Hvilke forventninger har du til livet? Vil du jage etter verdenssuksess, eller ønsker du å finne en fin gjeng å henge med i badstua? I Lave forventninger ^[1] diskuteres store eksistensielle spørsmål med presis tidskoloritt i et dempet og samtidig lekent filmspråk.

Maja (Marie Ulven ^[2]) er en lovende indie-artist som har flydd høyt og levd hardt på forskuddet hun fikk etter å ha signert med et stort plateselskap. Når vi møter henne i filmens begynnelse, har hun møtt veggen – eller kanskje riktigere gulvet, der hun ligger ruset og våt av urin på et hotellrom. I neste scene er hun eksamensvakt på en videregående skole, en setting som oser av meningsløshet og kjedsomhet.

Som Maja senere i filmen spør Johannes, en av lærerne på skolen: «Hva hvis man ikke vil noen ting lenger, hva gjør man da?»

Lave forventninger fanger virkelig følelsen av å ikke ville noe. Eivind Landsvik ^[3]s spillefilmdebut kan beskrives som en film om vitsen med livet, men også om hvordan det er å drukne uten at det skaper bølger eller at noen andre ser hva som skjer. Den er som en stillstand, en pause, en kjedsomhet – slik det å leve med depresjon kan arte seg.

Det er en krevende øvelse å lage en film om tomheten i tilværelsen uten å kjede tilskueren, men med humor, subtile fortellergrep og gode skuespillere lykkes Landsvik i å skape en uro i stillstanden og en film som setter seg i kroppen.

*

Maja (Marie Ulven) og Aida (Embla Berntsen) i «Lave forventninger» (foto: Nordisk Film Distribusjon/Maipo).

Ute av synk

Det er nesten umulig å se for seg Lave forventninger uten Joachim Trier ^[4] og Eskil Vogt ^[5]s innflytelse. Dette sier jeg ikke bare fordi Anders Danielsen Lie ^[6] er med og har replikker hvor han snakker om filmer han har sett. Lave forventninger er som en litt lettere og lysere lillesøster av Oslo, 31. august ^[7]: Maja og Anders er begge unge, talentfulle mennesker med en privilegert bakgrunn som ikke ser meningen med livet, selv om de lever i et vakkert Oslo badet i sollys. Bybildene fra gater, utesteder og Frognerparken minner om Triers Oslo. I en tidlig scene går Maja gjennom skogen mot vannet, slik Anders også gjør. Han for å forsøke å drukne seg selv, hun – viser det seg – for å ta et bad.

Jeg tror at de mange parallellene mellom filmene kan bidra til å skape en uro underveis hos flere tilskuere enn meg selv. Flere av samtalene i Lave forventninger lyder som ekkoer fra Triers film. Johannes (Anders Danielsen Lie) forteller Maja at ting kommer til å ordne seg, slik Thomas (Hans Olav Brenner ^[8]) forteller Anders det samme i Oslo, 31. august.

Inspirasjonen fra Trier og Vogt er tydeligst i den spenstige montasjen som introduserer oss for karrieren til Maja, eller Vongole, som er artistnavnet hennes. Den kommer etter at Maja har vært innom lærerværelset, der hennes nye kolleger Johannes og Oscar (Snorre Kind Monsson ^[9]) står og snakker (om Heat ^[10]), og gått gjennom gangene der elevene, med Aida (Embla Berntsen ^[11]) i spissen, snakker om henne. De to baksnakkende samtalene om Maja flettes sammen med musikk over en rask montasje av konsertklipp, fotoseanser, intervjuer, merch-annonser og scener fra fly og storbyer.

Stemmene til Johannes, Oscar og Aida blandes, slik vi kjenner det fra miksen av fortellerstemmer i prologen til Oslo, 31. august, og på et tidspunkt sier Johannes at det er «en stund siden han har hørt noe» om karrieren hennes, slik prologen i Oslo avrundes med «jeg lurer på hva han gjør nå?»

Anders i Paris i «Reprise» (2006).

Sekvensen minner likevel mest om åpningsmontasjen i Reprise ^[12], både i tema og bildevalg. Mens Triers montasje framstiller fantasier om de framtidige suksessene til Erik (Espen Klouman Høiner ^[13]) og Phillip (Anders Danielsen Lie) som forfattere og verdensstjerner, gir montasjen i Lave forventninger tilbakeblikk på Majas fortidige suksess som rockestjerne.

I Reprise heter det om romanene at «bøkene ville truffet en nerve i tiden». Lave forventninger treffer også en nerve i tiden. På den ene siden har fantasiene om hva man kan forvente seg av livet kanskje aldri vært lettere tilgjengelige eller større (tenk på TikTok), mens det å manøvrere mellom mulighetene er minst like vanskelig som før, og dermed kan skuffelsene også bli større.

Maja i Paris i «Lave forventninger» (foto: Nordisk Film Distribusjon/Maipo).

Et annet fortellergrep som Trier gjerne benytter, og som er helt gjennomgående hos Landsvik, er å la bilde og lyd være usynkrone. Vi hører brokker av samtaler mellom mennesker som står sammen og ikke snakker, eller vi ser mennesker som snakker, uten å høre hva de sier. I Lave forventninger fungerer dette fortellergrepet særdeles godt for å vise diskrepansen mellom store forventninger og virkeligheten, og for å vise oss hvordan Maja selv er ute av synk med verden.

Mens Maja selv beskriver seg som gammel (hun er 29) og mislykket, trekkes andre mot henne. Kollegene Oscar og Johannes forsøker å innynde seg hos henne, og eleven Aida får et seriøst crush på vikarlæreren sin. Aida er også ute av synk og føler seg usikker og annerledes enn de andre på skolen, men tror at hun i Maja finner en som ser henne, og som hun også kan speile seg i. Hun blir derfor skuffet når hun etter en gymtime tilfeldigvis oppdager at Maja har hatt sex med Oscar.

Som danseinstruktøren til Aida forsøker å lære henne: det gjelder å ikke ha for høye forventninger til folk.

Maja og Johannes (Anders Danielsen Lie) i «Lave forventninger» (foto: Nordisk Film Distribusjon/Maipo).

Uro

Filmens sterkeste relasjon er mellom moren Astrid (Tone Mostraum ^[14]) og datteren hun forsøker å støtte. Astrid er lærer og har skaffet Maja vikaroppdragene på skolen der hun jobber. Hun stiller opp økonomisk, men sjekker også rommet til Maja for dop bak ryggen hennes. Kompleksiteten i å være både usikker og støttende mor er fremragende ivaretatt gjennom Mostraums nyanserte spill. Hun er åpen og varm i det ene øyeblikket, og låst og streng i det neste.

Svingningene i relasjonen mellom mor og datter ivaretas også filmatisk. En typisk scene viser mor og datter ved middagsbordet, der Astrid spør Maja «hvordan har du det om dagen?», og Maja kort avspiser moren med et «greit». Dialogscenen er strukturert på tradisjonell måte med motklipping mellom de to når de snakker, men der andre filmskapere kanskje ville skutt scenen med et ubevegelig kamera, har Landsvik og fotograf Andreas Bjørseth ^[15] valgt håndholdt kamera. De små bevegelsene i bildet skaper en dirrende uro hos tilskueren som er både subtil og effektiv.

En annen dialogscene mellom de to utspiller seg etter at Maja har vært på byen om kvelden og uteblitt fra jobb dagen etter, med de ulempene det medfører for moren. Mens den ytre konflikten her er mer dramatisk enn i den tidligere scenen, utspiller dialogen seg roligere, med flere oversiktsbilder av de to sammen, lengre tagninger og mer stabilt kameraarbeid. Når Maja i den påfølgende scenen bryter sammen i hulkegråt, blir effekten desto sterkere, og Landsvik får full uttelling for fraværet av dramaturgiske topper og den neddempede spillestilen som har ledet oss fram til dette øyeblikket.

Maja og Astrid etter samtale ved frokostbordet (foto: Nordisk Film Distribusjon/Maipo).

Det er en skikkelig rørende scene, som ikke løser Majas problemer, men som løser opp relasjonen mellom de to, slik at det blir sant og ekte når moren sier at datteren ikke trenger å stå i dette alene. Det troverdige samspillet mellom Mostraum og Ulven er filmens hjerte. Ulvens egen bakgrunn som artisten girl in red ^[16] kan ha gjort henne til et naturlig valg for å spille en ung artist, men det er likevel en imponerende skuespillerdebut i en rolle som oppleves som ganske langt fra Ulvens egen personlighet. Samtidig gir Ulvens musikkbakgrunn også god uttelling i et par fine scener hvor hun faktisk spiller musikk, samt på lydsporet, der girl in red står for en av låtene.

Også birollene bidrar til å løfte filmen. Ikke minst skaper Helene Bjørneby ^[17] og Snorre Kind Monsson flere pinlige og morsomme øyeblikk som bryter med filmens øvrige tristesse.

Sidehandlingen om den lovende danseren og skoleeleven Aida mangler den samme forløsningen og er ikke like sterk som hovedfortellingen. Samtidig gjør Embla Berntsen en svært lovende debut i rollen, og flere av scenene med Aida er veldig fine isolert sett. Scenene som involverer dans gir en fin gjenklang til Landsviks tidligere arbeider som musikkvideoregissør og de tilfører en rytme og puls Lave forventninger har godt av.

Selv om overgangen fra en Aida som danser alene foran speilet, til en Aida som inngår i et koreografert fellesskap ved filmens slutt, kan bli et i overkant tydelig bilde på det å finne sin plass i fellesskapet, inngår det fint i helheten, både tematisk og estetisk.

Astrid (Tone Mostraum) trøster (foto: Nordisk Film Distribusjon/Maipo).

Stemning

Lave forventninger lener seg på flere forbilder, hvorav nevnte Joachim Trier er det tydeligste, men dette betyr ikke at Landsvik framstår som en kopist. Tvert imot kan vi snakke om en kreativ dialog, både med andres og egne verk.

Tittelen Lave forventninger gir selvsagt assosiasjoner til Charles Dickens ^[18]‘ klassiker Great Expectations (1861). Den klassiske dannelsesromanen skildrer unge Pips reise fra fattigdom til rikdom, og forteller hvordan han finner ut hvem han er, hvor han hører hjemme og hva som betyr noe i livet. Majas dannelsesreise har langt mindre ytre dramatikk og er mer en mental bevegelse mot den samme innsikten. Selv om jeg har vektlagt at filmen fanger tiden vi lever i, har troverdige dialoger og realistiske rollefigurer, opplever jeg at Landsvik prioriterer følelser framfor fortelling.

Det er ikke negativt ment. Det betyr imidlertid at Lave forventninger tjener utrolig mye på å bli sett på kino, hvor man kan fanges inn av filmen slik den er tenkt, og slik den fortjener.

En av Landsviks styrker som regissør er nemlig hans evne til å skape stemning, slik han også har vist med kortfilmene Tits ^[19] (2023) og kanskje særlig Sofia, en sommer ^[20] (2021), også de med foto av Bjørseth. Landsvik vender ofte kamera mot unge menneskers ansikter i filmene og musikkvideoene sine, og Lave forventninger har en rekke fine, små portretter av skoleelever i ulike situasjoner som fanger opplevelsen av et meningsløst skoleliv og av overgangsfaser. Som i sekvensen der vi følger Majas blikk når hun er eksamensvakt og betrakter elevene der de sitter på rad og rekke mens de taster i vei på besvarelsene sine.

Undring over og utforskning av ungdomstid kan beskrives som et tema som går igjen hos Landsvik, påfallende ofte i settinger som involverer bading, både i sjø og basseng. I spillefilmen er det likevel mest den konforme delen av ungdomslivet som spilles ut, representert av et moderne skolebygg i trefiner og dus palett.

Oscar (Snorre Kind Monsson) i «Lave forventninger» (foto: Nordisk Film Distribusjon / Maipo).

I en av filmens mange morsomme scener står Maja og Johannes ved et vindu på skolen og betrakter Aida og en gutt (Viljar Knutsen Bjaadal ^[21]) hun har noe på gang med. De voksne leker seg med å si replikkene de ser for seg at de unge sier til hverandre. Scenen har flere funksjoner: den tilfører humor og fungerer som en kommentar til generasjonsforskjellene mellom elevene, den unge voksne Maja og den middelaldrende Johannes, som tror at «vil du være med hjem og scrolle litt på TikTok?» kan fungere som sjekkereplikk for ungdom i dag.

Scenen bidrar også til å skape en følelse av distanse, eller en frakobling fra det virkelige livet, som er den følelsen Maja lever med. Her blir tilskueren oppmerksom på dette skillet, men gjennomgående skapes følelsen på mer subtile måter, for eksempel ved at ikke-diegetisk lyd ofte får ta over. I scener der dialogene ikke er sentrale, får musikk (både originalmusikk av Bendik Hovik Kjeldsberg ^[22] og Frederikke Hoffmeier ^[23] og utsøkt bruk av eldre låter) dominere, kun avbrutt av små lyder fra en tekstmelding som tikker inn, eller lyder fra gymsalen som får slippe gjennom.

Lyddesignet bidrar til å løsrive filmen fra en fysisk virkelighet og til å skape opplevelsen av en mental tilstand. Mer enn å være en realistisk fortelling om en ung kvinne som sliter med egne og andres forventninger, er Lave forventninger en film om en tilstand – eller riktigere: den er en tilstand.

Hvilke forventninger har du egentlig til livet? Til deg selv? Til folk du møter? Elevene som baksnakker Maja beskriver henne som «failed» og «fucka». Men hva som er suksess og hva som er å feile, kommer an på spørsmålet. Hvis spørsmålet er om det kommer til å bli bedre og at alt kommer til å ordne seg, var svaret i Oslo, 31. august at det gjør det ikke. Lave forventninger er en film som forteller at hvis du senker forventningene litt, så kan det gå fint.

*