«Nashville»

Nashville og Robert Altman – flettverkfilmens far

Torsdagsfilmen arrangeres av de digitale cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim, og Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene som vises. Kalender og mer informasjon finner dere her. Nashville vises torsdag 27. september kl. 18.00 på alle cinematekene (unntatt Bergen, som viser den kl. 19). God film!

*

Da den amerikanske mesterregissøren Robert Altman gikk bort i 2006, var han for lengst kanonisert som en av de mest innflytelsesrike og særegne amerikanske filmskaperne i sin generasjon. Med Nashville fra 1975 introduserte han en type filmfortelling  – la oss kalle det flettverksfilm – som etablerte og skulle sette tonen for et av Altmans mest påfallende narrative særtrekk.

Dette er jo et velkjent grep i vår tid, og kort fortalt defineres en flettverksfilm (eller mosaikkfilm) av at den følger historiene til en hel rekke forskjellige personer, som sammen utgjør en tematisk relatert eller situasjonsmessig sammensatt helhet som filmen skildrer. Robert Altman presenterer hele 24 sentrale rollefigurer i Nashville, men portretterer hovedsaklig ett kulturelt miljø og sted. Da Altman igjen opplevde stor suksess med formen, i Short Cuts fra 1993, fulgte han 22 karakterer som på én eller flere måter var knyttet til hverandre – den gang adaptert fra 9 noveller og et dikt av Raymond Carver. Altman har også i flere av sine andre filmer fokusert mer på relasjoner mellom menneskene i historien, enn selve plottet. Denne måten å utforme en filmfortelling på har som vi vet blitt mer og mer populær de siste par tiårene, og filmer som Pulp Fiction (1994), Magnolia (1999) og Amores Perros (2000) var sentrale i å videreføre denne arven fra Altman og Nashville.

Men flettverksfilmen som idé er for bredt anlagt til å tilskrives én spesifikk regissør – en film som La règle du jeu («The Rules of the Game») av Jean Renoir fra 1939 har også i seg dette omfavnende narrative spennet, som gir flere forskjellige rollefigurer stor plass, og Renoirs film tvinger seg frem som et tidlig eksempel (selv om den kanskje filmhistorisk sett er mer kjent for andre dyder). Den var også en tydelig inspirasjonskilde for nettopp Robert Altman da han lagde Gosford Park i 2001 – en annen film med flerfoldige personligheter involvert i fortellingens kjerne.

Likevel, det er ikke hovedsaklig de praktiske definisjonene av flettverksfilm som gjør formen interessant å se på hos Altman. Fra og med gjennombruddet med Gullpalme-vinneren M*A*S*H i 1970 og frem til sin død holdt Altman fanen høyt for en type uavhengig anlagt film, som i form og innhold portretterte miljøer og fortalte historier som bar med seg både samfunnsengasjement, politisk brodd og humanistiske menneskeskildringer. Alt dette er på plass i Nashville, og mer enn tilstedeværelsen av 24 sentrale personer, er det innholdet, stemningen og den emosjonelle effekten underveis som skaper en usedvanlig film.

Det lille som er av plott i Nashville er vanskelig å beskrive som en typisk fortelling. Aktører i musikkmiljøet driver fra konsert til innspilling, til fest og forviklinger. En uavhengig presidentkandidat planlegger en konsert og tilstelning til støtte for sin kampanje. Og i løpet av noen dager skal menneskene filmen zoomer inn på bevege seg på tvers av hverandres skjebner, og til slutt tilfeldig samles rundt én hendelse. Som sagt – det er heller relasjonene og de enkelte sekvensene som griper vår oppmerksomhet i Nashville, og når de små historiene til slutt blir del av en større hendelse treffer det nesten som en overraskende vending i filmen. Det smeller til, og plutselig forstår vi hva som sakte, men sikkert har truffet oss i løpet av filmens 2 timer og 40 minutter lange varighet.

Og kanskje er det nettopp dette Robert Altman lykkes så godt med, og som kan være flettverkfilmens styrke når den er riktig satt sammen: ved å komme nært på mange forskjellige mennesker, blir vi ekstra sterkt grepet av fortellingens politiske og emosjonelle alvor. Nashville er på én måte et sosiokulturelt portrett av dette stedets spesifikke amerikanske musikkmiljø, slik det fremstod på 70-tallet, men nesten 40 år senere oppleves filmen først og fremst som et interessant bilde på det politiske USA i kjølvannet av borgerrettighetskampen, hippiegenerasjonen og Vietnam-krigen. Hver enkelt personlighet er ikke spennende nok til en enkeltfilm, men som et samlet portrett – nesten som klassebilde å regne – viser Nashville nakent og ærlig hvordan dette miljøet så ut, og hvilke dilemmaer som preget tiden de levde i.

Selve fortellergrepet om å samle disse personene i en flettverksfortelling fremstår dessuten så tilforlatelig og uanfektet hos Altman – og står i overlegen kontrast til svakere filmer med samme utforming, der fortellergrepet kan fremstå som en fiks konseptuell idé og de mange personlighetene i historien gjerne tegnes like tydelig som plastiske karikaturer. Her er Paul Haggis‘ Oscar-vinnende Crash et grelt eksempel, slik jeg ser det. Selv 90 minutter inn i Nashville har man ennå følelsen av at menneskene vi følger i historien kan gå i helt andre retninger enn de gjør; vi er både nært og på avstand. Men mirakuløst nok har Altman kontroll på dette, og når filmen er over oppleves den som rikere og mer omfangsrik enn man skulle tro etter første halvdel.

Arven fra Robert Altman, som Nashville altså står som en fremste representant for, handler nemlig langt mer om et sjenerøst og omtenksomt blikk på mennesker, omfanget av hvor mange nyanser vi bærer i oss – og troen på at en fortelling ikke nødvendigvis må ha sterke motsetninger (snill/slem, ærlig/falsk) for å bli dramatisk og engasjerende.

Ingen overraskelse derfor om Robert Altmans filmografi vil fortsette å være aktuell og innflytelsesrik, i all uoverskuelig fremtid, med Nashville som en viktig del av ryggraden.


Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 2 kommentarer

  1. Einar sier:

    Den er god, men ikke hans beste. Vil rangere McCabe and Mrs. Miller øverst, så 3 Women, The Long Goodbye, deretter Short Cuts, Thieves Like Us, og Nashville bak der igjen.

  2. Jens Skavdal sier:

    Er det bare jeg som føler at Altman fortsatt er en av de regissørene som hadde fortjent å bli mer nevnt/satt pris på? Føler at på tross av filmene hans titt og ofte blir nevnt på div. filmsider så er han heller lite kjent blandt “massene” i motsetning til andre store regissørnavn.

    Man kan jo si mye om Altmans filmer og jeg kan godt skjønne de som ikke har så mye til overs for flettverksfilmene hans, men unik var han jo utvilsomt og filmene tiltrakk seg jo nesten utelukkende minst en håndfull av kjente skuespillere om gangen.

    Kunne kanskje vurdert en Altman-gjennomgang på Montages?

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>