Etter at filmviter Johanne Kielland Servolls biografi Vibeke Løkkeberg – et kunstnerliv ^[1] ble utgitt tidlig i 2020, og fem av regissørens filmer ble samlet i en utsøkt Blu-ray-boks ^[2] fra Nasjonalbiblioteket i 2021, er tiden inne for å revurdere Løkkeberg, og kanskje særlig Hud ^[3]. Filmen ble utskjelt da den hadde premiere i 1986 og starten på slutten for det som lenge så ut til å bli en lang og fremgangsrik karriere.

Et lite stykke ut i Hud er det en scene hvor filmens hovedperson Vilde (Vibeke Løkkeberg ^[4]) legger på sprang etter sin datter Malene (Tonje Kleivdal Kristiansen ^[5]), som forsøker å stikke av. De løper forbi et bestemt sted i hagen hvor kameraet stanser, deretter videre ut av bildet, og uten klipp begynner det å utspille seg et barndomsminne med Vilde som 10-åring på denne plassen. Stefaren ber Vilde komme til ham, og det klippes kort til Vilde som voksen som snur seg bekymret og ser tilbake mot stedet, før scenen med 10 år gamle Vilde og stefaren utspiller seg videre. Sekvensen er så poetisk og smart utført at der og da skjønte jeg at jeg ble nødt til å legge vekk all den ytre konteksten jeg først bragte med meg inn i filmen. Hud fortjener tilskuerens fulle oppmerksomhet.

Hud er omsider utgitt i en restaurert utgave på fysisk format, i den nevnte samleboksen fra Nasjonalbiblioteket, der også et knippe andre Løkkeberg-filmer inngår. Nå kan nye publikummere betrakte Hud med friske blikk, uten å ha vært en del av tiden da Løkkeberg og ektemannen Terje Kristiansen ^[6] ble lagt for hat av bransjen og harselert med av folket, som kulminerte med slutten på produksjonsselskapet deres, Ås film, og med Løkkeberg referert til som «riksheks» i mediene.

Men hva som aller minst må skje, er at Vibeke Løkkeberg blir stoppet i utfoldelsen av sitt talent. (…) Man sender en hastig tanke til filmhistorien og alle dens historier om filmer som ble innspilt under hårreisende omstendigheter. Og som ble noe helt ekstraordinært. Kanskje Hud rett og slett blir en slik film. [1] ^[7]

Dette skrev filmkritiker Per Haddal i Aftenposten i 1986, like før premieren i Haugesund. Det hadde nemlig vært en lang rekke kontroverser knyttet til innspillingen av Hud – blant annet et opprør blant filmarbeiderne på settet. Det hele hadde blitt en såpeopera i mediene, men på bakgrunn av Løkkeberg og Kristiansens tidligere filmer hadde Haddal et lite håp for sluttresultatet. Dessverre slo det fryktede scenariet til, og også Haddal ble skuffet av filmen – som han skjenket en kjølig anmeldelse.

^[8]

Hva var det så som gikk galt med Hud? Alt gikk galt med Hud. Både før opptakene, under innspillingen, i selve klippeprosessen og responsen etter premieren – og endatil filmens ettermæle. Det er så mye å gjenfortelle, og det Løkkeberg og Kristiansen måtte gjennomgå er helt ekstremt, så jeg anbefaler alle å lese Johanne Kielland Servoll ^[9]s biografi for et dypdykk i noen aldeles utrolige hendelser i vårt sneversynte jante-land. All denne omkringliggende støyen skal likevel ikke få ta opp plassen i denne teksten, ettersom alt det som skjedde den gangen har én stor taper – selve filmen Hud, for den er det jo ingen som snakker om: «Jeg føler meg som en kjempe etter å ha greid denne filmen her. Fordi, for å lage film så man kunne fly, og det å kunne greie også å fly med sine fiender på ryggen, det er ganske imponerende.» (Vibeke Løkkeberg [2] ^[10])

Alle problemene knyttet til Hud understrekes av at versjonen vi nå får se på Blu-ray er den femte i rekken. I motsetning til andre kjente director’s cut-utgaver, blir Hud kortere og kortere. Filmen som nå er tilgjengelig tar utgangspunkt i den nedklippede versjonen som ble vist i Cannes-festivalens offisielle sideprogram Un Certain Regard i 1987, men er kuttet ytterligere ned og klokker inn på 118 minutter. Noen sekvenser er kortet ned, mens noen kontroversielle scener er klippet bort. I 1990 ble det også laget en fjernsynsserie i fem deler av Hud, som ble vist på NRK.

Undertegnede har kun sett denne nyutgitte, innstrammede versjonen, og forhåpentligvis er det ikke utvendig press og Løkkebergs usikkerhet rundt resultatet som er årsaken til at såpass mye er skåret vekk. Optimalt sett burde originalversjonen på tre timer og den nye eksistert side om side, for Løkkeberg var tydelig på nødvendigheten av spillelengden da den ble kritisert for dette, og har selv uttalt at den ble klippet ned delvis motvillig for å kunne selge filmen internasjonalt. (Den siste runden med saksa før restaureringen er riktignok etter regissørens ønske.)

Hud hadde neppe noen sjanse til å lykkes eller bli fullt ut anerkjent da den ble lansert, for ingen evnet å skille filmen verken fra Løkkeberg som person, alle kontroversene rundt innspillingen eller filmens mye diskuterte prislapp. Nå befinner vi oss i en annen tid og nye generasjoner kan se filmen gjennom andre briller, mens de eldre kanskje har fått pusset glassene slik at den kan oppleves klarere.

^{[11] [12] [13]}

«Hud blir ikke bare den dyreste, men den flotteste filmen i norgeshistorien»

Vi befinner oss i 1880-årene og en skute seiler rolig inn mot et lite handelssted og garveri i sjøkanten utenfor Bergen. Stemningen er oppspilt idet storkaren Sjur (Per Jansen ^[14]) vender tilbake etter å ha tjent gode penger for handelsstedet ute i den store verden. Vilde holder seg i bakgrunnen og ser anspent ut. En liten jente, Malene, kikker bekymret ned på havna fra skogkanten før hun løper innover i skogen. I havnen blir en eldre, invalid kvinne (kostelig spilt av revylegenden Elisabeth Grannemann ^[15]) båret lykkelig og lattermild ut for å ta imot det som skal bli hennes svigersønn. En eldre mann presser en motvillig Vilde frem for å være med på mottagelsen. Kvinnen som blir båret ut er Vildes mor, mannen som presser Vilde frem er hennes stefar, mens jenta som løper inn i skogen er Vildes stumme og farløse datter. Hud er en film om overgrep og incest.

Anslaget er tonesatt av et dirrende og urovekkende lydspor, og setter tonen i en film der musikken er særlig virkningsfull og ladet. Originalmusikken er komponert av Geir Bøhren ^[16] og Bent Åserud ^[17] med mørke og dystre toner som setter stemningen. I tillegg brukes det mye musikk av Arne Nordheim ^[18], som tilfører bildene en følelse av konstant uro og anspenthet med sitt særegne uttrykk. Hud er relativt sparsommelig hva gjelder dialog og dermed subtilt formidlet; musikken og lydsporet bidrar aktivt til å sørge for at fortellingen trenger inn under huden.

Vilde har blitt seksuelt misbrukt av stefaren siden hun var ti år og føler seg fanget av det lille tettstedet på en øy ut mot havgapet. Når hun i tillegg har blitt påført en datter «ingen vet» hvem som er faren til, blir situasjonen umulig å håndtere når presten og de øvrige innbyggerne markerer sin avstand. Familiens løsning er å gifte henne bort til handelsmannen Sjur (Per Jansen i en imponerende rolletolkning), som aksepterer å forsørge hennes udøpte, farløse datter. Men Vilde nekter å adlyde presten fordi hun ønsker seg en åpen og bedre fremtid.

Hun bærer nemlig på et lite håp, etter å ha møtt noen engelske kunstmalere som er i området for å fange inn spektakulære naturlandskap. Edward (Terence Stamp ^[19]) får i oppdrag å lage en gallionsfigur modellert etter Vilde til Sjur sitt skip, og de to innleder et forhold – en mulig rømningsvei. Men det blir bare modellen av Vilde som får se verden; i symboltunge bilder bryter gallionsfiguren gjennom bølgene i fronten av skipet.

^{[20] [21]}

Originale stilgrep forsterker Vildes innestengte følelser og desperasjon. Hud skildrer en tid og et miljø der fortielse er en dyd – menneskene lever tett på hverandre og alle vet mye om hverandre, men man må for guds skyld ikke blottlegge seg selv eller andre. Fasaden og familiens renommé trumfer alt. Løkkeberg bryter aldri ut av dette mønsteret, så filmen unngår melodramatiske konfrontasjoner og forklarende, dypsindige dialoger. Skam og redsel henviser alle følelser til å ulme under overflaten.

Mange har harselert over de lange sekvensene der Løkkeberg stirrer utover havet, men disse er virkningsfulle og gripende. Alle scenene i Hud er spilt inn på location, og resultatet bærer virkelig preg av at man har trosset vær og fremkommelighet for å skape slående øyeblikk. I kombinasjon med Nordheims musikk gjør bildene av bølger slår mot fjellet og vinden som suser at man føler seg like fanget som hovedpersonen.

Filmen er skutt av Paul René Roestad ^[22], Løkkebergs faste fotograf, som også har jobbet med flere av Wam og Vennerød ^[23] sine filmer. Roestad fanger den dramatiske naturen og det stofflige produksjonsdesignet på en bemerkelsesverdig måte, og som i Løkkebergs første periodefilm, Løperjenten ^[24] (1981), er tidskoloritten dempet og autentisk – langt mer sofistikert enn dagens glatte, norske epokefilmer. Mange av innendørsscenene begynner intimt, med at noen er alene eller at to rollefigurer har en samtale, før det viser seg at flere personer er til stede; noen sniker seg forbi og kikker inn, andre trer inn i og begynner å overta værelset. Enhver potensielt intim situasjon blir forhindret – privatlivets fred er noe man bare kan drømme om. Løkkeberg og Roestad fremkaller en klaustrofobi som gjør at tilskueren kjenner Vildes situasjon på kroppen.

Vibeke Løkkeberg fikk sitt gjennombrudd som skuespiller i Pål Løkkeberg ^[25]s modernistiske filmer, men utforsket selv sosialrealisme tidlig i regikarrieren. Med Hud beveger hun seg i en ny retning, muligens inspirert av Andrej Tarkovskij ^[26] og Theo Angelopoulous ^[27], med maleriske tablåer og langsomme kamerakjøringer. Selv har hun uttalt at Edvard Munch er en viktig referanse for filmens estetikk (mens Herbjørg Wassmos historiske romaner har påvirket fortellingen). Hud har stiliserte, drømmeaktige og abstrakte innslag, men likevel en tydelig narrativ struktur – det er en emosjonelt medrivende fortelling, med poetiserende, eksperimentelle elementer. En kombinasjon man sjelden har sett i norsk film.

Løkkeberg er uredd og visjonær på en måte som skaper stor fallhøyde. Da Terje Kristiansen som filmens produsent erklærte at dette skulle bli den dyreste og flotteste filmen i norgeshistorien, stilte de seg lagelig til for hugg. Hud er kompromissløs og vil fortsette å dele publikum: Løkkeberg elsker å la kameraet dvele ved sitt eget ansikt, og enkelte sekvenser – som den lange aborten ytterst på stupbratte klipper, der et blodig, livløst foster blir etterlatt – virker nok en anelse over the top hvis man ikke er på bølgelengde med filmen. Men mye av kritikken som er blitt rettet mot Hud er et resultat av forutinntatthet og uvilje mot filmen.

^{[28] [29]}

Pirker menn på pungen

Med spillefilmdebuten Åpenbaringen ^[30] (1977), som tar for seg syttitallets fremmedgjorte husmorsgenerasjon, fikk Løkkeberg kritikk fra enkelte feministiske røster fordi hun skildret en «svak kvinne» som ikke kjempet seg ut av sin undertrykte rolle. Løkkebergs perspektiv er derimot ikke ment å være oppbyggende, men bevisstgjørende og sant. Hud er heller ingen heltehistorie, men en tragedie om fortielse, maktesløshet og patriarkalsk undertrykking.

Løkkeberg viser oss ekte skjebner fra den virkelige verden, men skiller seg fra for eksempel italiensk neorealisme og britisk kitchen sink ved å leke med stilen for å forsterke følelser og samtidig gjøre dem mer sammensatte. Hud rommer mer ambivalens og ligger tettere på hvordan vi mennesker erfarer verden enn de fleste tradisjonelle sosialrealistiske filmer, og diskuterer eksistensielle problemer knyttet til moral, religion og drifter på en måte som sender tankene til Ingmar Bergman ^[31].

Mye hadde skjedd i perioden fra 1880- til 1980-tallet, og det er også store forskjeller mellom 1986 og 2022, men kvinnediskriminering er ikke noe mindre relevant tema i dag – den inntar bare nye former. Løkkeberg skildrer hvor skadelig og nedbrytende paternalisme er, og hvordan slike strukturer gjør enkeltmennesker «blinde» for urett. Vi må aldri glemme hvor kvinnekampen kommer fra og ta likestilling for gitt: I Hud er det ikke én enkelt person som er antagonisten, men selve samfunnsstrukturen, alle de tause vitnene, alle dørene som lukkes igjen.

Vibeke Løkkeberg ble hudflettet i pressen, og det virker å være konsensus at janteloven straffet henne ekstra hardt fordi hun er kvinne. Som hun selv har uttalt i et intervju med NRK: «Menn liker ikke at noen pirker dem på pungen».

^{[32] [33]}

Hardhudet

Hud er også en film om seksuelt misbruk av barn, hvilket medfører en del etiske problemstillinger. Overgrep er et gjennomgående motiv og vender stadig tilbake, som små hugg. Scenene er svært virkningsfulle og ubehagelige, men verken spesielt grafiske eller spekulative. Det er vemmelig å se stefarens nytelse i møte med den spede, nakne barnekroppen, og Løkkeberg får frem det groteske i situasjonen uten at bildene er groteske i seg selv. (I disse skildringene er det gjort noen justeringer i forhold til den originale versjonen.)

Filmtittelen Hud er en symbolsk tittel. Hud kan være seksuelt ladet og noe man dekker til eller avslører. Men hud er også skall, fasade, det ytre, og bak hinnen forvitrer organene. Ingen bryr seg om det som foregår på innsiden av menneskene i Løkkebergs film – skammen sørger for å holde alle på trygg avstand fra hverandre. En må være hardhudet for å komme seg opp og frem, og begynner du å slå sprekker er veien til fordømmelse kort.

Hvor mye kan et menneske bære? Hva er man villig til å ofre for å bli akseptert? Hva er verdien i et liv uten muligheten til å være seg selv? Hva er verdien i et liv uten håp? I filmens siste kamerainnstilling gis den stumme datteren, Malene, og Vilde en Romeo og Julie-lignende skjebne. Som tilskuer blir en sittende igjen og tenke på hvor mange slike historier som har utspilt seg, men aldri blitt fortalt.

At meningene har vært og er delte om Vibeke Løkkeberg og Terje Kristiansen er bare nysgjerrighetsskapende for nye generasjoner cinefile. Det hardhudede filmskaperparet var i en klasse for seg selv på åttitallet, men Norge var ikke klare for dem. Nå er tiden inne for å hylle Løkkeberg som den djerve, ambisiøse og talentfulle auteuren hun er.

*

Fotnoter

[1] ^[34] Kielland, Johanne Servoll, Vibeke Løkkeberg – et kunstnerportrett, s. 321

[2] ^[35] Kielland, Johanne Servoll, Vibeke Løkkeberg – et kunstnerportrett, s. 341