«Når jeg retter blikket framover, ser jeg ingenting», sier tenåringen Vega tidlig i Tilbake til Tottori ^[1]. Hun har falt ned i depresjonens mørke og bunnløse hull. Lillesøsteren Billie er fortvilet over at søstrenes sterke vennskap ser ut til å smuldre opp, og hun vil på egen hånd vende tilbake til de magiske stiene de to vandret sammen på seks år tidligere i Tottori! Sommeren vi var alene ^[2] (2020).

Den gangen handlet det om å gå seg vill for å finne hjem, og dette er i stor grad temaet i oppfølgeren også. Tilbake til Tottori er et moderne eventyr med et dypere alvor enn originalen.

I likhet med Tottori! Sommeren vi var alene (som jeg også analyserte ^[3]) er den andre filmen om søstrene Vega og Billie en familiefilm i mer enn én betydning. Ekteparet Silje Salomonsen ^[4] og Arild Østin Ommundsen ^[5] står bak regi og manus, og i hovedrollene finner vi parets to barn, Vega Østin ^[6] og Billie Østin ^[7]. Å arbeide med egne barn i en spillefilm er en risikosport som fort kan føre galt av sted, men i Tottori-filmene har valget åpenbart vært en styrke. Jentene er overbevisende i rollene sine, og i likhet med forgjengeren oppleves Tilbake til Tottori som mer ektefølt og selvstendig enn de fleste norske barne- og ungdomsfilmer.

Oppfølgeren har samme hovedstruktur som den første filmen. Denne gangen er det Billie som må gjennomføre en helende reise, for Vegas skyld. Hun vil ikke bare oppsøke stedene der de gikk seg vill sist, men også lage et fotoalbum som kan vekke Vega fra hennes dystre tornerosesøvn og smi vennskapet mellom jentene sammen igjen. Tilbake til Tottori har en noe uforløst og abrupt avslutning, men er ikke desto mindre en god film om barn som tåler å ses av både unge og voksne.

Undertonen i Tottori-filmene er bittersøt. Det er ikke bare familien og vennskapet mellom Vega og Billie som er truet og i ferd med å gå i oppløsning. Også samfunnet omkring jentene er fullt av farer og skjulte hemmeligheter. I én scene sier en pleier på sykehuset der Vega oppholder seg, at verden er sykere utenfor sykehusets vegger, og regissørene later til å dele denne oppfatningen. Skogen er heller ikke like trygg som før, så Billie og Vega må trosse både indre og ytre farer for å finne sammen igjen. Verken foreldre eller hjelpere har løsninger på utfordringene, og svaret er heller ikke å finne i tradisjon eller modernitet. Jentene må ordne opp på egen hånd. Begge går seg vill, på hver sin måte, men finner tilbake til hverandre og vennskapet igjen.

«Tilbake til Tottori» (foto: Norsk Filmdistribusjon).

Familien som var

«Dette er familien min», sier Vega helt i begynnelsen av filmen, og fortsetter: «Eller det var familien min». Familielivet til søstrene er trasig. Far er ikke lenger til stede. Han har til og med reist helt til Filippinene for å realisere drømmen om å bli influenser og bare gjøre det han vil. Mor plages fortsatt av depresjon, og dette ser ut til å ha smittet over på Vega. Hun blir stadig dårligere, og forlater hjemmet for å få fred og ro på en psykiatrisk institusjon.

Billie lager en pakke til henne, som blant annet inneholder Billies gamle fantasidrakt med enhjørningen Tottori på. Hun vil også hjelpe storesøsteren på en annen måte: På loftet har hun funnet et gammelt analogt kamera, og hun vil finne tilbake til stedene der hun og Vega gikk seg vill seks år tidligere. Underveis vil hun ta bilder og lage et fotoalbum til Vega, slik at storesøsteren kan bli bedre ved å minnes hvor fint de to hadde det sammen den gangen. «Vi klarte det før», sier Billie. Hun lyver til mor om at hun skal på hyttetur med en venninne, og setter seg på toget.

I filmens lange midtparti veksler vi mellom Vegas liv på institusjonen, med frustrasjonen over at alle bare venter på noe som aldri skjer, og Billies eventyrlige reise på egen hånd. På letingen etter de gamle stiene møter hun en rekke ulike personer: en mann som vil gi henne skyss, men som opptrer så truende at hun rømmer, og en jevnaldrende gutt som hjelper henne med å bli kvitt ham. Hun møter en ung mann som lærer henne om sopp, og får en stund sitte på med en elg-gal tysk turist-bestemor som skal samme vei.

Etter en lynvisitt på en kappleik i Setesdal går Billies reise stadig dypere inn i villmarken. Tidlig i filmen kvittet hun seg med mobilen sin, uten å tenke over at hun dermed verken kan kontakte moren eller har penger til mat. I skogen tvinger sulten henne til å prøve å spise sopp, som ser ut til å gi henne sterke magesmerter.

Samtidig har Vega forstått at Billie har begitt seg ut på en farlig reise alene, og hun forlater institusjonen for å hjelpe henne. Hun vet at lillesøsteren befinner seg ved Futabolten, som var et sentralt sted i den første filmen. Vega rekker fram i tide og hjelper den syke Billie, som bare mumler: «Jeg vil hjem». De går seg imidlertid vill nok en gang, men overnatter på en tom hytte fra Turistforeningen. De finner et av stedene de oppholdt seg på sist, ved en innsjø, og hører lyden av et helikopter. «Av og til går man seg vill», sier Billie, «det er sånt som skjer». I en montasje får vi se bildene hun tok til Vegas album, og filmen slutter brått på stranden.

Fra den første av filmene, «Tottiri! Sommeren vi var alene» (foto: Norsk Filmdistribusjon).

Eventyrreise

Tilbake til Tottori vrir og vender på mange av motivene som regissørene Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen arbeidet med i Tottori! Sommeren vi var alene, og fortellergrepene er stort sett de samme. Den første filmen startet med at faren tar de to småjentene med på tur i skogen, for at de skal tenke på noe annet enn moren, som er psykisk syk. Faren er så opptatt med å underholde jentene og finne på tull og tøys at han faller ned i en klippesprekk, den såkalte Futabolten. Han klarer ikke å ta seg opp igjen, fordi det ene beinet er skadet, og mobilen er knust i fallet. Jentene må finne veien tilbake til sivilisasjonen for å hente hjelp.

Turen gjennom skog og mark er full av skuffelser og følelsesmessige berg-og-dal-baner, men Vega tar saken i egne hender da de møter en eldre kvinne med demens. På kvinnens låve finner Vega en talje og tauverk, og jentene setter kursen mot Futabolten igjen. Der klarer de mirakuløst nok å heise faren opp fra klippesprekken. Småjentene redder faren, og i sluttbildet er den splittede familien gjenforent.

Tilbake til Tottori har den samme løse og episodiske strukturen. Lillesøster begir seg litt tankeløst ut på en reise som viser seg å være både lengre og mer kronglete enn hun trodde på forhånd. Underveis møter hun gode hjelpere, men hun opplever også skumle møter med eldre ungdommer og voksne. Hvor mye som er virkelig, og hvor mye som er fantasi, er likevel usikkert. Dette er tydeligst i møtet med mannen som vil kjøre henne dit hun skal.

Billie går langs en landevei idet en bil stopper. Sjåføren er en pratsom bergenser som tilbyr å kjøre henne til bussholdeplassen. Han opptrer imidlertid så bryskt, og det han sier har en slik dobbelthet i seg, at Billie blir skeptisk. Mannen blir stadig mer påtrengende, spør om hun er redd ham, og sier også: «Ser jeg ut som en seriemorder?» Billie reddes av en gutt hun har møtt tidligere, og mannen setter seg i Teslaen sin og fyker av gårde så steinspruten står.

Tesla-mannen er en av flere menn og ungdommer som skaper utrygghet i filmen. I skogen er de eneste truslene mangel på mat og retning, men i samfunnet for øvrig er det farer rundt hvert hjørne. Noen ungdommer på firhjulinger tar mobilen hennes etter at hun tankeløst har kastet den i en søppelkasse, og en varebil følger etter henne, slik at hun tar tilflukt i en gammel kirke. Da hun litt senere vil overnatte i et forlatt hus, dukker en mann opp, og hun må rømme. Og på kappleiken i Setesdal blir hun nærmest angrepet av en sjalu ungdom som vil vite om hans tidligere kjæreste kliner med en ny fyr. Voksenverdenen, og spesielt menn, utgjør en større potensiell fare for Billie enn noe annet.

«Tilbake til Tottori» (foto: Norsk Filmdistribusjon).

Motpolen til Tesla-mannen er Gisela i bobilen (Lena Lessing ^[8]). Hun gir Billie skyss når det viser seg at de skal samme vei, og forteller at søsteren hennes tapte kampen mot kreften. Gisela er en av flere gode hjelpere Billie møter på sin eventyrreise, og de to har det til felles at de er blitt adskilt fra søstrene sine. Gisela er ikke bare hjelper, eller komisk avveksling fordi hun later til å være besatt av elg, men også en figur som står naturen nærmere, og som derfor er positiv. Også en ung kvinne Billie møter på kappleiken, blir en slags hjelper, og i begge tilfellene er det Billie som hjelper kvinnene først – enten ved å gi råd om hvordan Giselas bobil skal komme seg opp en skrent, eller ved å finne et smykke den unge kvinnen har mistet. Slik organiseres fortellingen rundt en serie episoder der Billie møter både skumle hindre og gode hjelpere på vandringen tilbake til Futabolten.

Begge Tottori-filmene kretser om en familie som er i ferd med å gå i oppløsning. Dette er et helt sentralt motiv i nyere norsk barne- og ungdomsfilm, der barn ofte må finne sin egen vei fordi foreldrene er dysfunksjonelle eller familien er splittet. I Tilbake til Tottori skildres faren som uansvarlig. Han har flyktet fra familielivet for å bli influenser, og budskapet hans til omverdenen virker enkelt: Man må gjøre det man vil før det er for sent.

Oppfølgeren har en dystrere stemning enn forgjengeren, og tonen blir særlig tydelig om vi sammenligner hvordan de to filmene slutter. I Tottori! Sommeren vi var alene redder Billie og Vega til slutt seg selv og faren. I farens sekk har Billie pakket en stor, oppblåsbar badeleke, en enhjørning i plast, som de tre kan seile nedover en elv med for å finne tilbake til sivilisasjonen. Så følger en slags epilog der jentene besøker moren på sykehuset, og hun er blitt mye bedre. Filmens siste bilder viser den lille familien samlet på en strand i det gule sommerlyset.

Familien gjenforenes ikke i Tilbake til Tottori, selv om Billie og Vega finner tilbake til hverandre. Helikopteret vi hører, antyder at de blir plukket opp, men familien er og blir slått i stykker, og bitene lar seg ikke enkelt sette sammen igjen.

«Tilbake til Tottori» (foto: Norsk Filmdistribusjon).

Overgangsrite og walkabout

I begge Tottori-filmene er reisen mer enn en ferd gjennom norsk natur og landsbygd. Når jentene begir seg ut i uberørt natur, er det nærmest som om de gjennomgår en overgangsrite eller befinner seg på en walkabout. De må finne seg selv og bli mer voksne. De må ordne opp når de voksne ikke makter å hele det som er gått i stykker.

Opprinnelig er ordet walkabout knyttet til den tradisjonelle åndelige og fysiske reisen ut i villmarken som unge aboriginer i Australia begav seg ut på. I filmsammenheng er en slik reise mest vellykket skildret i Nicolas Roeg ^[9]s klassiker Walkabout ^[10] (1971), en intens film som tar barn på alvor. Ritualet er en overgangsrite som skiller barnet fra den voksne: Unge gutter må tilbringe tid alene i naturen og klare seg selv. Ordet brukes imidlertid også i en mer prosaisk og moderne betydning, om en midlertidig pause fra hverdagslivet, eller til og med en lang fottur eller reise der målet er selvutvikling.

Billie og Vega går seg begge vill og leter etter noe, men på svært forskjellige måter og med litt ulike mål. Billie vil tilbake til Futabolten, der søstrene klarte å redde faren og opplevde vennskapets magi. Vega vil finne seg selv igjen. Hun har bokstavelig talt mistet troen på livets mening. Når hun drar til institusjonen, er det for å ta en «pause fra hverdagen», slik at også hennes opplevelser ligger nær en slags walkabout. Felles for dem er ønsket om å finne tilbake til barndommens magi og søsterkjærligheten som ladet hverdagen med lys og lykke. «Jeg og du klarte alt før», sier Billie, i håp om at de kan klare det igjen.

Den åpne slutten i Tilbake til Tottori er mollstemt, for det skal mye godvilje til å tro at alt kommer til å ordne seg for Vega og Billie. Far vil fortsatt være på Filippinene, og mor vil fortsatt være syk. Men de har hverandre, og de har fått oppleve et nytt magisk øyeblikk av vennskap og samhold.

Der originalen var en tydelig dannelseshistorie, er det mindre klart hva jentene lærer og oppnår i oppfølgeren. Begge filmene har et livsbejaende budskap og peker på hvor viktig vennskap er for at man skal holde ut hverdagen og ikke flykte inn i sykdom. Men selv om Billie og Vega finner hverandre til slutt, blir overgangsriten mindre vellykket denne gangen. Kanskje kommer Vega hjem igjen, men hvor lenge vil hun fungere der før hun ønsker å flykte på nytt?

Natur og tradisjon

I Tottori! Sommeren vi var alene tok faren småjentene med seg ut i naturen, både for å avlede oppmerksomheten deres fra den syke moren og fordi han mente at naturen har en helende kraft. Billie og Vega møter en stor elg som nærmest er tam, og de fanger til og med ørret med hendene. Naturen er mild og god, men det er ofte kombinasjonen av natur og kultur som redder jentene. Også i Tilbake til Tottori står forholdet til naturen sentralt, men den virker mer likegyldig til menneskene denne gangen.

I den første filmen møter jentene en forvirret Pan-figur i skogen, en ung mann med en nervøs lidelse som ikke kan krysse selv den minste bekk, og som bruker en underbukse som lue. I likhet med jentene har han gått seg vill, men i sitt eget hode. Figuren dukker opp igjen i Tilbake til Tottori, men har endret karakter. I den nye filmen kalles han bare Soppamannen (Oddgeir Thune ^[11]). Billie møter ham mens han står i en underlig positur, og han forklarer at han står slik for at bladene på et tre skal kunne stryke ham over kinnet.

Soppamannen er ikke lenger en komisk avveksling og et sideblikk til naiv New Age-tenkning, men en nyfrelst soppsanker som mener at disse organismene er løsningen på det meste. Billie får smake hans hjemmelagede steinsoppsuppe og får med seg en full termos, og han forklarer hvordan sopp kan brukes til mange ulike ting. Tørket kjuke kan for eksempel fungere som et godt plaster om man har fått gnagsår.

I begge filmene ser vi ham med panfløyte, så han er en slags moderne Pan, men fra å være en forvirret mann som bidro til den første filmens tematisering av hva som er normalt, er han blitt en slags vismann som demonstrerer hvordan naturen kan hjelpe og hele på flere måter når man er ute i skogen. Soppamannen er blitt filmens didaktiske pol, ikke bare fordi han forklarer om mycelnettverket og samspillet mellom trær og sopp, men også fordi han gir Billie gode selvhjelpsråd. At dette ikke er nok, viser filmen likevel tydelig. Selv med en liten soppbok i hånden steker Billie en sopp som ikke er trygg. Soppamannen er blitt en mer positiv figur, men rollen hans fremstår samtidig mer uklar.

Naturen kommer ikke jentene til unnsetning på samme måte som sist, og den eneste elgen vi ser, er en statue i en skulpturpark i skogen. Nasjonale og personlige røtter spiller en større rolle enn naturens «Wood Wide Web», men Tilbake til Tottori har et spennende og tvetydig forhold til landsbygda. Dette var også et tema i den første filmen, men er blitt tydeligere i oppfølgeren.

Det meste moderne er problematisk i Tilbake til Tottori, men tradisjonen er heller ikke uproblematisk. Riktignok lærer Vega at det finnes bra folk på planeten, og landsbygda er langt fra noe Deliverance ^[12]-helvete, men likevel ikke helt trygg.

Spesielt interessant er hvordan Salomonsen og Østin Ommundsen framstiller kappleiken i Setesdal. Ungdommene er i festlig lag og mange har bunad på seg, men også her lurer farene, personifisert av den sjalu kjæresten som ikke kan slippe taket i jenta han var glad i, og som blir voldelig i stedet. Tradisjonen er dermed skjør, og den nasjonale identiteten tvetydig. Den kan hjelpe når Billie må søke ly i en gammel kirke fordi hun blir redd noen personer i en varebil, men kan ikke beskytte henne helt. Vega på sin side forstår ikke dialekten til en mann hun møter, i et morsomt innslag, og får også vite at deler av veien hun og Billie gikk seks år tidligere, ikke lenger er farbar på grunn av utbygging.

Det eneste entydig positive tradisjonelle elementet i filmen er fotoapparatet Billie har med seg. I en lang scene tidlig i filmen forklarer en mann i en fotobutikk forskjellen på digitale og analoge kameraer. Han sier at det et digitalt kamera lagrer, er filer, mens et analogt kamera skaper øyeblikk og minner. I et intervju i Rushprint ^[13] forteller regissørene at de ble inspirert av en trend der unge jenter har begynt å bruke analoge kameraer igjen, og grepet fungerer godt for å si noe om kunstnerisk magi også.

«Tilbake til Tottori» (foto: Norsk Filmdistribusjon).

Nostalgi og samtidsmørke

Tilbake til Tottori tegner et interessant, men mørkt bilde av samtids-Norge. Selv om handlingen settes i gang av Billies nostalgi – lengselen tilbake til en magisk tid da søstrene var nære bestevenner – er filmens bilde av samfunnet rundt dem preget av tvetydighet overfor både fortiden og nåtiden. Silje Salomonsen og Arild Østin Ommundsen leker med nasjonale og rotnorske symboler og videreutvikler temaer og motiver fra den første, kritikerroste filmen.

Østin Ommundsen har ikke bare skrevet og regissert sammen med Salomonsen, men også klippet sammen med Reidar Ewing ^[14] og fotografert sammen med Sondre Oldereide Michaelsen ^[15]. Thomas Dybdahl ^[16] står igjen for musikken. Sammen bidrar hele teamet til at Tilbake til Tottori er blitt en frisk film for hele familien.

Noe av det som løftet Tottori! Sommeren vi var alene, var en underliggende diskusjon om hva som er normalt og ikke. Den var knyttet til Billies Tottori-drakt og troen på at hun hadde superkrefter, og ga filmen en magisk undertone som var befriende og livsbejaende. Oppfølgeren er litt mindre fokusert, og montasjen bestående av minner til slutt virker uforløst. Samtidig bidrar dette til å skape en mørkere og dypere klang, på en bakgrunn av diffus nostalgi og en truende samtid.

Tilbake til Tottori våger å ta tak i alvorlige temaer og viktige samtidsspørsmål uten å bli belærende. Dette er et interessant trekk ved nyere norsk barne- og ungdomsfilm: Det didaktiske er ikke lenger like overveldende, og filmene tør både å fortelle om og vise fram mørkere sider ved samfunnet og barns hverdag.

Til syvende og sist handler begge Tottori-filmene om å våge, og om å ha troen på seg selv.

*