Cinematekene ^[1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Tsai Ming-liangs Goodbye, Dragon Inn (2003) vises fra og med torsdag 7. oktober – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek.

*

«If time can be regained through cinema, who is to say that cinema will fare so poorly in the hands of time?»

– Nick Pinkerton, Decadent Editions: Goodbye, Dragon Inn (2020)

I sitt fortsatt korte livsløp som kunstform, har kinofilmen en rekke ganger mellom 1895 og 2021 blitt spådd en snarlig død. Men både kinoene og filmene er her fortsatt, selv om koronapandemien har gjort et kraftig hogg inn i røttene filmkulturen har vokst frem fra. Mange kinoer rundt om i verden har blitt stengt, og publikums nye vaner hører sofaen og hjemmekikkingen til, der de «først og fremst anses som konsumenter, som skal få det de allerede vet at de vil ha», som filmviter Anette Svane nylig formulerte det i et essay ^[2] her på Montages.

Det er et sørgelig syn, en nedlagt kino. Lamper uten lys, seter uten mennesker, støv som ikke hvirvles opp, et mørke som har slukket lysets spøkelser. Aldri mer Eldorado kino i Torggata… men så et håp i horisonten: det gnistrer i lyspærene på Vega Scene. Et skyhøyt IMAX-lerret monteres på Odeon Storo. Det pustes nytt liv i en gammel dame på ærverdige Frogner Kino. Så om vi bruker lille Oslo som målestokk, lever kinokulturen godt denne høsten og videre inn mot 2022.

Men la oss spole nesten tyve år tilbake, og ta en reise til Taiwan og den majestetiske, men nedslitte kinoen Fu-Ho i Taipei – et bygg og et kinorom som spiller hovedrollen i Tsai Ming-liang ^[3]s vemodige film Goodbye, Dragon Inn ^[4] (2003). Her inviteres vi med på the last picture show, den siste visningen før kinoen skal stenge, kanskje for evig, og bildene som fyller lerretet er fra King Hu ^[5]s wuxia-klassiker Dragon Inn ^[6] (1967). Fu-Ho føles riktignok allerede som en relikvie – de mange tomme setene returnerer bare et ekko tilbake mot filmen på lerretet, som preges av rusk og riper på 35mm-rullene den spilles av fra.

Sakte, men sikkert tegner likevel Tsai Ming-liang opp noe mer i det store rommet, en liten gruppe rollefigurer som fyller kinoen med små dramatiske situasjoner – drevet av uavklarte drømmer, følelser og innestengt begjær – denne regntunge kvelden i Taiwans hovedstad. Som en magisk trylledrikk blir kinovisningen vi får se i Goodbye, Dragon Inn også for oss en filmopplevelse av uante dimensjoner og muligheter – lik de søkende menneskene mellom stolradene i Fu-Ho.

Det er en enestående og tankevekkende film om kino, som besjeler rommet der lys blir virkelighet på lerretet – Fu-Ho og filmbildene fra Dragon Inn er som «hauntologiske» motiver spøkelsene kan forsøke å bli levendegjort av. Tsai Ming-liang inviterer oss på minimalistisk vis – med et rolig, åpent filmspråk – til å la store spørsmål og lange tankerekker få spille seg ut i oss mens filmen pågår.

Og Goodbye, Dragon Inn sin særegne tiltrekningskraft har den siste tiden resultert i ikke bare en ny digital restaurering (som første gang ble vist i Venezia i 2019, og nå rulles ut på de digitale cinematekene her i Norge), men en fersk filmbok fra forlaget Fireflies Press ^[7], som i serien Decadent Editions ^[8] tar sikte på å lansere ti bøker om ti filmer fra 00-tallet. Tre stykker er hittil utgitt, og i den første (om Tsais film) tar den amerikanske kritikeren Nick Pinkerton ^[9] oss med på en fascinerende formidlingsodyssé gjennom både de visuelle motivene, tematikken og den potensielle historiske symbolikken som bor i denne enkeltfilmen fra Taiwan – et beundringsverdig prosjekt i seg selv, men også en medrivende leseropplevelse.

Bøkene i serien er trykket i et pocketformat på størrelse med et postkort, og Pinkertons monografi om Goodbye, Dragon Inn strekker seg over 24o sider – delt opp i elleve kapitler. Typografi, formgivning og innbinding er elegant og økonomisk utført, og uten illustrasjoner eller annen grafikk blir leseropplevelsen utelukkende styrt av tekstens innsikter og språklige bilder – som vi heldigvis finner mange av i Pinkertons engasjerte analyse av hvorfor Tsai Ming-liangs verk fra 2003 er en av de fremste filmkunstneriske behandlingene av kinoen som sosialt møtested.

Det er nesten som forventet at Tsai er nostalgisk og personlig i sitt kinoportrett, men Goodbye, Dragon Inn faller aldri ned i sentimentalitetens søtladne brønn (Cinema Paradiso-style) eller fantasier og mytologiseringer om filmkunstens uovertruffenhet. Pinkerton lar seg inspirere til å åpne boken sin med en egen personlig anekdote, fra en filmvisning han var på av Spawn ^[10] i 1997 på kinoen Tri-County 1-5 ved sitt hjemsted i Springdale, Ohio. Han beskriver samtalen han hadde etter filmen, med sin venn Adam, som den første gangen han innså at ting kom til å endre seg – at filmkulturen ikke ville forbli lik slik den var. «Movies aren’t going to work the same way in a few years,» innser de, og Pinkerton anvender minnet som springbrett inn i bokens store tematiske diskusjoner.

Det viser seg, når man leser teksten, at Goodbye, Dragon Inn ikke bare for Tsai i 2003 var en elegi over en tapt kino i Taipei, men også en sorgbehandling over en hel æra som hadde tatt slutt. Pinkerton gjenforteller hvordan Tsai i sin oppvekst som etnisk kineser i Kuching, Malaysia på 1960-tallet ble shanghaiet inn i sin filminteresse av den eksplosive fremveksten av produksjoner fra både Hong Kong og Taiwan, og blant filmene han så på kino med sine besteforeldre var nettopp Dragon Inn av King Hu et høydepunkt. Andre regissører hadde laget de første wuxia-filmene noen år tidligere, men Hu – som forlot studioet til Shaw-brødrene i Hong Kong etter gjennombruddet med Come Drink With Me ^[11] (1966) til fordel for å lage sine filmer med større uavhengighet i Taiwan, der en gullalder var i emning – var auteuren som løftet sjangeren til et nytt nivå.

Da King Hu brått døde i 1997, året etter at hans læremester Li Han-hsiang ^[12] også hadde gått bort, mistet Taiwain et par av sine filmkunstneriske gudfedre, og selv om den nye generasjonen på 1980-tallet – ledet an av nybølge-heltene Hou Hsiao-hsien ^[13] og Edward Yang ^[14] – hadde åpnet enda et kunstnerisk kapittel i Taiwains stolte filmhistorie, skulle det også vise seg at Tsai og Hou ganske alene måtte bære stafettpinnen videre da Yang også døde i 2007. (En annen markant filmskaper, Ang Lee ^[15], hadde reist til Hollywood allerede på 1990-tallet.)

Pinkerton nøster sammen flere av disse trådene på en elegant måte, slik at vi både lærer en del om tilknytningene mellom ulike sentrale figurer i Taiwans filmhistorie, samtidig som vi får innblikk i hvor Tsai selv var som menneske og filmkunstner da Goodbye, Dragon Inn hadde sin premierevisning i hovedkonkurransen i Venezia i 2003 – en festival der han selv hadde vunnet Gulløven med Vive l’amour ^[16] i 1994, fem år etter Hou hadde mottatt samme pris på Lido for A City of Sadness ^[17] (1989).

*

Nick Pinkerton mister aldri fokuset på Goodbye, Dragon Inn i sin metodiske gjennomgang av filmens tilblivelse, tematikk og plass i Tsais kunstnerskap, men forfatteren finner likevel plass til fascinerende filmteoretiske avstikkere underveis, som gjør at leseropplevelsen blir tankevekkende på en måte jeg ikke hadde forutsett. Fra belysende sitater om kinokulturen ført i pennen av samtidige amerikanske kritikere som Kent Jones og J. Hoberman, til kreative henvisninger til filosofer og teoretikere som Walter Benjamin (reproduksjonens tidsalder), Roland Barthes (kinoens anonymitet, mørke hjørner og cruising-aspektet) og Jacques Derrida (partiet i kapittelet om «hauntologi» var spesielt interessant å lese i lys av spøkelsesmotivet i Goodbye, Dragon Inn og de slitte celluloidrullene.)

Så i den grad noen der ute kan finne tid og konsentrasjon til å lese en bok om én film, kan jeg varmt anbefale Pinkertons tekst – og forlaget Fireflies Press må berømmes for det nesten rørende engasjementet for film fra 00-tallet. Ti bøker skal altså utgis i denne Decadent-serien, og ved siden av Goodbye, Dragon Inn er også bøker om Ten Skies ^[18] av James Benning og Inland Empire ^[19] av David Lynch utgitt. Alle kan kjøpes direkte fra forlaget, og de tilbyr også en abonnementsløsning – slik at hver nye bok i serien automatisk sendes i posten når den er klar. (Løsningen undertegnede gikk for.)

Å se Goodbye, Dragon Inn på kino er også det eneste som gir mening etter å ha lest denne boken – og kanskje er motsatt vei også en fin vri, der teksten byr på nye tolkninger etter at filmen har tatt bolig i oss. De eksisterer også fint nå som en duo – som utgangspunkt for en levende, diskuterende og sammensatt refleksjon rundt kinorommet, filmkunsten og modernitetens nådeløse bevegelse fremover.