- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Filmerindringer, 2021

Av Fatou Åsbakk , 4. januar 2022 i Artikler

I spalten Forfattere skriver filmkritikk [1] har vi invitert et utvalg forfattere til å skrive om film i en fri, essayistisk form på Montages. Redaktør Roskva Koritzinsky leder prosjektet. Artikkelserien Forfattere skriver filmkritikk er støttet av stiftelsen Fritt Ord [2] med midler fra den øremerkede ordningen «Norsk journalistikk [3]».

I teksten nedenfor deler forfatter Fatou Åsbakk sin filmdagbok fra 2021.

*

Dag Solstad sier at jeg her er med på å drepe, ikke bare det norske språk, men også ham, som forfatter, som menneske, og det vil jeg nødig. Men hva skal jeg si i så fall?

Min gode venninne Mari så filmen Gritt [4] en gang i juni, og den gjorde et så grunnrystende inntrykk at hun tippet totalt over, ble genuint gal på grensen til en innleggelse på Gaustad. Hun har ikke tatt av seg hettegenseren siden, og gymbaggen bærer hun fortsatt på, hun bytter bare ut innholdet – treningsbukser, bøker, arbeidsrelaterte saker, grus osv. – basert på hva hun har planlagt. Mari er mitt beste eksempel på hva det vil si å forsvinne i filmen, miste seg selv i kinomørket. Selv kom jeg fra Gritt med en forbigående forstuelse av foten, fire dager tok det, så var jeg på begge bena igjen.

Så lenge jeg kan huske har jeg latt meg fortape i film. Foretrukket fiksjonen fremfor virkeligheten. Fortryllelsen, utkontraktering av følelsene.

Men hva gjør jeg etterpå, ute igjen i den elendige realiteten, i den tomme ensomheten? Evner jeg som Mari å endre min eksistens? For noe har satt seg, kanskje noe verdifullt å ta med seg videre? Noen erindringer, ekfrasiske. Jeg drodler dem ned, driver frem en slags dagbok. Drypp av det jeg tror jeg opplevde i salen, sånn cirka (jeg tonsetter det gjerne med lyden fra en ustemt cello).

Hva er egentlig bevart i disse bryddstykkene? Er det noe av det meningsfylte jeg så i mørket tilbake? Eller er alt blitt til oppløste biter av begrenset bevissthet?

*

A Scenen der de sitter på benken i identiske frakker og hatter,

fikserer oppmerksomheten min

i et krystallklart punkt,

en lysende pære.

 

Vask av blod i badekar

Kjønn og hår

Filosofiske sam-taler og monologer

Hitler og hitlerherminger

For ikke å snakke om den helvetes hunden hele tiden,

er meg på den annen side fullstendig likegyldig.

 

Men jeg rekker også opp hånda og spør: Er hunden Godard?

Er Godard hunden?

Liker jeg lyden, slik den kommer og går,

i hakk?

Hva med de øvrige hakkene?

Jeg gjenkjenner grepene,

men gjør jeg ikke det desto mer i Maria?

Ville ikke jeg

ha hakket litt mindre?

Var dette en god introduksjon til den nye bølgen

når den er laget så nært opp til Bølgen?

 

I det minste sa vi farvel til språket i kveld.

 

Adjø til språket (Adieu au langage [5], 2014)

*

B Først er jeg fascinert av Huppert i kjole og kyse. Tilbakevendende begeistret i to timer og seksten minutter.

Så en åpenbaring: Huppert har alltid sett slik ut, litt streng og slem, en jeg skvetter av når denne smiler. Men det passer vel inn i Historien/historiene, og i aller høyeste grad her. Filmen kunne godt ha hett Le mepris [6] (les:forakt), for det er filmens gjennomgående følelse, og det er den som til slutt dreper. Huppert er skikkelig god på forakt.

Ellers står årelating og amputasjonsklare kroppsdeler høyt i kurs og brenner seg fast i billedbanken. Huppert er virkelig en ener på å være en mor som ikke vil være mor. Konklusjon: Huppert er Huppert, fortsatt eller allerede.

Bovary, fruen (Madam Bovary [7], 1991)

*

C Det er diverse fragmenter som umiddelbart appellerer til meg her. Jeg er innforstått med hvor personlig det kan framstå. For eksempel May og May og første mai 1994: Den dagen fylte jeg ti år, og jeg er en hund etter repetisjoner. Så, hva skjer med May og May, og den riktig feilplasserte Faye? Det hele faller på plass, og jeg er frelst. Forelskelsen blir ikke mindre av at jeg gjenkjenner mønsteret fra In The Mood for Love, men i denne filmen teller jeg fire låter, og det er en for mye. Men som sagt, jeg blir så oppstemt av det repetetative, og det er fort gjort å telle feil på opptur! Jeg setter også pris på maten, bortsett fra de tretti ananasboksene. Når jeg kjenner etter blir jeg kvalm. Glad for galskapen (jeg kaller innbruddene og de små huslige endringene for akkurat det, galskap). Jeg ler og blir glad. Men ærlig talt – glad? Ikke oppgitt? Nå er du fordomsfull, Fatou, sier jeg, for dette hadde jeg ikke akseptert i en Hollywood-film. Nå sikter jeg så klart til samtalene med såpa og kluten og kamminga av bamsen. Jeg tillater meg å tilgi disse tingene, fordi filmen kommer fra et lite land (en landsens produksjon). Fysj!

Ellers blir jeg forvirret av to flyvertinner, og solbriller i forskjellige farger. Så spilles den fjerde låta, den blir bare spilt denne ene gangen, over i rulleteksten, mens jeg lurer på hvor inderne tok veien, samtidig som jeg innser at med Won Kar Wai skulle jeg finne kjærligheten, ikke ved første, men ved andre blikk.

Chunking ekspressen (Chung Hing sam lam [8], 1994) 

*

D Blir liggende og gråte over Alabama Monroe-tatoveringen og at den kjærligheten får leve selv om alt annet dør. Og det dør, helt uavhengig av om det skulle finnes et stykke gud eller ei. En siste klokkeklare melding før selvmordet.

Den brutte sirkels sammenbrudd (The Broken Circle Breakdown [9], 2012)

*   

E På en underlig, eller kanskje forunderlig måte skildrer Eden musikkberuselse og kjemisk rus-skråstrek-avhengighet, uten å framstille oppturene som en heidundrende fest, som man er vant til i filmer med samme tema.

Den er så rolig og hverdagslig, nærmest kjedelig, at det like gjerne kunne vært en film om kaffetørst og lokale korpsmesterskap. Men jeg blir mer urolig av å befinne meg i denne filmen enn i Scarface [10] eller selveste Gomorrah [11]. Det hele er så lavmælt og nært som nesten bare virkeligheten kan være. Den hengslete holdningen og de ikke-så-hodestups og forbigående forelskelsene. Skuffelsene som det tar tid å bygge opp.

Eden (Eden [12], 2014)

*

F Det første som slår meg: Å nei, ikke Delfin igjen! Så prøver jeg å endre min innstilling og tenke: Dette er jo faktisk Delfin før Delfin, det er ikke Delfins feil at jeg så Den grønne solstråle [13] først!

Tikk, tikk, tikk.

Så blir vi (han og jeg) sluppet fri fra sinnene våre et øyeblikk, ved hjelp av en løs og ledig Lacosteskjorte. Vi ser Delfin (i et fotografi), hun ser trist ut, og jeg spør om han tror at hun klarer å le like mye som hun andre.

Han: Ja.

Jeg: Glem det. Hun er direkte kjip og plagsom.

Så svinner atter håpet, etterfulgt av en altfor lang samtale med dustedelfin på soverommet, hun heter Anne her, samt en tragikomisk seanse der delfinen Anne tørrgriner.

Sykelig selvopptatt.

Sutrete. Ekkel og elendig.

Og det går ikke særlig bra med hovedpersonen heller, som minner mye om en jeg selv var ekkel mot en gang.

Flygerenes frue (La femme de l’aviateur [14], 1981)

*

[15] [16]

G Glemte «sinnssyk stemme på lite menneske»-åpningscenen etter sånn cirka ti minutter, for da ble den ble overskygget av gråt fra gutt og gråt fra gærning som ble blandet sammen ute i skogen og gradvis gikk over i latter, og fluer, og fornærmelser, og følelser. Så kom jeg på hvor spik sprø den åpningen faktisk var, og rett etter det; de små, gjennomsiktige tvillingene, og: Jeg satt en gang så godt, at jeg ikke har satt meg igjen mellom den scenen og dette partiet.

Og der falt en tinitusøredøvende bombe eller tre, og hvem vet om vår venn F. har endret eller fått svekket sin krigslyst nå.

Gjennom-sumpen-scenen:

Hadde jeg i kraft av å lage en krigsfilm kunnet beskrive det som beskrives her… Fiks ferdig film! Filmverdig.

Lyden, for helvete. Balletten og lyden.

Dens bølger går bakover, innover og samtidig.

Ikke noe fred å få.

Frie hopp fra den ene intense stillbildescenen til den neste.

Ansiktet. Ansiktene. Ansamlingen.

Stående stille og stirre.

Og den avskrekkende latteren skråstrek gråten fortsetter.

Tyskeren, som fremstilles som ruset og på festival,

brenner ned hele befolkningen på et blunk, mens vår mann har gått fra å være barn til å bli et eller annet rynket grått.

Men så spilles fotografier fra den faktiske krigen i revers

med Hitler og det hele.

Hurtig bakover,

hele veien til babyhitler.

Er det slutten, tror du? spør N.

Håper det, sier jeg. Det er mer enn nok.

Dessuten kan ikke vår mann bli noe eldre nå, han er nærmere hundre år

regnet i værbitthet og poseansamlinger.

Og takk og lov, det var slutten, dette har vært et konstant helvete.

Bilde på bilde på bilde, med en detaljbefengt elendighet fra begynnelse til slutt. Jeg er overveldet og kommer aldri til å se en krigsfilm igjen uten at denne går i bakgrunnen.

Ikke bokstavelig talt.

Gå og se (Idi i smotri [17], 1985)

*

H

Legger meg dårlig

Er ingen dronning i dag

Minner meg på at

jeg ikke er en av dem som ønsker å si:

Det er jo bare en film.

Jeg vil ikke fortrylles

Jeg vil legge meg med tungsinn.

Slik må jeg si det.

 

Hennes majestet (Dronningen [18], 2019)

*

H Det fører til en lavlydt diskusjon, dette her. C. og jeg er helt klare på at vi synes denne er presset inn i et politisk korrekt skjema som ikke gagner saken den skal fronte og fremme. Hadde vi ikke levd oss mer inn og hørt bedre etter om filmen først og fremst hadde fokusert på å være en god film? hvisker vi. Det vet dere da ingenting om, sier M., vår eneste opponent, for dere har vært mer opptatt av å prate enn å følge med, mens han tørker sine tårer da (det jeg hadde håpet var) Bonnie og Clyde blir skutt ned rett foran fluktflyet.

Her og nå, i ettertid (tre døgn), i den akutte samtid, må jeg medgi at M. kan ha hatt rett, jeg fulgte ikke med. Jeg søkte det søtlig fiksjonelle, sukkeret, mens sukkeret i denne historien må vike for virkeligheten.

Hennes majestet og han tynne (Queen and Slim [19], 2019)

 *  

I Jeg er fortsatt usikker på om det var en fordel eller ikke å vite så mye om filmen på forhånd. Kanskje gjorde det den tryggere, lettere å tygge. Det var i hvert fall det den var. Trygg og lett-tyggelig, der jeg satt på den faste plassen, øverst, ytterst.

I dag fremstår filmen som en stor gave. Fantastisk skuespill. Disse ordentlige menneskene som nesten spiller seg selv slår sjelden feil. Kombinert med de tunge og utlærte skuespillerne som likevel er til å tro på. Historien tviler jeg heller ikke på, den er enkel, den er banal, den er virkelig, som vi. Selv om den skildres gjennom dette som føles som et filter i all sin skinnende pastell, så slutter jeg aldri å stole på den.

Jeg er som nevnt stålsatt og forberedt på Monees såre barnegråt, men det hjelper ikke, den når inn til meg og holder meg fast helt til kameraskiftet, som en slags 3D-funksjon på følelsene, og jeg sitter igjen med en stygg kvalme kombinert med filmatisk tilfredstillelse.

I Disneyworlds bakevje (The Florida Project [20], 2017)

*

[21] [22]

J I en nærmere fire timer lang film med et handlingsforløp på tre dager, tilsvarer hver av dagene litt over en time. Det er i grunn ingenting sammenlignet med en ordinær dag, som ofte varer mellom 14 og 18 timer fra en står opp til en legger seg.

Det er tre helt vesentlige r-er med i denne historien: renslighet, ryddighet og rutine, og ettersom disse står så sterkt, er det vel derfor jeg rykker litt til når det innimellom oppstår griseri: store mengder mel og en og annen eggeskvett rett på kjøkkenbordet.

Til slutt rakner det fullstendig for de tre r-ene, og det synes umulig å få kaffen til å slutte å opptre med muggsmak, eller i det hele tatt å ha lyst å svelge den.

Synes nesten sønnen, i sin lille rolle, men helt til stede i værelset, er bedre enn madam Seyrig selv.

Jeanne Dielman og sønn (Jeanne Dielman, 23, quai du commerce [23], 1080 Bruxelles, 1975)

*

K

 

Herlig er jorden

 

Någonting har hendt

 

Besøka sin son: den tredje i rekken utsøkte far-og-sønn-forholder-seg-til-hverandre-ved-middagsbordet-scener i den nyere filmhistorien, og det slår an hos meg. Sett en amper far ved bordet med sin tafatte sønn med bart og du har en film. Verdig film. Film ferdig.

 

Hamta en cykel

 

Jeg er så trist og lei av at jeg ikke er flinkere

 

Lørdag den 5/10

 

Kortfilmer av Roy Andersson [24]

*

L I sterke farger likt et knippe postkort fra 70-tallet. Ett av alpene, ett av noe gress med små, hvite, lodne hunder, ett av et badevann (med noen fjell i bakgrunnen), ett av ungdom som løper litt vel entusiastiske ut i sjøen, ett av et epletre, og ett av en rød båt.

Til vanlig er jeg ganske likeglad hva gjelder moral, men det plager meg hvor lett denne nesten alltid hvitkledde mannen tar på det forestående såkalte ekteskapet sitt. Jeg synes han er ekkel, både med og uten bibelen i bakgrunnen.

Og været i postkortene er altfor godt, sånn at jeg blir ør og sky av det i lengden, og da regnet endelig kommer som for å vaske bort hele det solfylte helvete, møter jeg den ovennevnte mannen på sitt nedrigste mest selvbevisste og utleverende.

Lille Claires kne (Le genou de Claire [25], 1970)

*

M Var nær ved å ikke fullføre syklusen av Rohmerske komedier og ordspråk (har allerde sett to i dag, klokka er halv ett, og i Kameraet som pen [26] blir denne omtalt som en banal bagatell, på lik linje med solstrålen) Men jeg så den allikevel, for følelsen av fullbyrdelse.

Jeg er forøvrig ikke enig.

Vel, kanskje er banal og bagatell treffende ord, men det er i dette tilfellet positivt.

Her møter vi de søteste og mest sympatiske typene i hele serien, og liker man ikke sympatiske typer kan man jo enkelt trykke play på en av de fem andre filmene, samtidig som man pauser denne.

Her er ingen fakter, furting og fornærmede miner. En kunne for så vidt ha sagt det samme om Flyverens frue, men der er jo dessverre Delfin og ødelegger det hele. Selv hun tøffe typen her, altså «min beste venn», er ikke usmakelig på grensen til gift, les: arsenikk. Heller ikke han hun ender opp med.

Jeg takler dem, de er seg selv, og det er helt greit.

Eller handler dette om at jeg gir et ekstra gladgir, siden jeg vet at jeg nærmer meg slutten på denne grøten av samtaler, denne softe relasjonspornografien? Det kan jo hende, men om så er, vil jeg uansett tilføye at slutten her må være historisk i sin overtydelige og derfor fantastiske løsning med de matchende parskjortene. Jeg ble i hvertfall lettet og lykkelig.

Min beste venns kjæreste (L’ami de mon amie [27], 1987)

*

N Får filmen anbefalt av pleieren på psykoseavdelingen. Den er helt syk, det sykeste jeg har sett, sier han. Velkommen til Yonder, sier megleren.

Første fluktforsøk ender med tom tank. En natt og en ny oversikt avslører et evig Edward Saksehånd-skråstrek-Trumanshow-landskap, som igjen viser seg å være sirkulært. En matboks med vakuumpakket scampi og en ildspåsettelse senere: i smogen fra nattens brann: en ny matboks med et menneskebarn, og beskjeden: oppfostre dette og dere frigis: It’s a boy.

 

You creepy little mutant.

 

Men de har i det minste hverandre. Eller? Har han spaden og hun boka og barnet? Barnet blir en voksen mann, mens våre venner bare blir mer medtatte. Så dør Tom, og «Lynch» våkner virkelig til liv.

 

Im not your fucking mother.

 

Whatever.

 

Noia (Vivarium [28], 2019)

*

O Ser serien femten år for sent fordi alle andre snakker varmt om den. Ser den systematisk og tidvis nærmest manisk, som mest på søndagskveldene når alt annet synes for krevende. Er for det meste helt på det jevne og gjør meg glad nok, bortsett fra en periode i ca. fjerde sesong, hvor jeg er dum nok til å identifisere meg med Dwight, for så å føle et sterkt sinne overfor ham.

Vi blir heldigvis venner igjen. Venner, ja! Det er det de fleste etter hvert kjennes som, det er vennskap helt uten forpliktelser, på kontoret. Runder sesong ni på høstens til nå styggeste søndag og kjenner ikke annet enn sorg (mens jeg hyl-ler) over at det nå er over.

Det er mye skjønnhet i hverdagslige ting. Er ikke det poenget?

Vennskapet og bedøvelsen.

Oss på kontoret (The Office [29], 2005-2013)

*

[30] [31]

P Jeg klarer ikke spesifisere hva som plager meg. Blir sittende og grunne over hva i all verden som har skjedd i tiden mellom Rainman, Whats eating Gilbert Grape og vår tids peanøttsmørfalk. Bør det kalles misbruk eller inkludering? Når sluttet vi å spille og begynte å utlevere? Er det virkelighets-tv som har gjort oss til disse kikkerne? Er vi avstumpet eller åpne? Jeg skjønner ikke en dritt, men til uka skal jeg leie meg en moviebox og se Leo Dicaprio late som, så godt som bare han kan.

Peanøttsmørfalken (The Peanut Butter Falcon [32], 2019)

*

P

Savages, savages, savages

Spirit

Spirit, spirit, spirit, spirit

Spirit, savages

Savages, savages, spirit

Dag Solstad sier at jeg her er med på å drepe, ikke bare det norske språk, men også ham, som forfatter, som menneske, og det vil jeg nødig. Men hva skal jeg si, da?

Villmenn og ånd?

Vold og vind?

Pocahontas (Pocahontas [33], 1995)

*

R

Liksom barnemåker

Barn som hermer etter måker

Fanger fisk for baller og lodd

Så mye sunt sinne

Mye bedre det enn å gå rundt

Stadig være sur

Jeg har den dyreste sardinske vinen som er å få på polet

Men drikker den til Rugsprø med Norvegia på

Kjenner tydelig på min egen tomhet når selv de sicilianske barna

kan irrettesette mødrene sine med en sann styrke.

Men så er hun visst sprø hun og

Hun og villhundene

Skarpskyterene

Penest er sluttbadet. Hele byen som kaver for å holde hodet

over vannskorpa.

Respirasjon (Respiro [34], 2002)

*

S Begynner på ny gul notatbok med denne. Mener den var fantastisk. Følte det umiddelbart utenfor Cinemateket. Var for første gang i en sal siden slike tilbud ble nedlagt, en kulturens forbudstid. Gule og sorte sperrebånd mellom oss. Mistet det meste jeg tenkte på på sykkelturen hjem.

Hvis en bok er en venn (jo visst), så er en film en forelskelse. Altoppslukende, intens. Øredøvende.

Jeg mistet denne skatten av en suvenir på veien hjem, men jeg skimter ennå vegg-til-vegg-teppet, sigarettene i askebegeret. Stygge og «sincear people» som i sin tydelige tale får meg til å lytte. I mellomtiden gikk jeg glipp av når sengen gikk fra standard til romersk (standard) og når det destruktive gikk fra (det jeg trodde var) vond vilje til narkomani.

Suveniren (The Souvenir [35], 2019)

*

T

All støtten jeg allerede gledelig gir til biblioteket ved å levere for sent, ved å sysselsette som best jeg kan ved å bestille bøker hit og dit mellom filialer, ser jeg ingen grunn til å slutte med

Jeg vil heller la det fortsette, tilta.

For jeg tar ikke av meg hatten for nesten noen, men for biblioteket, helt klart.

Å få dette innsynet fra første rad på et allerede stappfullt cinematek, via Wiseman, og denne gangen uten noe romantiserende filter som sort-skråstrek-hvitt av og til gir, sitter jeg igjen og er slått ut av menneskeheten. Menneskeheten som en solnedgang,

eller snøstorm

ikke bare stille sublimt, som et fjell, men i stor bevegelse

Så kan jeg jo si:

Ja, jo, vel og bra at de får til slikt i selveste New York (City), byenes by

og menneskenes by,

men hva skjer så i Wyoming

for eksempel? På den andre siden

trenger jeg heller ikke å si det, og kan bare være fornøyd og stjernetruffet

av det jeg har her, rett foran meg.

Se på han med de blå boksene og gule lappene,

hans aggressive arbeidsomhet.

Se på styret

de jobber også

utifra sin bakgrunn og dertilhørende behov

Slik går de(t) rundt, hånd i hånd.

 

Tro, håp og kjærlighet til biblioteket (Ex Libris: The New York Public Library [36], 2017)

*

U

Vanskelig å se uten Kevin i bakhodet.

Det er mer enn fire filmer og fire uker siden.

 

Er det fordi det her er helt motsatt?

Så mye relasjon.

og Samtalen

med bunn i et dødt barn, med utgangspunkt i et dødt barn.

En merkbar mellommenneskelighet

som alle her mestrer.

Selv morderjenta.

Får en umiddelbar trang til å prate med noen

om noe

løse et problem sammen.

Ikke en spurv til jorden

det fester seg til huden.

Når du er sånn som du er nå

liker jeg deg ikke

ville jeg sagt da

uansett hva diskusjonen og problemløsningen dreide seg om.

Jeg er så lei,

Jeg vil bare sove og være tynn.

Sa også jeg som barn.

 

Unger (Barn [37], 2019)

*

[38] [39]

V Etter en lengre dag med lys, lyd og lukt kjenner jeg på en takknemlig ro idet Terje så lykkelig stikker hele babyens hånd i sin munn. Både i «sanntid» og i tilbakeblikket fra «hin dager».

Nå kan også jeg gå sulten til sengs.

 

Vigen, Terje (Terje Vigen [40], 1917)

 

W

Lavmælt og realistisk

absurdisme

Hysterisk morsom

tristesse

 

Wienerhunden, også kalt pølsehund (Wiener Dog [41], 2016)

 

X

Faens massesuggesjon. Flinkt.

Alle lydløse mellomrom. Fint.

Flott forsvarstale.

 

X (M – Eine Stadt sucht einen Mörder [42], 1931)

*

Y Mest blendes jeg av Sofias brunhet og oppblåsthet. Nakenhet.

Dette er dessverre med på å ødelegge for meg, og jeg får meg ikke til å tro på Marguerite Duras-referansene hennes, selv om Morgenbladet har fortalt meg at dette er troverdig og at jeg ikke skal dømme dama på det ovennevnte. Men jeg tror hun lyver, der vi alle sitter som voksne ved bordet. I hvertfall når hun bryter ned bildet med et nå skal jeg ta meg et tilfeldig og befriende bad.

Men i sum er jeg vel en konservativ og anstrengt drittsekk, som synes Philipe og Nãimãs’ moralske løsning på mellommenneskelige møter er den man burde gå for.

Det å dømme skal jeg begynne å drite i, for jeg sitter igjen med et savn etter Sofia og medgir at hun faktisk kan ha lest Elskeren, i motsetning til meg.

Yndig, ung og vanskelig (Un fille facile [43], 2019)

*

Z Noen kunne sikkert ha fortalt meg – selv om undertegnede forestilte seg at ikke kom til å bli noe problem – at seks og en halv time med Tarkovskij på en lørdag etter en lang fredag kanskje ikke var å yte disse filmene tilstrekkelig tålmodighet og tilstedeværelse.

Når det er sagt, må det også sies at den siste står igjen som en soleklar favoritt, tross i vanskene med å holde øynene åpne de siste fire timene av maratonet.

Stalker var siste mann ut i dette liggende lørdagsløpet. I notatene har den bare fått bemerkningen: Startgråten satser jeg på. Og her, syv dager senere, har jeg ingen anelse om hva det er snakk om. Startgråten? Kan det være konas desperate krampetrekninger som kulminerer på tregulvet etter at herr Stalker likevel forlater hus og hjem etter hennes forbannede bønner? Jeg tror det. Videre husker jeg nemlig ingen gråt. Men jeg husker skiftet, fra sepia til nesten bare grønt. Mutterkastingen og herr Stalkers oppofrende ansikt og bakhode og sidehode og i det hele tatt hode. Og meditasjonen i altet, en meditasjon med en tilstedeværende nerve av mystikk hele veien. Litt angst og litt uvisshet.

Jeg spoler tilbake: til doktoren med alle speilene i Speil. Han har alle speil som finnes. De er der på doktorkontoret.

Bird in the hand – Bird in the hat.

Mye frem og tilbake igjen, men heldigvis gjenkjenner jeg moren på føflekkene. Som plutselig vurderer å gifte seg på nytt med en navngitt og talentløs Dostojevski – er dette den samme Dostojevski jeg vokste opp og gikk på skole med? tenker jeg kort. Så slutter jeg å tenke på det, fordi. Forøvrig sier håndgranatscenen meg ingenting, men jo, den gir meg noe: for alle gråter og ser tilbake, inn i fremtiden, og det er jo ikke så verst!

Tidlig, tidlig i Solaris sier N: Sette seg i en stol mens det regner? Det er det ingen som gjør, men nå skal det nevnes at han kom gående inn i maratonet først nå, og har ikke fått med seg at det er film to med billedbøker hvor det dukker opp tørkede og pressede planter mellom sidene. Det kan jo ha noe med saken å gjøre. Forresten: film gjerne inn i øret på den som sitter med store filosofiske spørsmål. Du kan komme nærmere.

Zerkalo (som i Speil), Solaris, Stalker (Zerkalo [44], Solayris [45], Stalker [46], 1975, 1972, 1979)

*

Æ Noen filmer fra nittitallet tåler ikke gjensyn, som om det både hjernen og samfunnet har utviklet i mellomtiden blir en slags brannmur. Det vet jeg. Det kan synes som det er sånn for barnet E. også. Selv om han aldri har sett disse før, har han en medfødt moderne sperre. Han liksom måper målløst over simpel homohets, tilbakestående kvinnekrafsing og rent ut sagt skamløs rasisme.

I akkurat denne er det kanskje vanskeligere å få øye på enn i en del andre filmer, for seieren til slutt er så søtladen, sentimental og storartet. Sleden båret slik: stolt, sterk og som en tøff jævel som ikke tar dritt fra noen, over sluttstreken. Harde, kalde rumper.

 

E. ser bort på meg, der vi sitter i mørket og så vidt skimter hverandre, spør:

Gråter du også?

Ja, det er jo veldig trist.

Jeg synes ikke det er så trist, det er mer rørende.

 

Min videre refleksjon etter rettelsen fra trist til rørende:

Vi lever i rettelsens tid, barna vet ikke bedre, de vet best,

og det er jeg som må venne meg til å vokse med og opp

eller ut av gamle vaner vonde å vende.

 

Æren i behold i boben (Cool Runnings [47], 1993)

*

Ø Hvorfor jeg vil meg selv så vondt at jeg velger å se denne som mandagsmatiné på en allerede opprevet og sønderslått dag som i dag, kan man spørre seg. Selvskading? Destruksjonsmodus?

Her må vi gå systematisk til verks, som man sier i filmen. Vi får følge familien på noe som kjennes nærmere enn på kloss hold, fordi det ikke skjer stort. Statiske dager, stille døgn, tannpuss, måltider, arbeid (ondskap?), bilvask, aftenbønn, shopping, meningsløshet.

Jeg registrerer en vond byll i filmen allerede før fortekstene er over. Om ikke byllen bare er min egen: mandag osv. Men byllen eser ut mens vi ser hvordan årene går og går i det voksende verket.

Er det bevisst av oversetter å ikke dele nyhetsbildet med meg? Som om jeg kunne fått det vondt, verre enn de folka der? Men med den lille tysken jeg mestrer forstår jeg at det ikke er Norge i dag vi lytter til, men et syvende kontinent, i kjernen av et tidligere tenkt tredje rike, i ett av de ikke enkleste hjem.

Nervene og nærheten eskalerer i de siste timers systematikk, sant og sterkt visualisert. Gjenstand for gjenstand, tann for tann, barn, mor og far, og selv kan jeg nesten ikke vente med å ta fatt på sommeruka som følger etter dette.

Ødeleggelsen (Der siebente Kontinent [48], 1989)

*

Å Jeg skriver herved Hållebekk slik jeg hører det, for jeg har gitt opp å plassere q-en og u-en.

En film basert på et essay hvor høytlesning og lidelse (les: sinnslidelse)

er de bærende premissene kan fort bli en vits.

Jeg blir begeistret for denne, jeg, vits eller ei.

Filmen er rotete. Enkelte steder ser den nærmest ut til å være klippet i Word.

Her har heller ingen krevd at man «kveler sine kjærester», det er tydelig.

Det er det jeg liker.

 

Det finnes en del eksempler på belysing av og høytroping om mentale lidelser om dagen, veldig mye av det er overforklarende og synes som bestillingsverk fra stat, kommune og institusjon, men ikke denne filmen. Her formidles vanviddet på en god måte. På lag med galskapen, eller i alle fall på Gs vilkår. Den evner ved sin egen metode å være med på sitt eget tema. Litt, men ikke for mye forherligelse av kunstneren. Jo. Men mest på en ny måte!

 

Fine fjes og fakter.

Og da særlig Hållebekk, som gestalter sitt eget seg som en profesjonell.

 

Å holde seg i live – en metode (To Stay Alive: A Method [49], 2016)

*

[50]


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Forfattere skriver filmkritikk: https://montages.no/2020/07/forfattere-skriver-filmkritikk-pa-montages/

[2] Fritt Ord: https://frittord.no/

[3] Norsk journalistikk: https://frittord.no/nb/prosjekter/medier-og-journalistikk/utlysning-norsk-journalistikk

[4] Gritt: https://montages.no/film/gritt/

[5] Adieu au langage: https://montages.no/film/adieu-au-langage/

[6] Le mepris: https://montages.no/film/le-mepris/

[7] Madam Bovary: https://www.imdb.com/title/tt0102368/?ref_=nv_sr_srsg_4

[8] Chung Hing sam lam: https://montages.no/film/chungking-express/

[9] The Broken Circle Breakdown: https://www.imdb.com/title/tt2024519/?ref_=nv_sr_srsg_0

[10] Scarface: https://montages.no/film/scarface/

[11] Gomorrah: https://www.imdb.com/title/tt0929425/?ref_=tt_sims_tt_i_2

[12] Eden: https://montages.no/film/eden/

[13] Den grønne solstråle: https://www.imdb.com/title/tt0091830/?ref_=fn_al_tt_1

[14] La femme de l’aviateur: https://www.imdb.com/title/tt0080728/?ref_=fn_al_tt_1

[15] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/skjermbilde-2022-01-03-kl-15-56-24/

[16] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatoubcb/

[17] Idi i smotri: https://www.imdb.com/title/tt0091251/?ref_=nv_sr_srsg_0

[18] Dronningen: https://www.imdb.com/title/tt8378126/?ref_=nv_sr_srsg_0

[19] Queen and Slim: https://www.imdb.com/title/tt8722346/?ref_=nv_sr_srsg_0

[20] The Florida Project: https://montages.no/film/the-florida-project/

[21] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatoumb/

[22] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatouce/

[23] Jeanne Dielman, 23, quai du commerce: https://www.imdb.com/title/tt0073198/?ref_=nv_sr_srsg_0

[24] Roy Andersson: https://montages.no/filmfolk/roy-andersson

[25] Le genou de Claire: https://www.imdb.com/title/tt0065772/?ref_=nv_sr_srsg_0

[26] Kameraet som pen: https://www.gyldendal.dk/produkter/kameraet-som-pen-9788702236088

[27] L’ami de mon amie: https://www.imdb.com/title/tt0092550/?ref_=fn_al_tt_1

[28] Vivarium: https://www.imdb.com/title/tt8368406/?ref_=nv_sr_srsg_0

[29] The Office: https://www.imdb.com/title/tt0386676/?ref_=nv_sr_srsg_0

[30] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatouuff/

[31] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatou23/

[32] The Peanut Butter Falcon: https://www.imdb.com/title/tt4364194/?ref_=nv_sr_srsg_0

[33] Pocahontas: https://www.imdb.com/title/tt0114148/?ref_=nv_sr_srsg_0

[34] Respiro: https://www.imdb.com/title/tt0286516/?ref_=nv_sr_srsg_0

[35] The Souvenir: https://montages.no/film/the-souvenir/

[36] Ex Libris: The New York Public Library: https://montages.no/film/ex-libris-the-new-york-public-library/

[37] Barn: https://montages.no/film/barn/

[38] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatoupf/

[39] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatous/

[40] Terje Vigen: https://www.imdb.com/title/tt0008663/?ref_=nv_sr_srsg_0

[41] Wiener Dog: https://www.imdb.com/title/tt4144190/?ref_=nv_sr_srsg_0

[42] M – Eine Stadt sucht einen Mörder: https://www.imdb.com/title/tt0022100/?ref_=nv_sr_srsg_0

[43] Un fille facile: https://www.imdb.com/title/tt9632590/?ref_=nv_sr_srsg_0

[44] Zerkalo: https://montages.no/film/speil/

[45] Solayris: https://www.imdb.com/title/tt0069293/?ref_=nv_sr_srsg_0

[46] Stalker: https://montages.no/film/stalker/

[47] Cool Runnings: https://www.imdb.com/title/tt0106611/?ref_=nv_sr_srsg_0

[48] Der siebente Kontinent: https://www.imdb.com/title/tt0098327/?ref_=nv_sr_srsg_0

[49] To Stay Alive: A Method: https://www.imdb.com/title/tt5224766/?ref_=nv_sr_srsg_0

[50] Image: https://montages.no/2022/01/filmerindringer-2021/fatouel/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.