- Montages - https://montages.no -

Montages.no

00-tallets beste filmer: 40-31

Av Redaksjonen , 25. januar 2010 i Artikler,Topplister

Topp100_40-31

Høsten 2009 bestemte vi oss for at Montages-staben [1] skulle lage en liste over de hundre beste filmene fra 00-tallet. Men ikke bare en hvilken som helst kåring; vi gikk grundig til verks for å lage den definitive liste. Staben nominerte frem hundrevis av titler (med urpremiere fom 2000 tom. 2009) som deretter ble stemt frem av hver enkelt av oss – med femti rangerte favoritter hver. Ut fra denne avstemningen fikk filmene sin plassering, før redaksjonen fikk hente inn enkelte veto-filmer fra nominasjonslisten – så ikke sluttresultatet skulle lide av at viktige titler som ikke alle hadde sett kunne falle utenfor. Dette utgjorde til slutt en Topp 100-liste som vi er stolte av, og som vi håper vil fungere som en bred og forseggjort oversikt over hva som virkelig var 00-tallets beste filmer. Og så må en debatt med våre lesere (og tidens tann) vise om listen holder. (NB: Enkelte filmer med premiere sent i 2009 har vi ennå ikke har sett, så tidlig på våren vil vi eventuelt publisere et vedlegg til listen.)

Forrige uke presenterte vi plasseringene 50-41 [2], her følger 40-31. I ukene fremover følger de resterende plassene på listen, og 15. februar publiserer vi de øverste ti filmene. God fornøyelse!

En fortelling om en kunstner som forsøker å skape sitt livsverk, men som aldri får levd sitt liv. Dette dilemmaet er et av mange i teaterinstruktør Caden Cotard (Philip Seymour Hoffman [7]) sitt liv, som skildres med symfonisk surrealisme i Synecdoche, New York. Cotard strever med sitt eget uperfekte vesen, sine nevroser og sin kunst. Like etter at kona brutalt forlater ham, tildeles han et såkalt «genius grant» av MacArthur Foundation. Dette gir ham økonomi til å finansiere et utrolig teaterprosjekt: Iscenesettelsen av sitt eget liv. Eller som karakteren sier selv om prosjektet: «Big and true and tough. You know, finally put my real self into something.» Her passer det å opplyse om at denne filmen er regidebuten til Charlie Kaufman [8] – den genierklærte manusforfatteren bak Being John Malkovich, Adaptation. [9] og Evig solskinn i et plettfritt sinn [10].

Og for en debut dette er. Synecdoche, New York traff meg på så mange plan en film kan gjøre; i hjertet, i hjernen, i leveren og hvor enn det er at sorgmunterheten sitter. Mange gjensyn senere er alt dette forsterket. I sin kjerne har Kaufmans konseptuelle fortellinger ofte et rørende menneskeportrett, i denne filmen finnes det flere – med Hoffmans brutalt ærlige tolkning av Cotard som et magnetisk kraftfelt. Filmen er krydret med stor visuell oppfinnsomhet i produksjonsdesign og foto, ofte gjennom grep som bidrar til å styrke surrealismen i historien. (Det uforutsigbare persongalleriet bidrar også sterkt til denne følelsen.) Filmens ideer er kompromissløst iscenesatt, og den forsøker aldri å være en film «for alle» – bare smak på tittelen. Men jeg ble både dypt rørt og engasjert av hovedpersonens inderlige (men også håpløse) søken etter sitt eget liv gjennom kunsten. Dette var min favorittfilm fra 2009 [11], og forhåpentligvis en film som vil bli oppdaget og verdsatt av et større publikum etter hvert som årene går og den får tid til å vokse. Denne historien kunne aldri blitt realisert i noe annet kunstuttrykk enn film, – en kvalitet i seg selv. KM [12]

39Oppdrag Nemo [13]

oppdrag-nemo [4]
Regi: Andrew Stanton [14]
USA, 2003

Klovnefisken Marlin er en overbeskyttende alenefar som legger ut på et farefullt eventyr på tvers av havet for å redde sin eventyrlystne sønn Nemo fra landkrabbene som har fanget ham i et akvarium. Animasjonsstudioet Pixar ble i løpet av 00-tallet for alvor sementert som en uslitelig leverandør av god film. Alle deres film var gode; oftest så bra at superlativene ble vannet ut fra film til film – hva skal vi skrive da? «Pixars beste»? Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke vet helt hva det betyr lenger, men én ting vet jeg: Oppdrag Nemo er den av Pixars filmer som har lagt seg nærmest hjertet mitt. Kanskje litt suppete sagt, men filmen er bakenfor den fargerike undervannsunderholdningen også en sippete god far/sønn-historie som i alle fall rørte meg til tårer.

Gjennom sine briljante animatører og enestående tekniske standard, skaper kunstnerne hos Pixar med denne filmen en av fiksjonsfilmhistoriens mest overbevisende gjengivelser av livet under havet. En ikke ubetydelig bragd. Aldri har jeg vært mer tilstede i havet. Det riktignok noe uoriginale far/sønn-plottet gis utvidet dramatisk driv av at regissør Stanton puster nytt liv til flere undervannsklisjeer, blant annet ved å gi de forskjellige artene i dyrelivet herlig forfriskende karakterportretter. Hvem kan se haier, skilpadder, måker og korttidsminne-fisk med samme øyne etter Oppdrag Nemo? Uimotståelig underholdning for hjertet, uten å finne opp hjulet på nytt. KM [12]

38In the Mood for Love [15]

in-the-mood-for-love [4]
Regi: Wong Kar-wai [16]
Frankrike, Hong Kong, 2000

En av de vakreste, mest stemningsfulle filmer laget om kjærlighet. Noensinne. Det er 1962, og vi befinner oss i Hong Kong. Journalisten Chow Mo-Wan (Tony Leung [17]) flytter inn i en bygård der han blir nabo med den vakre sekretæren So Lai-zhen (Maggie Cheung [18]). Begge er beskjedne, høflige mennesker – begge har ektefeller som aldri er hjemme. Sakte trekkes de mot hverandre; først som venner og etter hvert også som noe mer. Byen og bygården lever sitt eget liv rundt dem. Det lukter mat, det regner utenfor og fjerne stemmer roper noe, visket ut av musikk fra radioene. Sprakende neonlys skinner mot de triste bygningene og de triste ansiktene, som beveger seg ut og inn av hverandres liv – kanskje så vidt en tilfeldig berøring når de passerer hverandre.

Som et filmdikt i seg selv, elegant løsrevet fra fremdriftsbasert historiefortelling, er In The Mood for Love grenseløst rik på stemning. Regissør Wong Kar-wai og fotograf Christopher Doyle hadde allerede vært sentrale i å skape et look for 90-tallet med sine to mest toneangivende filmer, Chungking Express og Happy Together. Wong kombinerer i In The Mood for Love den visuelle rastløsheten fra førstnevnte med romantikken fra sistnevnte. Resultatet er etter min mening auteurens mest komplette film; både uimotståelig lekker og emosjonelt gåtefull. Og egentlig også filosofisk; jeg leser hans melankolske observasjon av kjærlighet som en fin balanse til de ofte strektegnede vestlige uttrykkene for det samme. Filmhistoriens mest utforskede tematikk lar seg ennå skildre på en ny måte; og In The Mood for Love satte tonen for 00-tallets mange sørgmodige kjærlighetshistorier. KM [12]

37Road to Perdition [19]

road-to-perdition [4]
Regi: Sam Mendes [20]
USA, 2002

Tom Hanks [21] er familiefaren Mike Sullivan som på kveldstid smyger seg ut i mørket på tvilsomme oppdrag for den lokale mafiaen. Bak en fasade av familielojalitet, hviler et ubarmhjertig forbrytersyndikat i depresjonstidens USA. Og det er denne virkeligheten som avsløres foran de uskyldige barneøynene til Mike Sullivan Jr. – på veien mot fortapelse.

Men aller mest er Road to Perdition [22] en maktdemonstrasjon i uslåelig bildekomposisjon, der pauseknappen frister oss til å fryse fast de mange magiske øyeblikkene. Basert på en grafisk roman, fortelles historien best gjennom bilder. Resultatet er en av tiårets vakreste amerikanske eventyr festet til film. Kombinasjonen av Sam Mendes [23] (regi) og Conrad L. Hall [24] (foto) hadde allerede gitt oss mesterlige American Beauty for tre år siden. Denne gang rendyrkes filmen som en visuell opplevelse, og det årets mest fortjente Oscar-vinner ble Conrad L. Hall posthumt. Foran kamera leverer Tom Hanks sin kanskje mest nyanserte rolletolkning noensinne, mens legenden Paul Newman [25] ble Oscar-nominert for sitt mafiaportrett av iskald presisjon i sin siste store film. Stemningen som skapes av skuespill, foto og Thomas Newman [26]s musikk er en tydelig konsekvens av filmatisk perfeksjon, mesterlig komponert av Sam Mendes. Som filmelsker blir man våt i øynene av å sanse en film som dette. TJ [27]

36United 93 [28]

united-93 [4]
Regi: Paul Greengrass [29]
Frankrike, Storbritannia, USA, 2006

11. september 2001: To passasjerfly styrter inn i World Trade Center og et tredje treffer Pentagon. I United 93 [30] forteller Paul Greengrass [31] historien om menneskene i og rundt det fjerde kaprede flyet, United Airlines Flight 93, som til slutt styrter ned i Pennsylvania etter at passasjerne gir terroristene motstand. Alle 44 ombord dør, men trolig reddes enda flere menneskeliv i katastrofen som unngås.

Bare fem år etter terrorangrepet, ble United 93 naturlig møtt med blandede reaksjoner. Men Greengrass overvant de fleste kritikere med å servere oss et rystende solid filmhåndverk, som vanskelig kan oppleves kontroversielt. Med Oscar-nominasjon for beste regi ble den britiske filmskaperen også fortjent fremhevet av egen bransje. United 93 oppleves som noe helt unikt og sjangeroverskridende; filmspråket lener seg mot dokumentariske grep, og fraværet av kjente skuespillerfjes bygger oppunder en uhyggelig kald realisme. Greengrass observerer nært, men nøkternt – og effekten er et dirrende ubehag også fordi vi kjenner skjebnens utfall for menneskene involvert så altfor godt. United 93 er en følelsesmessig påkjenning, men også fordi den isolert sett er en uhyre intens og velregissert spenningsfilm. TJ [27]

35City of God [32]

city-of-god [4]
Brasil, Frankrike, 2002

Den nye brasilianske filmen fikk stor drahjelp av City of God [35] i 2002, en av mange filmer som tok tak i betente sosiale problemer alle visste eksisterte, men få hadde direkte innsyn i. Favelaene [36] i Brasil representerer samfunnets fallitt og dens harde skyggeside der alt ser ut til å koke ned til én ting: fattigdom. Ut fra dette dukker monstre som korrupsjon, narkotika, gjengkriminalitet og drap. En slags nødvendig egoisme flyter opp til overflaten, en tankegang som sier at det er bedre om andre lider så lenge jeg har det jeg trenger.

City of God er en estetisk øvelse som blander god historiefortelling med fengende musikk, blendende fotografi og heftig klipping. Faren for at det hele enten skulle bli estetikkonani eller en tåredryppende film om fattige mennesker var overhengende, men regissørene Fernando Meirelles [37] og Kátia Lund [38] har balansert mesterlig på eggen. De forteller en historie om et økonomisk system i krise og om hederlig kamp mot det som forsøker å knuse deg. Og, ikke minst, har filmet åpnet våre øyne for den brasilianske filmen på nytt og vi har dermed en større mulighet til å påvirke det som skjer langt, langt borte i fjerne himmelstrøk. SA [39]

34Klassen [40]

klassen [4]
Regi: Laurent Cantet [41]
Frankrike, 2008

Jeg husker godt stemningen den nest siste dagen av Cannes-festivalen 2008. De fleste var enige om at Clint Eastwood ville vinne for Changeling [42], og vi hadde begynt å fokusere på hjemreisen. Men på festivalens siste premieredag dukket Laurent Cantet [43]s Klassen opp, og snudde alt fullstendig på hodet. Så vi kranglet til oss plass på ekstravisningene og opplevde Cannes-festivalen 2008s beste øyeblikk med kofferten stående ved inngangen til kinosalen. Når så jurypresident Sean Penn noen timer senere ga filmen Gullpalmen, var vi alle helt enige i at det hadde vært festivalens soleklart beste film.

Klassen hentet Frankrike tilbake til Cannes-toppsjiktet etter flaut mange års fravær, men gjorde atskillig mer enn dét. Cantets film ble et fenomen Europa rundt den høsten og etterfølgende våren, ikke minst her i Norge der den ble en publikumsuksess for distributør Arthaus. Regissøren presterer da også å vekke hele spekteret av følelsesregister hos publikum, i en film som ikke bare har bunnsolide skuespillerprestasjoner gjort av ganske så uerfarne amatører, men som også konkurrerer om å ha et av tiårets beste manus. Filmens målgruppe spenner fra ungdomsskoleelever, deres foreldre og lærere, via den eplekjekke storebroren til den masete lillesøstera, og burde bli obligatorisk skolepensum i årene fremover. At filmens Gullpalme også bidro til å vekke Frankrike fra dvale, vil nok gjøre sitt til at filmnasjonen igjen vil markere seg som en ledende aktør i det nye tiåret. ESS [44]

33Lilja 4-ever [45]

lilja-4-ever [4]
Regi: Lukas Moodysson [46]
Sverige, 2002

Strykere faller fra himmelen og ender med et brak i helvete: Rammstein skriker Mein Herz brennt [47] – og alle hjerter skal brenne for den forslåtte jenta som løper hjelpeløst rundt i en svensk forstad i en lilla grilldress. Hun stiller seg på midten av en bro over E18, og kameraet zoomer inn mot Liljas forpinte ansikt. Skjermen går i sort.

Aldri har jeg så til de grader kommet ødelagt ut av en kinosal som da jeg forlot Lilja 4-ever [48]. Etter de to gripende, men også sjarmerende og varme Fucking Åmål [49] og Tillsammans [50], slo Lukas Moodysson [51] en blodig knyttneve inn i trynet på Skandinavias apati. Historien handler i all enkelhet om den sekstenårige estiske jenta Lilja (fremragende spilt av Oksana Akinshina [52]) som egentlig skal dra til Amerika med moren og hennes kjæreste. Men Lilja blir etterlatt og får økonomiske vanskeligheter som gjør at hun må dra inn til byen og prostituere seg på nattklubb for å få penger. Da hun får en kjæreste som vil ta henne med til Sverige for å få jobb, ser ting lysere ut, men i virkelighetens hensynsløse navn blir drømmen et mareritt.

Lilja 4-ever [48] ble selvfølgelig kjent for å tematisere trafficking, men den er ikke bare et evangelium for tusenvis av hjelpeløse ungjenter og en anklage mot sexindustrien – den er en anklage rettet mot oss alle. Mot vår endeløse tilforlatelighet overfor vår underverden – mot vår ulyst til å se hva som gjemmer seg bak H&M-plaggene og reklamefremstillingene av vår vedvarende lykke. Moodyssons gjennomgående bruk av popkulturelle ikoner fra markedets kjøpefest er en bevisst ramme rundt trafficking-problematikken. Filmen handler – om man tillater seg å utvide betydningsperiferien – om hele konsumentsamfunnet, der selv mennesker er varer. Lilja kan leses som en Kristus-figur for vår tid, som bærer samfunnets synder på sine skuldre, og filmen blir et slags tilsvarende Tredje Testemente. For meg er Lilja 4-ever dypest sett den beste filmen fra 00-tallet. LOK [53]

32Reprise [54]

reprise [4]
Regi: Joachim Trier [55]
Norge, 2006

En av 00-tallets mange trender var f.eks. det at Sør-Korea ble et viktig filmland. Men få småland hevder seg på den internasjonale filmscenen, med noen unntak: I 2006 kom Reprise, en formfullendt perle signert debutanten Joachim Trier [56] fra Norge. Den handler om bestevennene Erik og Philip, to ambisiøse personer fra Oslo som drømmer om å bli forfattere, men som tilsynelatende også er fanget av sine sosiale omgivelser (og av hverandre). Filmen forteller på briljant vis om hvordan det var å være ung voksen på 00-tallet. Den spør sine to hovedkarakterer (og oss): Hvis du drømmer om å bli forfatter, hvorfor vet du ikke hva du skal skrive om? Når tør du erkjenne at den såkalt ambisiøse drømmen, kanskje er en drøm om noe annet?

Da jeg kom ut av kinoen etter å ha sett Reprise for første gang, var dette mitt umiddelbare kompliment: «Om 20-25 år, når mine eventuelle tenåringsbarn kanskje spør meg om hvordan jeg hadde det da jeg var ung, vil jeg kunne vise dem denne filmen, og si: Sånn var det. Sånn hadde jeg det i begynnelsen av 20-årene i Oslo, da jeg trodde alt var mulig.» Samme kveld tenkte jeg at dette kanskje bare var noe jeg følte fordi jeg selv har vokst opp i miljøet til filmens karakterer. Men etter det har jeg møtt mange folk omkring i verden som har samme forhold til Reprise som meg; franskmenn, tyrkere og amerikanere – de har alle sett seg selv i en eller flere sider av historien.

Med usedvanlig moden formsans til debutant å være, grep regissør Joachim Trier publikum fra første øyeblikk med en uvant og direkte åpningssekvens som introduserer oss for filmens lekenhet. Forskjellige tidsplan brukes i tilknytning til assosiative hopp i hovedpersonenes tankestrømmer, og blir karakteriserende for hvordan Erik og Philip tenker og er. Slik transporteres vi umiddelbart inn i de to vennenes tankesett, et sted vi blir værende ut gjennom filmen. Selv om Reprise er kulturspesifikk for Oslo, er filmens store popularitet utenfor Norge et testament på dens universale tematiske appell. Ofte sylskarp og humoristisk i sin skildring av vennegjengen, er Reprise likevel mest et ømt drama. Og til dags dato en av de beste filmene jeg har sett om vennskap. KM [12]

31Into the Wild [57]

into-the-wild [4]
Regi: Sean Penn [58]
USA, 2007

Regissør Sean Penn [59] presenterte i 2007 en storslått behandling av den amerikanske frihetsfølelsen i sitt filosofisk befriende villmarksepos Into The Wild. Filmen er basert på forfatter Jon Krakauers rystende dokumentarbok om den unge, nyutdannende amerikaneren Chris MacCandless som kvittet seg med alt han eide og la ut på tur i retning Alaska, på bekostning av karrieremuligheter og et trygt liv i hjembyen. Etter en lang, innholdsrik ferd gjennom USA kommer MacCandless (Emile Hirsch) tettere på naturens ubarmhjertige vesen desto nærmere han kommer sitt mål, og her finner også filmen sitt virkelige innhold.

Into The Wild slo meg da jeg så den på kino umiddelbart som en tankemessig stimulerende film, mer enn som en eventyrlig reiseskildring (som den ble markedsført som). Jeg kan ikke klandre de som kritiserer filmen, den har et litt baktungt rollegalleri som MacCandless etter indie-film-reglene bare støte på underveis på reisen etc. Men for meg veier filmens tematiske innhold langt tyngre enn noe annet, og der treffer den blink. Into The Wild tar for seg store spørsmål når den gjennom MacCandless’ protest (hele reisen er strengt tatt nettopp et opprør) snakker til oss om forbrukersamfunnets krav, vår nye distanse til naturen og ikke minst vår manglende evne til å fri oss fra mønstre (i en tid hvor mennesker i vesten opplever friere rammer for sine liv enn noen på jorden har hatt før dem). Filmen, og hovedpersonens skjebne, virket såpass kraftig på meg at jeg måtte omstille meg etterpå, for ikke å fyke rett ut på tur. I mine øyne er Into The Wild en viktig del av den kulturelle målestokken for 00-tallet. Og det vil bli spennende å se hvordan tematikken klinger for oss igjen om 10-15 år. KM [12]

» Les også: 00-tallets beste filmer #100-76 [60]

» Les [61]også [62]: 00-tallets beste filmer #75-51 [61]

» Les [2]også [63]: 00-tallets beste filmer #50-41 [2]


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2010/01/2000-tallets-beste-filmer-del-4/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Montages-staben: http://montages.no/info/

[2] plasseringene 50-41: http://montages.no/2010/01/2000-tallets-beste-filmer-del-3/

[3] 40Synecdoche, New York: https://montages.no/film/synecdoche-new-york/

[4] Image: https://montages.nojavascript:popupYouTube(

[5] Charlie Kaufman: https://montages.no/filmfolk/charlie-kaufman/

[6] Hør podcasten: https://montages.no/2009/02/filmfrelst-3-synecdoche-new-york/

[7] Philip Seymour Hoffman: http://montages.no/filmfolk/philip-seymour-hoffman

[8] Charlie Kaufman: http://montages.no/filmfolk/charlie-kaufman

[9] Adaptation.: http://montages.no/film/210/adaptation

[10] Evig solskinn i et plettfritt sinn: http://montages.no/film/evig-solskinn-i-et-plettfritt-sinn/

[11] min favorittfilm fra 2009: http://montages.no/2009/12/karstens-topp-10-2009/

[12] KM: https://montages.no/karsten

[13] 39Oppdrag Nemo: https://montages.no/film/oppdrag-nemo/

[14] Andrew Stanton: https://montages.no/filmfolk/andrew-stanton/

[15] 38In the Mood for Love: https://montages.no/film/in-the-mood-for-love/

[16] Wong Kar-wai: https://montages.no/filmfolk/wong-kar-wai-2/

[17] Tony Leung: http://en.wikipedia.org/wiki/Tony_Leung_Chiu_Wai

[18] Maggie Cheung: http://en.wikipedia.org/wiki/Maggie_Cheung

[19] 37Road to Perdition: https://montages.no/film/road-to-perdition/

[20] Sam Mendes: https://montages.no/filmfolk/sam-mendes/

[21] Tom Hanks: http://montages.no/filmfolk/tom-hanks

[22] Road to Perdition: http://montages.no/film/road-to-perdition/

[23] Sam Mendes: http://montages.no/filmfolk/sam-mendes

[24] Conrad L. Hall: http://montages.no/filmfolk/conrad-l-hall

[25] Paul Newman: http://montages.no/filmfolk/paul-newman

[26] Thomas Newman: http://montages.no/filmfolk/thomas-newman

[27] TJ: https://montages.no/trond

[28] 36United 93: https://montages.no/film/united-93/

[29] Paul Greengrass: https://montages.no/filmfolk/paul-greengrass/

[30] United 93: http://montages.no/film/united-93/

[31] Paul Greengrass: http://montages.no/filmfolk/paul-greengrass

[32] 35City of God: https://montages.no/film/city-of-god/

[33] Fernando Meirelles: https://montages.no/filmfolk/fernando-meirelles/

[34] Kátia Lund: https://montages.no/filmfolk/katia-lund/

[35] City of God: http://montages.no/film/city-of-god/

[36] Favelaene: http://en.wikipedia.org/wiki/Favela

[37] Fernando Meirelles: http://montages.no/filmfolk/fernando-meirelles

[38] Kátia Lund: http://montages.no/filmfolk/katia-lund

[39] SA: https://montages.no/sivert

[40] 34Klassen: https://montages.no/film/klassen/

[41] Laurent Cantet: https://montages.no/filmfolk/laurent-cantet/

[42] Changeling: http://montages.no/film/changeling/

[43] Laurent Cantet: http://montages.no/filmfolk/laurent-cantet

[44] ESS: https://montages.no/eirik

[45] 33Lilja 4-ever: https://montages.no/film/lilja-4-ever/

[46] Lukas Moodysson: https://montages.no/filmfolk/lukas-moodysson/

[47] Mein Herz brennt: http://open.spotify.com/track/1G3DortMgG9usdGyQkE5vx/

[48] Lilja 4-ever: http://montages.no/film/lilja-4-ever/

[49] Fucking Åmål: http://montages.no/film/fucking-amal/

[50] Tillsammans: http://www.imdb.com/title/tt0203166/

[51] Lukas Moodysson: http://montages.no/filmfolk/lukas-moodysson

[52] Oksana Akinshina: http://www.imdb.com/name/nm0600546/

[53] LOK: https://montages.no/larsole

[54] 32Reprise: https://montages.no/film/reprise/

[55] Joachim Trier: https://montages.no/filmfolk/joachim-trier/

[56] Joachim Trier: http://montages.no/filmfolk/joachim-trier

[57] 31Into the Wild: https://montages.no/film/into-the-wild/

[58] Sean Penn: https://montages.no/filmfolk/sean-penn/

[59] Sean Penn: http://montages.no/filmfolk/sean-penn

[60] Les også: 00-tallets beste filmer #100-76: http://montages.no/2010/01/2000-tallets-beste-filmer-del-1/

[61] Les : http://montages.no/2010/01/2000-tallets-beste-filmer-del-2/

[62] også: https://montages.no../2010/01/2000-tallets-beste-filmer-del-2/

[63] også: https://montages.no../2010/01/2000-tallets-beste-filmer-del-3/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.