Vi har tidligere i år satt hele filmografien til Martin Scorsese ^[1] under lupen her på Montages, og vi fortsetter denne uken med å flytte fokuset til Steven Soderbergh ^[2], som er kinoaktuell med actionfilmen Haywire ^[3], og i besittelse av en besynderlig og interessant karriere – nesten mer eklektisk enn Scorsese. I denne artikkelen ser vi på Soderberghs helhetlige egenart som regissør, og i dagene som kommer vil vi presentere en gjennomgang av alle hans filmer.

Regissørkarrieren til Steven Soderbergh fikk kanskje det beste startskuddet som er mulig for en ung filmskaper, i hvert fall målt i priser og kulturell gjennomslagskraft. I 1989 hadde hans debutfilm Sex, løgner og videotape ^[4] premiere i Sundance, og 26-årige Soderbergh vant publikumsprisen. Senere samme år kom den til hovedkonkurransen i Cannes, og han tok like godt Gullpalmen på første forsøk – som yngste vinner noensinne. Etter flere andre festivalpriser, ble filmen en publikumssuksess i USA og Soderbergh toppet det hele med en Oscar-nominasjon for beste manus.

Han var da også i denne filmen usedvanlig dyptpløyende til både debutant og 26-åring å være, og etter å ha blitt tilnærmet universelt hyllet stod Soderbergh i en enestående posisjon. I en tid da filmverdenen ikke var godt forspent på nye talenter av øverste klasse, men den amerikanske independent-bølgen var emning, ble Soderbergh sett på som en potensiell frelser. Skuffelsen ble desto større over hvordan han fulgte opp «nybegynnerflaksen» de neste årene, med arbeider der den emosjonelle slagkraften fra debutfilmen ofte var erstattet av det mange anså – kanskje feilaktig og i alle fall unyansert – som tomme stiløvelser. Som en illustrasjon på dette kan det være interessant å se tilbake på hvordan Soderbergh selv opplevde gjennombruddet, gjennom et intervju ^[5] han ga sommeren 1989, like før den amerikanske kinopremieren på Sex, løgner og videotape, til The New York Times ^[5] og journalist Aljean Harmetz:

With his first money from Universal, he will buy himself braces. At 12, he refused braces because, »Everybody in my school had them, and I was very intent on being a nonconformist.» If there is a touch of public nonconformity in his retreat to Virginia, the move is also for self-protection, a bulletproof vest of distance with which to deflect Hollywood’s deadly charm. »You begin to be treated better than other people,» says Mr. Soderbergh. »I’m a big believer in doing your own dirty work. It takes effort to make sure you don’t lose touch with the reality 99 percent of the people on this planet experience.»

^[6]

Mer enn tyve år senere er noe av denne ydmyke, kjærlige, men også kritiske distansen til filmbransjen både et særtrekk for Steven Soderberghs regissørpersonlighet og for hans filmografi. Hans karriere som helhet har vært en bemerkelsesverdig, nesten insisterende utøvelse i variasjon – til det punkt at hans eksperimenter står i fare for å bli klisjeer som konserverer ham. Er filmatisk schizofreni hans egentlige avtrykk? Kanskje. Med følgende selvfremførte introduksjonsmonolog – von Trier style – åpner Soderbergh sin til nå mest eksperimentelle film Schizopolis ^[7] (1996), som han selv spiller hovedrollen i:

Ladies and gentlemen, young and old, this may seem an unusual procedure, speaking to you before the picture begins, but we have an unusual subject. When I say that this is the most important motion picture you will ever attend, my motivation is not financial gain, but a firm belief that the delicate fabric that holds all of us together will be ripped apart unless every man, woman and child in this country sees this film and pays full ticket price, not some bargain matinee cut-rate deal.

In the event that you find certain sequences or ideas confusing, please bear in mind that this is your fault, not ours. You will need to see the picture again and again until you understand everything. In closing, I want to assure you that no expense was incurred bringing this motion picture to your theater. And now, filmed in its entirety, and proven to heal minor cuts and abrasions, we proudly present Schizopolis!

Med mye tankegods og formmessig inspirasjon hentet fra europeisk kunstfilm, og fylt til randen av et antagonistisk forhold til konvensjoner og «regler», tok Soderbergh i denne introduksjonen et slags prematurt oppgjør med sitt eget selvbilde, sin fremtid og omgivelsene i filmindustrien. På mange måter er denne kanskje aller minst sette Soderbergh-filmen også den tydeligste indikasjonen på hans selvbevisste, selvkritiske forhold til seg selv som filmskaper.

Han fikk kanskje en flying start, men dette krevde umiddelbart av ham å vokse opp og «overleve» det som har vist seg å være en av de største utfordringer en filmregissør kan møte: suksess.

^[8]

«Sex, løgner og videotape» (1989)

På midten av 1990-tallet, bare noen år etter debuten, hadde det gått helt troll i ord med Soderberghs berømte bemerkning da han fikk Gullpalmen: «It’s all downhill from here». Schizopolis, dette skjærende rabiate protestskriket mot begrensningene pålagt ham av den kommersielle filmindustrien, ble ansett som den absolutte karrieremessige bunn – selv om filmen til tider briljant parodierte klisjeene i konvensjonell filmfortelling (og nå 16 år senere er langt mer anerkjent enn den da den kom). I sin samtid på 90-tallet var han altså for mange «ferdig» etter Schizopolis, så det var desto mer forbløffende at han kun kort tid etter gjenoppfant seg selv med Utenfor rekkevidde ^[9] (1998) – hans andre gjennombrudd, om man kan si det sånn – og hans første brennhete kort innen mainstream-filmen.

Soderbergh har siden da skrenset vilt mellom sjanger-, atmosfære- og stilmessige ytterpunkter. Vi har de tre ultrakommersielle Ocean’s-filmene (2001, 2004, 2007), som imidlertid er utført med en lekende intelligens og selvbevisst stilsikkerhet som er sjelden vare for slike produksjoner. Vi har de idé- og formmessig ambisiøse filmene laget innenfor Hollywood-systemet, som The Limey ^[10] (1999) og Solaris ^[11] (2002). Vi har Oscar-sankende, realistiske «problem-filmer» som Erin Brockovich ^[12] (2000) og Traffic ^[13] (2000), om henholdsvis giftskandaler og narkotikasmugling. Vi har sobert neddempede, minimalistiske arbeider som Bubble ^[14] (2005) og The Girlfriend Experience ^[15] (2009) som distansert, men dokumentarisk tar pulsen på karakterenes liv og samtiden de lever i. Av og til, som for å rense systemet, hoster han også opp en Schizopolis-aktig «anti-film», som Full Frontal ^[16] (2002). Han dyrker altså frem en slags tilsiktet schizofreni for sin filmografi.

^[17]

«Utenfor rekkevidde» (1998)

Og Steven Soderberghs arbeider er preget av dette også i sitt uttrykk: en sjeldent inspirerende kombinasjon av en intellektuell tilnærming til materialet, ekstrem lekenhet og en nærmest overveldende kjærlighet til filmmediet. Trass en rastløs trang til eksperimentering, er det hans uhyggelige stilsikkerhet som kanskje imponerer mest, ikke bare visuelt, men i tone, atmosfære og sjangerforståelse. Som billedspråk og tematikk spenner også hans bruk av musikk sjangermessig vidt, og i arbeider som Solaris, Ocean’s-filmene, The Good German (2006), og ikke minst hans to ferskeste, Haywire og Magic Mike, smelter bilde- og lydopplevelsen sammen til et sjeldent berusende nytelsesmiddel. Soderbergh nyter også enorm respekt hos skuespillere, og som hos Woody Allen står verdens største stjerner i kø for å bli med i filmene hans – påvist i den stjernespekkede virusthrilleren Contagion ^[18] (2011), som ble kritisert i vår artikkel om filmen ^[19] da den hadde premiere og diskutert videre i vår podkast om Soderbergh ^[20] like etter.

Per i dag blir dessverre Soderbergh av mange cineaster ansett for å være håndverksmessig behendig, men følelsesmessig grunn. Han ynder å kalle filmene sine for «eksperimenter», og hans intellektuelle, nesten kliniske tilnærming i mange av filmene virker frastøtende på noen. Men med hans kommersielle berg-og-dal-bane, kameleonaktige sjangerskifter og feberaktige produktivitet, vil det nok ta mange år og mye ettertanke før noen rettskraftig dom kan felles over Soderberghs samlede verker.

• Steven Soderberghs filmer, del 1 – 1989-1999 ^[21]
• Steven Soderberghs filmer, del 2 – 2000-2007 ^[22]
• Steven Soderberghs filmer, del 3 – 2008-2012 ^[23]

Montages håper at dette fokuset på Soderberghs filmografi, og anledningen til å vurdere alle hans spillefilmer i sammenheng, vil bidra til at bildet klarner.