Med filmer som Drive My Car ^[1] og Wheel of Fortune and Fantasy ^[2] (begge 2021) har Ryūsuke Hamaguchi ^[3] etablert seg som en av de moderne mesterne i japansk film. I år hedres han med prisen Sølvspeilet under Film fra Sør ^[4], og i den forbindelse fikk Montages intervjue ham – om den nye filmen All of a Sudden ^[5], arven etter Shinji Sōmai og teaterets helbredende kraft.

All of a Sudden er Hamaguchis første film innspilt i Europa. Virginie Efira ^[6] spiller Marie-Lou, som leder for et sykehjem for personer med demens, mens Tao Okamoto ^[7] spiller Mari, en japansk dramatiker og teaterregissør. Et tilfeldig møte i en park i Paris blir begynnelsen på et vennskap som forandrer begge kvinnenes liv.

Filmen hadde premiere i hovedkonkurransen i Cannes i mai, der Virginie Efira og Tao Okamoto delte prisen for beste kvinnelige skuespiller, og All of a Sudden er nå Japans Oscar-kandidat. Drive My Car (2021) vant Oscar for beste internasjonale film (og var i tillegg nominert i de tungtveiende kategoriene for beste film, regi og manus); Wheel of Fortune and Fantasy (2021) og Hjortestien ^[8] (2023) mottok jurypriser i henholdsvis Berlin og Venezia.

Intervjuet med Hamaguchi ble gjort via Zoom med hjelp av en tolk.

*

«All of a Sudden» (2026).

Lars Ole Kristiansen (LOK): Du ble cinefil som student på slutten av 90-tallet, og studerte senere under regissør Kiyoshi Kurosawa ^[9]. Når du ser tilbake på karrieren din, hvor plasserer du deg selv i japansk filmhistorie?

Ryūsuke Hamaguchi (RH): Hvor jeg skal plasseres i japansk filmhistorie, er ikke noe jeg selv kan avgjøre. Det må være opp til andre, så jeg tenker egentlig ikke så mye over det selv. Men jeg føler meg knyttet til den generasjonen som gjenoppbygget japansk film etter at alt begynte å gå opp i limingen på 80-tallet.

LOK: 80-tallet blir ofte beskrevet som et tapt tiår for japansk film, noe jeg mener er en misforståelse. Du har nevnt Shinji Sōmai ^[10] som en av dine viktigste inspirasjonskilder. Filmene hans er svært visuelle, med lite dialog, mens dine filmer ofte er bygget rundt ord. Du har en gang skrevet at det Sōmai ubønnhørlig jaktet på, var selve livet i kroppene foran kameraet, og at de forbløffende lange tagningene hans bare var et direkte resultat av denne besettelsen.

Er dette noe du har tatt med deg fra ham – for eksempel i din nye film All of a Sudden?

RH: Jeg er enig i at dette var en spennende tid for japansk film. Når det gjelder Sōmai – hvordan skal jeg si det … Jeg vet ikke om jeg er direkte påvirket av ham, men han var en kompleks skikkelse. Mens de japanske filmstudioene var i ferd med å bryte sammen, lagde han markant stiliserte, show-aktige filmer. I den forstand er han en helt enestående skikkelse i japansk filmhistorie, og en slik kan man ikke etterligne.

Som sagt identifiserer jeg meg med generasjonen han var en del av – min fortsatte egentlig der de slapp, bare ikke utstyrt med filmruller, men digitale videokameraer. Det gav oss mobilitet til å ligge tett på menneskekroppen, noe jeg helt klart gjør i All of a Sudden.

«Typhoon Club» (1985, Shinji Sōmai).

LOK: I Drive My Car foregår de viktige samtalene i en bil, og i All of a Sudden i stor grad mens rollefigurene går gjennom Paris. Hvordan endrer bevegelse – eller fraværet av det – måten menneskene i filmene dine snakker og samhandler på?

RH: Allerede som filmskolestudent begynte jeg å plassere menneskene i kjøretøy. Det er tett forbundet med at jeg skriver manus som består av mye dialog. Det er vanskelig å holde på publikums interesse i samtalescener med mindre det er bevegelse. Derfor begynte jeg å plassere menneskene i biler. Et slags høydepunkt for denne tilnærmingen var nok Drive My Car, der menneskene sitter i en bil og bare snakker hele tiden. Her er det ingen tvil om at iranske Abbas Kiarostami ^[11] har påvirket meg.

I All of a Sudden gjorde jeg imidlertid noe annet. Jeg begynte å bli lei av å la folk snakke mens de kjørte og hadde ikke lyst til å repetere meg selv. Så da stod jeg egentlig overfor to valg: enten å la folk gå, eller bare sitte og snakke. Hvordan gjøre dette visuelt interessant og medrivende? Det var en utfordring. Men jeg tror at jeg nå stolte på samtalene i større grad, at styrken i dem kunne bære filmen.

LOK: Karrieren din tok en vending med Drive My Car, som ble nominert til Oscar for beste film, regi og adapterte filmmanus, og vant i kategorien for beste internasjonale film. Hvordan har denne suksessen endret betingelsene for arbeidet ditt?

RH: Planleggingen av All of a Sudden var allerede i gang før Drive My Car ble lansert, og Hjortestien var en «independent-film» laget på lavt budsjett – så for å være ærlig vet jeg fortsatt ikke noe om hva slags innvirkning suksessen kommer til å ha. Det har ikke kommet særlig mange tilbud, ting er seg nokså likt, så kanskje jeg bare blir nødt til å finne min egen vei videre.

«Drive My Car» (2021).

LOK: All of a Sudden er din første europeiske produksjon, og den åpner nesten som en Dardenne-film, et sosialrealistisk portrett av eldreomsorg, budsjetter og motstand blant de ansatte. Deretter skrur den seg mot Richard Linklaters Before Sunset ^[12] (2004), eller filmer fra den franske nybølgen, der folk tenker høyt mens de går, og plutselig kan sette seg ned i tjue minutter og ha en eksistensiell diskusjon før de spaserer videre. I hvilken grad er du påvirket av fransk film?

RH: Jeg har enorm respekt for Dardenne-brødrene. Så hvis noen synes at våre stiler ligner hverandre, tar jeg det som et kompliment. Påvirkningen fra fransk film generelt har utvilsomt vært svært stor. Regissører knyttet til nybølgen som Jean-Luc Godard ^[13], Claude Chabrol ^[14], Éric Rohmer ^[15], François Truffaut ^[16] og Jacques Rivette ^[17] har alle vært viktige for meg.

Men det var uten tvil Éric Rohmer som særlig inspirerte meg denne gangen. Spesielt i den siste delen av karrieren laget han mange filmer der menneskene snakker sammen mens de går. Selv når samtalene var filosofiske, klarte filmene å engasjere et bredt publikum. Det ble en viktig inspirasjonskilde for meg og en rettesnor når det gjelder å lage film i Frankrike.

Når det kommer til filmer bygget rundt språk, er jeg påvirket av Jean Eustache ^[18], og da spesielt Mammaen og horen ^[19] (1973).

LOK: Midt i All of a Sudden holder Mari en forelesning om kapitalisme foran et whiteboard og tegner og forklarer med tusj. Den er rettet mot Marie-Lou, men henvender seg liksom også direkte til publikum. Kritikerne har vært delt i synet på den scenen – liker du at filmer inneholder slike brudd?

RH: For det første ser jeg ikke på dette som en forelesning. På samme måte som med mange andre replikker er dette noe en rollefigur uttrykker for å få fram hva vedkommende føler og tenker, gjennom en samtale med en annen rollefigur.

Selvsagt visste jeg at dette til en viss grad ville avvike fra det som forventes av en vanlig film, men jeg er likevel forbauset over de sterke reaksjonene. I denne scenen hentet jeg for øvrig inspirasjon fra Fritz Langs You and Me ^[20] (1938).

«Wheel of Fortune and Fantasy» (2021).

LOK: Den japanske tittelen på din fremragende film Wheel of Fortune and Fantasy ^[21] (2021) betyr noe sånt som «Tilfeldighet og fantasi». Også i All of a Sudden er det tilfeldighetene som setter alt i gang: et møte i en park som viser seg å forandre begge kvinnenes liv. Pedro Almodóvar ^[22] bygger også mange av fortellingene sine rundt slike tilfeldige møter. Hvorfor står disse skjebnesvangre tilfeldighetene så sentralt i filmene dine?

RH: Dette er også i stor grad påvirket av Éric Rohmer. Særlig Wheel of Fortune and Fantasy begynte med ham som utgangspunkt, jeg var motivert av tanken på å lage min egen Rohmer-film. Og tilfeldigheter er et viktig tema for ham.

I løpet av skriveprosessen slo det meg at tilfeldigheter finnes overalt i virkeligheten og at livene våre i stor grad baserer seg på at vi overser eller skyver til side uforutsette hendelser som oppstår, for å opprettholde det planlagte hverdagslivet vårt. Men denne tilværelsen er egentlig en slags fiksjon i seg selv. Det er snarere tilfeldighetene som er den egentlige, sanne virkeligheten.

Det fikk meg etter hvert til å tenke at jeg faktisk lager svært realistiske filmer.

LOK: I så mange av filmene dine, inkludert All of a Sudden, er det teateret som har en helbredende kraft. Hvorfor teater, og ikke film?

RH: Spørsmålet om forholdet mellom teater og film, og hva som skiller dem, virker åpenbart. Men jo mer man arbeider med uttrykkene, desto mer usikker blir man. Når jeg tenker på hvordan jeg arbeider på settet, med prøver og gjentatte opptak, slår det meg ofte hvor nært det ligger teateret.

Samtidig er det en utbredt oppfatning at teatralsk skuespill ikke nødvendigvis egner seg på film. Tar man det enda lenger, finner man filmskapere som Robert Bresson ^[23], som konsekvent avviste enhver form for teatralsk spill foran kamera. Jeg forsøker å undersøke forholdet mellom disse to uttrykksformene.

Det finnes mange regissører – eksempelvis John Cassavetes ^[24] og nevnte Rivette – som også arbeidet med teater, og som lyktes med å hente frem en særegen filmatisk styrke fra nettopp det teatralske.

Når det gjelder tanken om at teater kan være et helbredende rom, tror jeg det handler om at det er et beskyttet rom, et sted der man kan utforske i trygghet. I All of a Sudden finnes det også andre slike rom; de er kanskje ikke tradisjonelle scener, men de er omgitt av vegger og beskyttet mot fordommer og andre krefter som truer utenfra.

Jeg tror slike rom, der tingene som foregår er innøvd og planlagt, kan gi mennesker trygghet og hjelpe dem med å finne tilbake til sitt egentlige jeg.

*

All of a Sudden har regulær norsk kinopremiere 19. februar 2027.