Montages’ kåring av 2021 sine beste filmer finner du her ^[1]. Som i fjor velger vi å publisere bidragsyternes lister én og én, som en slags forsinket julekalender.

*

01Dune ^[2]

^[3]

Regi: Denis Villeneuve ^[4]

USA, 2021

Hør podcasten ^[5]

Med tydelige paralleller til dagens storpolitiske maktspill om land, vann og andre ressurser, har Denis Villeneuve ^[6] skapt et Dune-univers som er uendelig vakkert, kraftfullt og grusomt på samme tid. Fotoet signert Greig Fraser ^[7] (som også har stått bak kameraet på Matt Reeves‘ kinoaktuelle The Batman ^[8]) og produksjonsdesignet til Patrice Vermette (som også jobbet med Villeneuves Arrival) er i en helt egen klasse, og den urovekkende stemningen intensiveres ytterligere av Hans Zimmer ^[9]s musikk. Jeg tror aldri jeg har blitt rørt av synet av ørkensand før, men så har den vel aldri blitt fremstilt på en så mektig og hypnotiserende måte som her.

Dune-universet er gjennomført ned til den minste, robuste maskindel eller sandorm-tann, og virker dermed fullstendig troverdig. Til tross for at filmen oser av selvbevissthet, blir den aldri pompøs og selvhøytidelig, mye takket være formidabel casting og skuespillerarbeid. (Det var forresten artig å se Jason Momoa ^[10] levere i 2021, både i Dune og i Zack Snyder’s Justice League).

Innvendingene om at Dune er kald og vanskelig å leve seg inn i, er for meg uforståelige: Dette er jo en dirrende skildring av relasjoner og familiebånd, og det spesielle forholdet mellom mor og sønn står i sentrum av tragedien og maktspillet som utspiller seg. I tillegg evner Dune å si noe oppriktig om menneskehetens iboende ondskap, at den kan ramme alle – men også om dens godhet. Filmen fremstår som en gigantisk og slående metafor, et speil for verden.

02The French Dispatch ^[11]

^[3]

Regi: Wes Anderson ^[12]

USA, 2021

Les omtalen ^[13]Hør podcasten ^[14]

Wes Andersons The French Dispatch ^[11] er en hyllest til det tjuende århundrets journalistiske gullalder, om ikke også en vemodig avskjedstale. Mange har trukket frem Don’t Look Up ^[15] som den filmen fra fjoråret som problematiserer at dedikert og seriøs journalistikk taper terreng til fordel for klikk-kåte, sensasjonspregede medier, men Anderson trenger dypere ned i temaet, uten å forenkle eller å gå på akkord med sitt eget uttrykk.

The French Dispatch viser fram det skrivende mennesket, og at gode tekster gjerne kommer av en reell interesse for språk så vel som for det man skriver om. Med stor entusiasme skildrer filmen personer som lever i, av og med tekst, og som lar seg bevege av den, som vanlig i særegen, karikert Wes Anderson-stil, og gjennom snodige sidespor som viser seg å være selve fortellingen. Castingen er imponerende og weird på en gang, og de mange kjente ansiktene som pryder filmens mindre roller sier mye om Andersons posisjon. Så er han da også en sjeldent engasjert mann som legger ned et imponerende stykke arbeid i det han skaper.

03Verdens verste menneske ^[16]

^[3]

Regi: Joachim Trier ^[17]

Norge, 2021

Les omtalen ^[18]Hør podcasten ^[19]

Som regissør og filmkritiker Paul Schrader ^[20] har påpekt, virker det som om Verdens verste menneske ^[16] er laget av en kvinne. Alle nyansene som finnes i et kvinnelig selvransakende blikk, følelsen av å være en bikarakter i eget liv – kort sagt: Jeg kjenner meg igjen. Skildringen av hvordan Julie søker etter bekreftelse og kjærlighet og forsøker å navigere i en verden som er styrt av menn, og måten hun retter seg mot og beundrer de samme mennene på, sikkert også ubevisst, er treffende. Det er et utenforskap som ikke er så lett å sette fingeren på, man er liksom ikke helt utdefinert, man har bare vendt seg til å la andre få bestemme hva som er interessant å snakke om og hva som er viktig i livet.

Julie (nesten uhyggelig sterkt spilt av Renate Reinsve ^[21]) kaver i en slags rastløshet i sitt første seriøse forhold. Så finner hun en ny kjæreste, maktforholdet blir brått annerledes, men det er fortsatt noe som ikke stemmer. På veien mot en større selvstendighet snubler hun inn i en av de vakrest koreograferte og mest absurde syretrippene jeg har sett på film. Ellers har filmen flere slående sekvenser der vi blir usikre på om vi er på reise i Julies underbevissthet, i rus eller i drømme. Disse sekvensene er gode og smertefulle på samme tid. Som en bonus er Verdens verste menneske en skikkelig nostalgifilm der man tar seg i å lengte tilbake til sommer i parken, før korona. Og så må det være en av de mest romantiske kjærlighetsfilmene som er laga – om Oslo, og om å være nok som man er.

04The Card Counter ^[22]

^[3]

Regi: Paul Schrader ^[23]

, 2021

Hør podcasten ^[24]

Jeg kjører gjerne søvnløs gjennom natten sammen med en av Paul Schraders mange selvdestruktive og ensomme menn, som vanlig med noen demoner, traumer og manhattans innabords. The Card Counter ^[25] føyer seg pent inn i rekken av ubehagelige Schrader-filmer, og styrker meg i troen på at den siste fasen i regissørens karriere (med First Reformed ^[26] som startskudd) kommer til å bli den mest interessante. Med et dystert blikk på gambling-miljøet og den amerikanske samvittigheten, der møkka ligger i hauger under teppet, dveler The Card Counter rundt ensomhet og skyldfølelse. Den viser oss hvordan indoktrinering kan få hvem som helst til å påføre andre lidelse, og hva det koster å leve videre når man ikke er i stand til å tilgi seg selv.

Den gåtefulle William Tell (som deler mange likhetstrekk med Travis Bickle) er interessant gestaltet av Oscar Isaac ^[27], som vel også har et av sine bedre år hva gjelder rolletolkninger – i Dune, HBOs miniserie Scener fra et ekteskap, og altså her. Det er spenstig at Schrader tør å leke seg mer stilistisk jo eldre han blir (selv om det finnes eksempler på eksperimentering fra tidligere i karrieren hans også), som i de ekstatiske, transe-aktige sekvensene der han går ut og inn av virkelighet og hallusinasjoner, som for å speile emosjoner og tilstander til sin hovedkarakter. Sammen med den atmosfæriske musikken til Robert Levon Been ^[28] skapes et univers som virkelig er guffent og neo noir-aktig – før det hogger til.

05Zack Snyder’s Justice League ^[29]

^[3]

Regi: Zack Snyder ^[30]

USA, 2021

Les omtalen ^[31]

2021 var året da DC steppa opp opprustnings-gamet mot Marvel ved å ta en riktig avgjørelse: Legge ut Zack Snyders fire timer lange epos eller «The Snyder Cut» – en maksimalistisk berg-og-dalbane med «ekstra alt». Og nye Justice League er akkurat så mega-ambisiøs, episk, Snyder-Harry og rå som man kunne ha håpet på, med vill cgi-faktor og voldsom intensitet, enten det er i et glimt av The Flash (Ezra Miller ^[32]) i en sjarmerende slow motion-scene der han redder en jente fra et bilkrasj, eller Aquaman (Momoa igjen) i baris i en intendert klein slow motion-posering foran det aggressive havet – for ikke å nevne en gløtt inn i den interessante origin-storyen til Cyborg/ Victor Stone (Ray Fisher ^[33]), som kunne vært (og må!) bli en egen film.

Ikke minst får vi en gråmelert og livstrøtt Bruce Wayne i form av Ben Affleck ^[34] i en rolle han virkelig kler, tydelig inspirert av Frank Millers The Dark Knight Returns’ middelaldrende og egentlig pensjonerte Batman (som også inspirerte den fete, men ikke så kjente tegneseriefilmen med samme navn fra 2013, av Jay Oliva). Afflecks Batman-karakter i midten av 40-åra bare fortsetter å vokse på meg, der han står med arma i kors, iført den der kjipe vesten sin og den sørgmodige minen som røper hvor sliten han er av det hektiske dobbeltlivet. Litt tyngre i kroppen og gråere i toppen, men fortsatt med stamina. Ja takk til mer av Batman som pusher 50.

Bonus: Herlig mange nikk og referanser til Watchmen, både HBO-serien og Snyders egen filmversjon.

06The Power of the Dog ^[35]

^[3]

Regi: Jane Campion ^[36]

USA, 2021

Hør podcasten ^[37]

På en ranch i et guddommelig landskap i Thomas Savages’ 1920-talls Montana, mellom stramt flettede tau, stillhet, gjørmete støvler, papirblomster og avkutta okseballer, oppstår det en intens spenning. Phil Burbank (Benedict Cumberbatch ^[38]) forakter enka Rose (Kirsten Dunst ^[39]) som gifter seg med broren hans, og dermed oppstår det gnisninger mellom de tidligere så nære brødrene.

I sitt velorkestrerte firkantdrama demonstrerer Jane Campion ^[40] sin særegne evne til å skape ladde visuelle scener og motiver. The Power Of the Dog er mer av et kammerspill enn en western, og dramaet trenger seg nærmest gjennom lerretet og inn i kroppen: Jeg kjenner på det uutholdelige ubehaget til Rose som hele tiden vet at hun blir iakttatt, eller som blir presset til å spille piano for fine gjester, vel vitende om den påfølgende ydmykelsen. Benedict Cumberbatchs gestaltning av mannemannen og bezzerwizzer-tyrannen Phil framkaller gåsehud, med sin skarpe tone og årvåkne, isblå Husky-øyne er han troverdig som en som aldri har gjort annet enn å skue utover prærien.

07Titane ^[41]

^[3]

Regi: Julia Ducournau ^[42]

Frankrike, 2021

Hør podcasten ^[43]

Intenst er bare fornavnet. Alexa (Agathe Rouselle ^[44]) er en cyborg-aktig dame som litt vilkårlig ender opp med å forkle seg som sjefsbrannmanen Vincents (Vincent Lindon ^[45]) bortkomne sønn. Mennene på brannstasjonen dyrker machokultur og maskulinitet, helt uten kvinner til stede – tror de –, og de odde scenene fra dette miljøet er kilde til mye absurd komikk. I disse partiene klarer filmen å fange hvordan det er å være utafor, selv når man tilsynelatende tilhører et miljø. Samtidig er det som Alexa finner noe av den kjærligheten og omsorgen hun har trengt, men ikke fått i sin egen familie, hos Vincent. Begge bruker de hverandre til å fylle tomrommene i sine egne liv, og forholdet mellom dem blir mer og mer intimt.

Titane handler, i likhet med Doucournaus kannibalistiske spillefilmdebut Raw ^[46], aller mest om ensomhet, fremmedgjøring og utenforskap, og det menneskelige behovet for trygghet og fellesskap, selv når man på overflaten støter det fra seg. Til tross for sin brutalitet, dystopiske stemning og fremstillingen av destruktivitet – det er som om regissøren forsøker å si noe om hvor kald og ugjestmild verden har blitt – er også Titane en svært følsom film, en reise gjennom både hardt og mykt, gjennom det overnaturlige og det helt menneskelige.

08The Hand of God ^[47]

^[3]

Regi: Paolo Sorrentino ^[48]

Italia, 2021

Hør podcasten ^[37]

En av de mest brutale og «hva faen?»-aktige coming of age-filmene fra 2021. Foruten å være fylt med brystfagre kvinner, snodige familiemedlemmer og andre typete karakterer, auditions hos Federico Fellini og en tur innom filmsettet til Antonio Capuano, drives handlingen framover av ryktene om at Diego Maradona ^[49] skal signere fotball med hjemmelaget i 1980-tallets Napoli.

Paolo Sorrentino ^[48]s fødeby skildres som et idyllisk og drømmelignende postkort av sommernostalgi, og utfluktene med storfamilien i grønne omgivelser, med vintørste middager, båtturer og bading, sender unektelig tankene til landsmannen Luca Guadagninos like lengselsfulle Call Me by Your Name ^[50]. Sakte, men sikkert blir The Hand Of God stadig mer gjennomtrukket av melankoli og en spøkelsesaktig stemning, før en traumatisk hendelse overtar fortellingen og setter føringer for kursen videre. Sterk, snodig og vakker på samme tid.

09Ninjababy ^[51]

^[3]

Regi: Yngvild Sve Flikke ^[52]

Norge, 2021

Les omtalen ^[53]Hør podcasten ^[54]

Yngvild Sve Flikkes Ninjababy ^[51] dyrker alt som er rart og kleint, og evner likevel å framstå som dypt autentisk. Filmen er både rørende og brutal, og den varme og overbevisende spillestilen, den naturlige kjemien mellom skuespillerne, og ikke minst et kamera som lar dem puste, er vesentlige faktorer i at filmen lykkes.

Hovedkarakteren Rakel, nydelig spilt av Kristine Kujath Torp ^[55], tas ikke til fange av en tradisjonell fortellerstil, men i stedet gis det plass til digresjoner som lar oss bli bedre kjent med de mange sidene hennes. Ikke alle drømmer om å bli mamma bare fordi de er biologisk utstyrt til det, og en må ikke være født i feil kropp for å kjenne seg fremmedgjort fra den – eller fra samfunnets forventninger til den. Ninjababy er en film som tar opp temaer jeg har lengta etter å se på norsk kino, og den gjør det på en selvsagt måte, uten å be om unnskyldning eller prøve å forklare seg selv. (Les også gjerne min lengre analyse ^[53] av filmen.)

10Babyteeth ^[56]

^[3]

Regi: Shannon Murphy ^[57]

Australia, 2019

Det som gjør australske Shannon Murphys Babyteeth ^[58] til en sterk spillefilmdebut, er måten den behandler den gravalvorlige tematikken om kreft, utenforskap og desperasjon på. (Filmen er bearbeidet fra et teaterstykke av manusforfatter og dramatiker Rita Kalnejais ^[59].) Møtet mellom Moses og Milla, og dynamikken som oppstår mellom dem til tross for svært ulike livssituasjoner, blir utgangspunktet for en uortodoks skildring av mennesker i krise.

Til tross for de harde realitetene i filmen, skildres tematikken med letthet og absurditet ved hjelp av de mange modige stilvalgene. Det nære og håndholdte fotoarbeidet til Andrew Commis ^[60] fanger opp hvor kort veien kan være mellom brutalitet og barnlig uskyld, og den døgnville fargepaletten uttrykker noe av det samme. Samspillet og dybden i rolletolkningene er imponerende – temperaturen og dynamikken mellom karakterene kan skifte på sekunder og forandre en hel scene, og spillestilen virker intuitiv og organisk. En bedre casting er vanskelig å forestille seg, ikke bare av hovedrolleinnhaverne, men også av Ben Mendelsohn ^[61] og Essie Davis ^[62] som Millas mamma og pappa. En av årets vakreste og vondeste skildringer av kjærlighet, sykdom og omsorg – og hvor kort livet kan være.

*

11. Quo vadis, Aida? ^[63] (Zbanic)
12. De uskyldige ^[64] (Vogt)
13. Lille mamma ^[65] (Sciamma)
14. Sound of Metal ^[66] (Marder)
15. Stol på meg ^[67] (E. Trier)
16. Nomadland ^[68] (Zhao)
17. Gritt ^[69] (Guttormsen)
18. The Last Duel ^[70] (Scott)
19. The Dissident ^[71] (Fogel)
20. Don’t Look Up ^[72] (McKay)

Beste originalmusikk: Christobal Tapia De Veer («The White Lotus»), Robert Levon Been («The Card Counter»), Hans Zimmer («Dune»), Johnny Greenwood («The Power of the Dog»), Jung Jaeil («Squid Game»).