problematisk-we-need-to-talk-about-kevin

Problematisk We Need To Talk About Kevin

Cannes 2011: Lynne Ramsays We Need To Talk About Kevin presenteres i festivalens hovedkonkurranse. Den skotske regissøren har tidligere vist Ratcatcher i sideprogrammet Un Certain Regard og Morvern Callar i La Quinzaine des Réalisateurs.

Det har gått et helt tiår siden Ramsays Morvern Callar, og bortsett fra en musikkvideo for det engelske indierockbandet Doves i 2005 har det vært veldig stille fra hennes kant. Hun jobbet riktignok i flere år med en filmatisering av Alice Sebolds Lovely Bones, et prosjekt hun ble sparket fra da Peter Jacksons tentakler fikk tak i registolen. Derfor er det selvsagt en spent rød løper som venter henne når hun i kveld tar med seg skuespillere og stab til Grand Théàtre Lumière her i Cannes for gallavisning av We Need To Talk About Kevin.

Adaptert etter Lionel Shriver‘s roman fra 2003, er det en beksvart historie Ramsay presenterer oss for. Inspirert av skolemassakrene som har preget det amerikanske samfunnet siden midten av 60-tallet, tematiserer Shrivers roman en mors forhold til sin sønn gjennom en uhyre krevende oppvekst frem til dagen han slakter ned sine skolekamerater. Handlingen tar også for seg etterdønningene av tragedien, og spinner et komplekst nett av fragmenterte tidshopp i det vi etterhvert skjønner er et 18 år langt handlingsforløp. Det skal visstnok være en krevende leseropplevelse i romanform, og å adaptere den kan heller ikke ha vært en spesielt enkel prosess.

Tilda Swinton og John C. Reilly i «We Need To Talk About Kevin»
Tilda Swinton og John C. Reilly i «We Need To Talk About Kevin»

Handlingens fortellerståsted er plassert hos morskarakteren Eva portrettert av Tilda Swinton. John C. Reilly er hennes perifere ektemann og Ezra Miller sønnen, men disse to forblir distanserte og også tildels ensidige filmen igjennom. Definerende øyeblikk hos de to andre karakterene – eksempelvis samspill mellom far og sønn, vinkles utelukkende fra hennes perspektiv gjennom et vindu og ut i hagen der faren lærer sønnen å skyte med pil og bue. Sønnens privatliv utenfor husets fire vegger er bare anslagsvis antydet, mens ektemannen eksisterer utelukkende når han kommer inn døra i et rom Eva befinner seg i.

We Need To Talk About Kevin er altså Evas historie, og regissør Ramsays overordnede ambisjon har utvilsomt vært å ta oss helt inn i hennes univers. Det funger og det fungerer ikke. De nevnte fragmenterte tidshoppene lykkes i å gi hennes karakter og handlingen forøvrig en urovekkende og ubehagelig undertone, som spiller godt opp mot den ventende tragedien. Men samtidig stripper den oss også for muligheten til å danne et komplett bilde av henne, og kanskje aller viktigst – det frarøver oss tilgang på en reel motivasjon for sønnens oppførsel. I sum blir derfor aldri We Need To Talk About Kevin et emosjonelt karakterportrett av det slaget man vel forventer i forkant. Det er allikevel helt tydelig at Ramsay har vært seg dette bevisst. Handlingen har flere scener med muligheter for stor emosjonell punch, men disse velger hun å klippe ned til et minimum, eller hun lydlegger de med musikk som distanserer oss. Ja, faktisk er det først i sisteakten hun lar skuespillerne få spille seg helt ut.

Det påvirker selvsagt tolkningene til både Reilly og Miller som tidvis er direkte irriterende i sin enfoldige fremstilling av sønn og far/ektemann. Swinton har naturlig nok veldig mye mer å spille på, og som alltid er det umulig å ikke la seg engasjere av den skotske skuespillerinnen. Men det er her Ramsays kyniske sakseklipping ødelegger mest, igjen fordi vi utelukkende får bruddstykker av det vi ser er emosjonelt sterke sekvenser. Om disse scenene derimot har vært så tilbakeholdne også i manus, forklarer det hvorfor Swinton tidvis forsøker litt for hardt på å få maks ut av alle potensielle øyenblikk. Filmens store utfordring til publikum blir derfor om de velger å godta denne kynismen eller ikke. Swinton er uansett en tidlig favoritt til skuespillerprisen her nede – hun bærer filmen, og understreker sin posisjon som verdensfilmens store stjerne anno 2011.

Ramsays strenge regigrep preger også det visuelle og auditive, – forøvrig grøssende krystallklart presentert i Cannes-festivalens myteomspunne storstue på Croisetten. Fotograf Seamus McGarvey og komponist Jonny Greenwood må nevnes spesielt, med førstnevntes overraskende subtil i kontrast til eksempelvis sitt samarbeide med Atonement og Fornuft og Følelser-regissør Joe Wright. Joda, fotoarbeidet er tidvis direkte ekspresjonistisk, men det er alltid underlagt Ramsays overordnede visjon – ganske stikk motsatt av nevnte Wrights filmer, der jeg ofte opplever at det visuelle står i veien for historien. Greenwoods musikk er på sin side en besnærende kombinasjon av demonstrativ tolkning av karakterenes indre, parallelt med såre partier orkestrert rundt filmens mange interessante låtvalg. Greenwoods arbeide er også her, som i både Paul Thomas Andersons There Will Be Blood og Anh Hung Trans Norwegian Wood i fullstendig symbiose med det øvrige lydarbeidet. Resultatet er at We Need To Talk About Kevins fremste fortrinn blir det audiovisuelle.

We Need To Talk About Kevin vil dele publikum i to leire – de som lar seg engasjere trass i fraværet av knagger å henge følelsene på, og de som av samme årsak opplever den som det motsatte. Jeg tilhører førstnevnte gruppe, og fant filmen riktignok bare tidvis mesterlig, men hele tiden fascinerende og interessant. Og hva angår Ramsays vilje til å la historien få førsteprioritet fremfor publikumsfrieri. Dét alene fortjener honnør i et filmlandskap der nettopp slike produksjoner og filmskaperne som lager dem har stadig vanskeligere for å finne sin finansiering. Meget mulig vil det imponere også årets Cannes-jury med Robert De Niro i tet.

Skriv ut artikkelen Skriv ut artikkelen 1 kommentar

  1. Aksel Akselsen sier:

    Stor tro på denne.

Din kommentar

Du kan bruke følgende koder:
<a href="http://montages.no">lenke</a>
<b>fet skrift</b>
<i>kursiv</i>
<blockquote>sitat</blockquote>