denne publiseringssyklusen gir redaktørene romslig med tid og anledning til å finslipe hvert nummer, og fokuset kan se ut til å helle mot langtrekkende tematiske spørsmål. Nettets daglige, mer debattvennlige aktualitetspuls blir ikke wuxia en del av foreløpig – men akkurat som Filmklubbforbundets tidsskrift Z, kan wuxia fylle en viktig rolle som supplement i den større filmsamtalen. Første nummer av wuxia har temafokuset ‘Film og kritikk’, og innholdet er på et tidløst anlagt plan som gir førsteutgaven noen av de samme kvalitetene som en essaysamling.

Forsiden av wuxia.

I lesningen av utgivelsens artikler fant vi en rekke interessante problemstillinger, og opplever spørsmålene wuxia tar opp både som en viktig fortsettelse av temaer vi har gått inn i her på Montages, samtidig som tidsskriftet introduserer nye, viktige perspektiver. For eksempel slår wuxia et viktig slag for filmuttrykket som eksisterer utenfor tradisjonell, narrativ kinofilm, og ikke minst filmkritikken som eksisterer utenfor dagspressens terningskast-avhengige anmeldelser. Vi har ennå en vei å gå for å skape en omfangsrik og dynamisk filmkultur her til lands, noe vi fra Montages-redaksjonen skrev om i en kronikk i Dagbladet i august, og nye initiativer som wuxia bidrar til å gjøre stien lettere å gå opp.

Maria Moseng og Maria Fosheim Lund har begge filmvitenskapelig bakgrunn, og er for tiden henholdsvis ansatt ved OCA (Office of Contemporary Art Norway) og Nasjonalbiblioteket. Vi spurte dem innledningsvis hva behovet for å skape wuxia sprang ut fra, og hva som er viktigst for dem å oppnå med tidsskriftet:

*

Wuxia-redaktørene (w): Ideen kom fordi vi savnet et godt filmblad i Norge som også betraktet film som kultur. Om du går på Narvesen og teller hyllemeter, ser du at både litteratur- og kunstpublikasjoner fyller atskillig mer enn filmbladene. Vi synes det var rart at så mange snakker om og engasjeres og påvirkes av film, uten at man egentlig så alt for ofte tar filmen på alvor. Ikke fordi vi skal sitte som festbremser og klage på at folk heller ser James Bond enn argentinsk indiefilm, men fordi det er så mye å vinne på å betrakte film som mer enn bare underholdning. All film.

Montages (M): Med utgangspunkt i dette savnet om å se film som kultur diskutert, hvordan satte dere rammene for temaet ‘Film og kritikk’ i første nummer? Og hvorfor var det viktig å ha et tema for utgivelsen?

w: Vi følte det var viktig å ha et overgripende fokus, både for å ha en ramme for tekstene, en rød tråd for leseren, og for å signalisere hva vi er opptatt av. Temaet henger jo også nøye sammen med det vi mener er vårt eksistensgrunnlag, og stammer fra vår klagesang: at viktige debatter omkring forholdet mellom filmuttrykk, politikk, standardisering og kommersialisering nærmest er underkommunisert i norsk offentlighet. Derfor følte vi det var riktig å angripe kjernen, og gjøre film og kritikk til tema for den første utgaven av wuxia. Med det tenker vi både på filmkritikk, men også film som kritikk, og det subversive potensialet i filmen.

Maria Fosheim Lund og Maria Moseng. (Fotograf: Skjalg Bøhmer Vold, Universitas).

M: Og under det temaet er det jo en rekke ting å ta tak her i Norge. Hvilke elementer er viktigst, etter deres syn, for utviklingen av en vital norsk filmkultur?

w: Er ikke norsk filmkultur vital? Det vi etterlyser er en større bevissthet omkring hva filmmediet kan være og kan gjøre, og vi savner flere stemmer i denne diskursen. Norsk filmdiskurs er preget av fankultur og dyrking av visse skuespillere, regissører, eller sjangre. Vi ser en tendens i festivalprogrammering, festivalkataloger, aviser og filmtidsskrifter til at man reflekterer lite rundt filmen som uttrykk, hva og hvordan filmen medierer og påvirker, hvilke etiske og/eller estetiske valg som ligger bak. Det er en lei tendens på filmfestivaler å for eksempel la en dokumentarfilm fra Egypt stå som et bevis på tilstanden i Egypt, som om den taler om tilstanden umediert! Så inviterer man gjerne en Midtøsten-ekspert til å diskutere det man ser i filmen, men inviterer sjelden en filmviter eller -kritiker til å snakke om filmen som film – hvilke virkemidler filmen bruker, hvilke valg regissøren har tatt og hvorfor, hvilken tradisjon filmen føyer seg inn i, med hvilken autoritet det gjøres krav på å representere sannheten, osv.

M: Filmvisninger som knagg, ikke som hovedfokus i seg selv, finnes det dessverre mange eksempler på.

w: Ja. Det har vært visningsserier i Oslo hvor man har en paneldebatt først, og så kjører filmen som et slags “bevis” på det man har snakket om, som om filmen taler for seg selv, og bare fungerer som en illustrasjon av noen poenger i en debatt. Vi mangler med andre ord en reflektert samtale om filmen i den norske filmkulturen. De fleste av oss konsumerer store mengder film og levende bilder, og det er rart å tenke på at det tilsynelatende blir inntatt så passivt, så ukritisk. Det er jo veldig mange tenkende mennesker i dette landet.

M: Og veldig mange forskjellige typer film.

w: Vi vil gjerne fokusere på mindre eksponerte filmer, temaer, filmkulturer og fenomener, ikke minst i grensen mot billedkunstfeltet. Om man beveger seg på tvers av film- og billedkunstfeltet i Norge opplever man ofte overraskende store kulturforskjeller, og vi mener det er mye å hente her.

«Det røde kapel» omtales i wuxia-artikkelen om den performative dokumentarfilmens provokatører, skrevet av redaktør Maria Fosheim Lund.

M: Som nytt tidsskrift går dere inn i en verden hvor allerede mange stemmer søker etter den samme oppmerksomheten. Hva er bakgrunnen for at dere publiserer innholdet deres utelukkende i papirformat?

w: Kanskje vil noen kalle det gammeldags, men vi mener at papirformatet fortsatt gjør seg best for de lengre tekstene, at det rett og slett er bedre å lese! Vi har tatt et helt bevisst valg om å gi rom for lengre tekster i wuxia, og lar våre bidragsytere bruke den plassen de ønsker og trenger. Vi utelukker ikke fremtidig nettaktivitet, men foreløpig har vi bare vært to i redaksjonen, og med vår bakgrunn var det naturlig å begynne med papirformatet – der har vi mest erfaring, Det var dessuten mest riktig i forhold til vår ambisjon om å gå mer i dybden på ting og komme vekk fra den litt snevre aktualitetsdefinisjonen i media, som ofte fokuserer på kinopremierer og disk-utgivelser. Man må åpne for å se filmens kretsløp i et litt større tidsperspektiv enn bare noen måneder.

M: Hva helt konkret mener dere at skiller innholdet og vinklingene i wuxia fra de andre norske filmtidsskriftene; eksempelvis Z, Rushprint og Montages?

w: Til forskjell fra de eksisterende norske filmtidsskriftene og nettstedene definerer wuxia aktualitet på en annen måte. Vi har som sagt fokus på det lange perspektivet – ettertanken – og vi jobber med å sette refleksjonene og reaksjonene våre i kontekst, og jobbe tematisk. Med et mål om å komme ut to ganger i året som papirtidsskrift er det helt klart at vi ikke kan, eller vil, knytte oss opp til dagsaktuelle temaer som i Norge ofte defineres utelukkende som kinopremierer. Ved å inkludere ulike plattformer dagens filmpublikum finner levende bilder på, definerer vi film bredt. I første nummer skriver vi bl.a. om filmer og serier som ligger på nett, om sensurerte filmer i piratkopiversjoner og om filmformidling på YouTube. Vi forsøker kort sagt å ta høyde for at den aktuelle medievirkeligheten kan skape en annen filmkultur og et annet publikumsbegrep. I pilotutgaven har vi også flere utenlandske skribenter, bl.a. fra Kina og USA – og enkelte artikler er på engelsk.

M: Dere beskriver wuxia på nettsiden som «både en publikasjon og en plattform for filmvisninger og presentasjoner i ulike formater». Hvordan vil wuxia operere som en “filmformidlings-aktør”? Hva kan dere fortelle om disse planene? Hvilke eventuelle samarbeidspartnere ønsker dere å jobbe med?

w: Det er viktig for oss å jobbe litt ad hoc, og da tenker vi på å ha filmvisninger på ulike steder, ikke alltid like opplagte, og samarbeide med ulike aktører i Oslos undergrunnsflora. Det betyr jo at vi i utgangspunktet er veldig åpne for ideer og samarbeid. Vi holder eksempelvis for tiden på å undersøke egnede steder for å lage arrangementer utenfor ”bygryta”. I tillegg har vi kommet over noe sjeldent historisk materiale, som vi vil prøve å få vist. Motivasjonen bak wuxia som en slik plattform er først og fremst å få vist sjeldne ting som ikke er lett å få sett ellers, og samtidig å kunne nå ut til ulike publikumsgrupper og skape et møtested på tvers av miljøer.

M: Lovende! Når vil første event skje?

w: De første eventene skjer nå i november. Den 15. gjestekuraterer vi et program til Cinema politique – en visningsserie i regi av Le Monde Diplomatique, inspirert av intervjuserien Abécédaire med Gilles Deleuze. Og så har vi satt sammen filmprogrammet Something Happened til en kommende utstilling på Kunstnernes Hus, men dette er litt utenfor wuxia-paraplyen. (Les mer om arrangementet her.) Vi jobber for tiden med å videreutvikle denne delen av wuxia. Det viktigste for oss er å være en lettbent konstellasjon som kan vokse organisk og dermed både tilpasse seg forholdene og prøve ut nye ting.

*

Førsteutgaven av wuxia er altså en realitet, og vi ønsker redaktørene lykke til – og gleder oss til å følge initiativet videre. Tidsskriftet wuxia selges for kr. 85,-, og kan bestilles bl.a. i nettbokhandelen Audiatur.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 4 kommentarer

  1. Aleksander H sier:

    Er det bare jeg som sliter med å forstå profilen til dette bladet? Er det noen som, med et mindre pretensiøst språk, kan fortelle meg det?

  2. Michael Wynn sier:

    Haha, ja Alexander H har helt rett. Dette var en litt pompøs samtale. Men det er jo en stor anledning (grand opening), vet du, og da bruker man kanskje litt større ord en vanlig:) Det står blant annet at tidsskriftet skal være “en lettbent konstellasjon som kan vokse organisk”, uten at jeg vet hva det vil si for et blad å vokse organisk. Men pytt, slikt kan vi ikke henge oss opp i. Gratulerer wuxia!

  3. Dag Sødtholt sier:

    Det vil vel bety at konseptet vokser naturlig ettersom utgiverne får/tar opp i seg nye ideer? Kan i det hele tatt ikke se så mye pompøst i det ovenstående – det er bare litt uvanlig å snakke om film på denne måten på den norske filmscenen.

  4. martha otte sier:

    klart begrepet “pompøst” dukker opp når ordene “film” og “kultur” dukker opp i samme setning på norsk! jeg gleder meg til å se filmene maria og maria har valgt ut til kritikeruka på TIFF i januar, og ønsker dem lykke til med wuxia!

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>