I spalten Forfattere skriver filmkritikk ^[1] har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord ^[2] med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk ^[3]».

*

«Menneskenes ulykke beror på en eneste ting:
Dette at de ikke kan holde seg i ro i et værelse.»
– Blaise Pascal, «Adspredelsen»

Motiv: En mann alene i et rom med penn og papir. Mannen skriver ikke bare for å skrive, men fordi han må. For å klarne hodet og for å redde sin egen sjel. Han skriver hver dag, i et amerikansk skolehefte, spraglete svart og hvitt, som en åndelig øvelse: «It is a form of prayer.»

Pastor Ernst Toller i First Reformed ^[4] (2017) ligner umiskjennelig på Ethan Hawke ^[5] der han sitter, men er eldre og langt mer herjet enn i filmene vi kjenner ham best fra. Et frempek finner man riktignok i Before Sunset ^[6] (2004), da Julie Delpy sammenligner rynken i pannen hans med et arr. I de tretten årene som har gått siden den gang, har nyven bare blitt dypere og mer markant. Nå ligner den mer på et åpent sår.

Pastor Toller har blitt såret av Gud, kanskje – eller av Guds fravær. For en som er så fordypet i negativ mystikk som Toller (på toppen av en liten bokhylle i soverommet ligger Bibelen klemt imellom en Thomas Merton ^[7]-biografi og The Cloud of Unknowing), er Guds tilstedeværelse forresten ensbetydende med fravær, og kontemplasjon jevngodt med å plukke i såret sånn at det aldri gror ordentlig.

Toller sliter også med et menneskelig og mer konkret fravær. Flere år tidligere fulgte han i farens og bestefarens fotspor og ble feltprest. Han overtalte sin egen sønn til å følge familiens militære tradisjon. Sønnen døde i Irak, og etter dette skilte kona seg fra ham. Han er virkelig alene, pastor Toller. Mer enn alene. Ensom.

^{[8] [9]}

Håp og fortvilelse

I en enklere film ville disse biografiske opplysningene vært nok til å forklare pastor Toller. Skyldfølelsen etter sønnens død ville besvart spørsmål som: «Hvorfor skyver han bort kvinnen som vil ta vare på ham?», «Hvorfor løper han ikke til legen så fort urinen blir rosa av blod?», «Hvorfor dypper han loffen sin i en skål med whisky hvis han er magesyk?» Men filmen er åndelig seriøs nok til ikke å psykologisere og sykeliggjøre Toller. Den reduserer aldri det ene nivået til det andre, men lar det religiøse, patologiske og politiske gå opp i en høyere, nesten uangripelig enhet.

Det er likevel ingen tvil om at Toller er syk i både kropp og sinn. Sykdom kan som kjent være et sunnhetstegn i en syk verden.

Selv om voiceoveren og de daglige notatene og samtalene med sognebarn gir seeren et innblikk i hvordan pastor Toller tenker, nekter filmen å løse den grunnleggende konflikten i ham. Ikke grunnet kunstnerisk koketteri, her er det ikke snakk om den falske tvetydigheten til en Hollywood-film som later som om den er dyp ved «ikke å gi deg alle svarene», som det så fint heter. Det er snakk om en konflikt som er uløselig for oss alle. «Wisdom is holding two contradictory truths in our mind simultaneously», preker han. «Hope and despair.»

^{[10] [11] [12] [13]}

Sett utenfra

Tollers alkoholisme er kanskje en form for pervertert puritansk selvplaging. Forsøket på nådeløs samvittighetsransakelse i dagboken er kanskje tvangsnevrotisk selvforakt: «When writing about oneself, one should show no mercy.» Eller: «This journal brings me no peace. Self-pity. Nothing more.» Den kristenmystiske teologien han forfekter, er kanskje bare noen fikse ideer rasket sammen fra andre plagede menn og kvinner. Er kanskje bare idiosynkratiske vrangforestillinger.

Men allikevel: Forsøket til denne mannen, som er alene i et dunkelt og sparsommelig rom, som sitter på en pinnestol, bøyd over et enkelt bord hvor han har skrivesakene sine og en skrivebordslampe – og dette forsøket sett utenfra som et filmmotiv – er noe av det vakreste og mest inspirerende jeg vet om. Mennesket som skriver med og imot seg selv, uten tanke på publisering, befinner seg på det mest akutte stadiet av skriveprosessen, og det stadiet som har mest umiddelbar eksistensiell verdi. Pastor Ernst Toller har ingen planer om utgivelse, men skal ødelegge notatene (og, mistenker man, seg selv) så fort han har holdt notatbokskrivingen gående i et år. Han er ingen forfatter, men en plaget prest og et menneske som forakter alt menneskelig ved seg.

Transcendental stil

Regissør og manusforfatter Paul Schrader ^[14] har selv sortert First Reformed blant sine «man in a room»-filmer. Mest kjent er han for manuset bak Martin Scorseses Taxi Driver ^[15] (1976). Hans andre filmer om ensomme menn er American Gigolo ^[16] (1980), Light Sleeper ^[17] (1992) og The Walker ^[18] (2007). First Reformed er også Schraders første forsøk på å lage en film innen den sjangeren som han selv definerte i boken Transcendental Style in Film: Ozu, Bresson, Dreyer fra 1972, utgitt på nytt i 2018. Bokens grunntese er at åndelighet i film ikke først og fremst har med innhold å gjøre, men om en stil eller form som er sparsommelig med filmmediets sanselige nytelser. Transcendente filmer har færre kamerabevegelser, langsommere klipperytme, reservert skuespill.

Med andre ord er ikke First Reformed åndelig fordi den handler om en prest, men fordi filmen pirrer og konsekvent skuffer seerens forventning om visse konvensjonelle former for underholdning. Hensikten er å tilby seeren noe annet enn spenning fulgt av forløsning i forutsigbare kurver. En slik film er villig til å kjede og frustrere publikum på måter som skal gi rom for åndelig opplevelser.

First Reformed følger ikke Schraders tese på noen skjematisk måte. Selv om den tar sin tid og gir seeren pusterom, er den fordømt spennende også.

^{[19] [20]}

Guds ensomme menn

Fortellermessig forsyner filmen seg grådig av både Robert Bressons filmatisering av En landsbyprests dagbok ^[21] (1951) og Ingmar Bergmans Nattvardsgästerna ^[22] (1963). Men viktigst av alt er dialogen med Schraders egen Taxi Driver, og med dens ensomme antihelt Travis Bickle. (En film som for øvrig lånte mye fra eksistensielle romaner som Opptegnelser fra et kjellerdyp, Kvalmen og Den fremmede.) Travis er også en plaget mann som skriver dagbok. Med blyant og barnslige trykkbokstaver noterer han ned tankene sine. Robert de Niro ^[23]s livstrette voiceover: «Loneliness has followed me my whole life. Everywhere. In bars, in cars, sidewalks, stores, everywhere. There’s no escape. I’m God’s lonely man.» (Og apropos tyverier: De tre siste ordene i Travis’ monolog er tittelen på et vakkert essay av Thomas Wolfe ^[24].) Sammenlign så denne monologen med pastor Toller om å få et kall fra Gud: «Some are called for their gregariousness. . . . Others are called for their loneliness. . . . They are called because of their all-consuming knowledge of the emptiness of all things, that can only be filled by the presence of our Savior.»

Travis Bickle deler ikke Ernst Tollers tro på en frelser, men de er begge ensomme. Begge føler at ensomheten knytter dem til Gud på en eller annen måte. Kanskje det er så enkelt som at en ensom mann ikke har andre enn Gud å snakke med? Noe som for en ateist som meg betyr at de ikke har noen andre å snakke med enn seg selv.

En annen viktig likhet mellom Travis og pastor Toller er at ensomheten deres blir grobunn for voldelige fantasier.
Men der den romantisk avviste, incel-lignende Travis søker utløp i et mislykket, forvirret, pseudopolitisk attentatforsøk mot presidentkandidaten som hans elskede Betsy jobber for, finner pastor Toller seg en ekte politisk sak å kjempe for: klimakrisen.

^{[25] [26]}

For god for denne verden

Filmens tittel kommer av navnet på pastor Tollers kirke. First Reformed er mer eller mindre et museum, eid av Abundant Life, en evangelisk såkalt megachurch. En plakett i begynnelsen av filmen informerer om at First Reformed er den eldste kontinuerlig driftede kirken i Albany County i staten New York. På folkemunne kalles den for Suvenirsjappa. Man får inntrykk av at den holdes i live sånn at Abundant Life og lokale filantroper kan pynte seg med den. Orgelet virker ikke. Herretoalettet lekker. En del av pastor Tollers jobb er å gi omvisninger til skolebarn og respektløse familier. Nesten ingen kommer til søndagsgudstjenesten. Én i menigheten, Abundant Life-ansatte Esther (Victoria Hill ^[27]), er der bare fordi hun er forelsket i Toller etter en kortvarig affære.

Under nattverden, som bare syv kirkegjengere deltar i, blir den deprimerte klimaaktivisten Michael Mensana (Philip Ettinger ^[28]) sittende igjen på benken. Han har blitt slept med dit av sin gravide og bekymrede kone Mary (Amanda Seyfried ^[29]), som vil at han skal snakke med presten.

Samtalen foregår senere, hjemme hos det unge ekteparet. Selv om det uflidde skjegget og posene under Michaels øyne vekker Unabomber-assosiasjoner, er han elskverdig der han sitter på kontoret. Karakteren får meg til å tenke på klisjeen «for god for denne verden». Michael vil at Mary skal ta abort, for samfunnet kommer mest sannsynlig til å kollapse i løpet av barnets levetid. Hvordan kan man rettferdiggjøre det å få barn i en sånn verden? Pastor Tollers jobb blir å overbevise Michael om at livet er verdt å leve på tross av den usikre fremtiden, på tross av den velbegrunnede fortvilelsen.

^[30]

Ikonbilder

Overtaket som presterollen gir Toller, utfordres av Michaels vitenskapelig begrunnede fortvilelse. Når pastor Toller snakker om håp, forsøker han å overbevise seg selv like mye som Michael. Dialogen dem imellom avbrytes nå og da av Tollers løpende dagboksmonolog: «I felt like I was Jacob wrestling all night long with the angel, fighting in the grasp. Every sentence, every question, every response a mortal struggle. It was exhilarating.»

Scenen er eksistensielt nervepirrende for seeren også. Selv om den i bunn og grunn bare viser oss to menn som har en filosofisk samtale om meningen med livet, uten at noen av dem presenterer et eneste originalt argument, kommer jeg faktisk ikke på en mer gripende filmscene fra de siste ti årene. At disse to mennene er dialektiske speilbilder, er så åpenbart som det kan få blitt. De representerer to sider av den samme allmenne fortvilelsen: den åndelige og den politiske.

Michaels kontorvegger er dekket av fotografier og en diger, dystopisk kurve. Noen av bildene er av aktivister som har dødd for saken. Han sammenligner dem med kristne martyrer. Politiske ikonbilder. Skjermspareren hans er et animert klimatologisk verdenskart over den dystre fremtiden. Akkurat som pastor Toller, har Michael arrangert livet sånn at det skal være umulig å glemme det som som gjør vondt.

Tollers desillusjon som feltprest da sønnen døde i en krig han anser som urettmessig, har etterlatt seg et sår som klimasaken kan podes på. Selv om Michael også er desillusjonert, fortvilet og i ferd med å gi opp, finnes en siste glød i ham som Toller forsøker å holde i live, for begges skyld – og for Mary og det ufødte barnets skyld. Og for Tollers døde sønns skyld.

Ikke lenge etter samtalen får pastor Toller en telefon fra Mary. Hun har funnet en selvmordsvest i garasjen. De blir enige om ikke å innblande politiet. Før pastor Toller får sjansen til å møte Michael igjen, skyter han hodet av seg med en hagle.

Som seer er jeg ganske sikker på at Michael aldri kunne ha skadet noen andre enn seg selv. Hele livsverket og selv den aborten han har bedt Mary om, er motivert av barmhjertighet. Selv om de milde øynene hans også har raseri i seg, er de først og fremst uendelig triste.

^{[31] [32] [33]}

Radikalisering

Privat sorg og ensomhet. Passivt raseri mot en gud som nekter å besvare bønnene hans. Meningsløsheten ved å være prest for en såpass liten menighet. Kjerringa på andre benk som alltid skal hjelpe ham. Som hele tiden minner ham på at han trenger hjelp. Som vil binde ham til sosiale, verdslige sysler. Trivialiteter som å gå til legen for en mageknip som kanskje er kreft.

Pastor Tollers introverte, ofte fiendtlige intensitet stiller ham laglig til for radikalisering.

Det eneste mennesket han liker, er den gravide enken Mary. For hun trenger ham istedenfor motsatt. Og guttebarnet som hun bærer på, kan bøte på skyldfølelsen for både sønnen og Michael. Etter en sykkeltur med Mary i parken, blir pastorens dagboksnotater faretruende banale. Helbredelsen man får av å trene, skriver han, er en gave fra Gud. Eller som Travis Bickle noterer like før han trakasserer Betsy på arbeidsplassen hennes: «You’re only as healthy as you feel.»

Men hva med vesten til Michael, den som Toller nå er i besittelse av?

^{[34] [35] [36] [37]}

Luguber kalvinist

Man trenger ikke være en tilhenger av politisk vold i virkeligheten for å gruglede seg til den terrorhandlingen som filmen legger opp til. Filmens uhyre kyndige lek med thrillerens og hevnfilmens konvensjoner, gjør den spennende til siste sekund. Så spørs det om Schraders plan er å gjenta det frydefulle, fryktinngytende kaoset som avsluttet Taxi Driver, og som har diktert slutten på hver eneste Taxi Driver-pastisj siden den gang, for eksempel Joker ^[38] (2019).

En filmatisk skildring av en mann som sitter alene i et rom og grubler, har visse forventninger knyttet til seg. Sjangerforventninger som Schrader har vært med på å skape. (Den eneste filmen med kvinnelig hovedkarakter innen sjangeren som jeg kommer på i farta, er Bruno Dumonts nesten like rystende Hadewijch ^[39] fra 2009, om en fransk novise som dras mot voldelig jihad.)

Vi håper selvfølgelig at både Travis Bickle og Ernst Toller skal komme på bedre tanker, gjennomgå en indre forvandling i siste liten og ikke utføre den voldshandlingen som den nedrigere delen av oss ønsker å se. Og hvem vet? First Reformed er jo nettopp en film om håp … og om fortvilelse … og om håp … og om fortvilelse. Denne uløselige konflikten.

Slutten er så vakker at man nesten ikke tror på den, og det gjorde han faen meg med vilje, den lugubre kalvinisten Paul.

^[40]