Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter fokus på filmene i utvalget gjennom ukentlige artikler. Mamoru Oshiis Ghost in the Shell (1995) vises fra og med torsdag 16. januar – sjekk tidspunkter ^[2] i oversikten hos ditt cinematek.

*

Ghost in the Shell åpner med skapelsen av filmens hovedfigur, kyborgen Kusanagi, i en ubeskrivelig vakker montasje der det robotiske skjelettet unnfanges i en høyteknologisk livmor som skulpturerer og omsvøper skapningen i stadig mer organiske og menneskelige lag.

Det overveldende stemningsfulle lydsporet av perkusjon og korsang omslutter genesis-sekvensen i sakralitet, og anslaget er satt. Slik er scenene i dette animerte mesterverket: presist symbolladede, simultant innbydende til både estetisk nytelse, eskapisme og filosofisk analyse.

Ghost in the Shell var lenge blant de få spydspissene innen japanske animé som klarte å trenge inn til den ytre stratosfæren av «mainstream» vestlig underholdningskultur, noe bl.a. Akira ^[3] banet vei for noen år tidligere – der mange av de samme animatørene og designerne også var involvert.

Uttrykksfull lyssetting og bildekomposisjon preger de svært detaljrike animerte scenene, og den i sin tid banebrytende kombinasjonen av håndtegning og datagenererte miljøer tjener filmen på flere plan.

[youtube id=»ARTLckN9e7I» caption=»Metropolen spiller trippelrolle som fargesprakende kulisse, menneskehetens trykkoker og visuell metafor for det overflommende datanettet. Storby og vann er gjennomgangstema i Ghost in the Shell, demonstrert her i en av filmens flotteste sekvenser.»]

Filmens sentrale spørsmål om humanisme, verdier og moralsk ansvar i en post-biologisk tidsalder er velkjent territorium for fans av science fiction-film, der vi konfronteres med mer eller mindre plausible scenarier for fremtidige stadier i menneskehetens evolusjon.

Ghost in the Shell spiller på mange av de samme tematiske og formmessige strengene som f.eks Blade Runner ^[4], Battlestar Galactica ^[5] og Matrix-trilogien ^[6]. Alle dyptpløyende, cyberhumanistiske essays med hitech-koloritt, virtuose actiontablåer og karakteristisk produksjonsdesign.

Det er riktignok ikke i sin historiefortelling Ghost in the Shell utmerker seg. Det er vanskelig å danne seg en mening om fremføringen på originalversjonen, men i den engelske dubbingen fremstår replikkvekslingene påfallende stiliserte, og bærer preg av å være essayistiske monologer satt opp mot hverandre.

For Ghost in the Shell og regissør Mamoru Oshii ^[11] har mye på hjertet, og sier mye av det rett ut, men heldigvis er altså tankegodset presentert i en estetisk interessant innpakning.

I tillegg til den amerikanske spillefilmversjonen ^[19] finnes det mengder av spin off-produkter og annet skøy å fråtse i. Med utgangspunkt i Masamune Shirows manga ^[20] har Production I.G. ^[21] spunnet videre og fulgt opp Ghost in the Shell-suksessen, blant annet med den svært severdige og teknisk overveldende Ghost in the Shell 2: Innocence ^[22], såvel som TV-serien Stand Alone Complex ^[23]. Begge kan varmt anbefales til alle som har fått syntetisk blod på tann. Studioet kan også vise til første episode av Ghost in the Shell: Arise ^[24], en prequel i fire timeslange episoder som ble lansert i 2013, der vi følger yngre utgaver av Kusanagi & Co.

Mindre interessant er den «oppussede» versjonen av den opprinnelige Ghost in the Shell-filmen, lansert i 2008 med tittelen Ghost in the Shell 2.0 ^[25]. Her er en rekke håndtegnede scener erstattet med fullstendig datagenererte sekvenser, samtidig som den gjennomgående blågrønne fargepaletten fra 1995-originalen er glasert med et filter av gultoner – dessverre uten å oppnå annet enn å slipe vekk noen lag med sjarm og sjel fra en mesterlig film som overhodet ikke trenger noen slik etterbehandling.

[youtube id=»ab97oekWHBE» caption=»Med scener som dette er det ikke vanskelig å skjønne at Ghost in the Shell hylles av f.eks James Cameron, Wachowski-søsknene og Steven Spielberg.»]