- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Analysen: I onde dager (2021)

Av Eivind M. Nordengen , 25. august 2021 i Analysen

Denne artikkelen inneholder spoilere, og bør ikke leses hvis man ikke har sett filmen.

*

Regissør Tommy Wirkola [1] er tilbake på norsk jord med sin nye film I onde dager [2], en blodsprutende ekteskapsfarse med høy voldsprosent, som sto i fare for aldri å se dagens lys.

I onde dager var av Wirkola og hans medmanusforfattere John Niven [3] og Nick Ball [4] opprinnelig tenkt som et amerikansk prosjekt med engelskspråklig dialog, men like før den planlagte innspillingen over dammen skulle stables på bena, ble den brått kneblet og lagt på is i et koronanedstengt Hollywood. Da Wirkola, Altas store sønn, innså at pandemien ikke hadde rammet Norge like hardt som USA, ringte han hjem og forhørte seg om muligheten for å ta med manuset og lage dette action-spetakkelet på smittevernvennlig vis i gamlelandet.

Som sagt, så gjort, og tidlig på høsten 2020 gikk I onde dager i opptak – på en avsidesliggende hytte og i improviserte studiofasiliteter på Lillestrøm – med Wirkola bak kameraet, Aksel Hennie [5] og Noomi Rapace [6] i hovedrollene, og Kjetil Omberg [7] og Jørgen Storm Rosenberg [8] fra 74 Entertainment som produsenter. (Prosessen med å kaste seg rundt og virkeliggjøre prosjektet på norsk forteller Wirkola om enda mer detaljert i denne podkastepisoden [9].)

Tommy Wirkola fikk sitt gjennombrudd som regissør med Kill Buljo: The Movie [10] i 2007, en Kill Bill-parodi fylt til randen av pubertal gutteromshumor. Men der mange kanskje ser en rufsete og barnslig amatørfilm spekket med overdrevet vold og politisk ukorrekte vitser som hovedsakelig dreier seg om kroppsvæsker og nedlatende stereotypier av samisk kultur (en subsjanger som kanskje hadde sin korte storhetstid på 00-tallet), er det også mulig å få øye på et filmtalent som uttrykker kreativitet og formidlingsglede gjennom levende bilder.

Wirkola har fra starten av først og fremst vært en entertainer, og fant raskt sitt publikum. Sånt blir det filmkarriere av, og etter premieren på Død snø [11] ved Sundance-festivalen i 2009, ble han invitert til Hollywood og fikk utvikle prosjekter hos produksjonsselskapet til Adam McKay og Will Ferrell. Samtidig har han, parallelt med den internasjonale karrieren, fortsatt å lage filmer hjemme i Norge. De to Død Snø-filmene har høy status hos horror-entusiaster rundt om i verden, og selv om ikke innholdet i filmene hans har ledet til store filmkunstfaglige symposier (ennå), er det liten tvil om at Tommy Wirkola er et av Norges største internasjonale filmnavn.

Hans forrige film som regissør, What Happened to Monday [12] (2017), markerte et slags skille i filmografien hans, der han søkte seg mot science fiction-sjangeren og et manus med mer ambisiøse konsepter og seriøs tematikk, à la tv-serien Black Mirror [13] (2011-). Men med I onde dager tar ikke Wirkola bare en fysisk reise hjem for å lage filmen – han geleider oss også ganske trygt tilbake i den mer humoristiske gladvoldsjangeren han fikk sitt gjennombrudd med.

Ekteskapsfarsen

I onde dager åpner med et ektepar som sitter i sengen og snakker om forholdet sitt. Scenen er overdrevet stygt lyssatt, fotografert med skjærende videoestetikk og i et klassisk 4:3 TV-format. Den ene drøye hemmeligheten etter den andre blir avslørt: Kona er utro, ja, hun er til og med gravid med mannens avdøde brors sønn! Dialogen blir mer og mer latterlig dramatisk, før det viser seg at det vi ser egentlig er en scene fra innspillingen av den billige såpeoperaen som Lars (Aksel Hennie) regisserer. Dette grepet med «en film i filmen» setter definitivt tonen for handlingen som senere skal utspille seg, men bidrar også til å kontrastere det påfølgende, helsprø narrativet og gi det et mer avdempet preg.

For Lars og Lisa (Noomi Rapace) har også store ekteskapsproblemer, selv om vi innledningsvis ser dem prøve å opprettholde fasaden så godt de kan. De skal på hyttetur, og det hintes raskt til at det ikke bare kommer til å bli kos og hygge. Lars bruker enhver anledning til å fortelle folk at kona har tenkt seg på en lang tur ut i fjellheimen alene – noe han også påpeker at han har advart henne mot: «Det er jo livsfarlig!», utbryter han flere ganger, og konstruerer med det et slags halvtroverdig alibi. Denne samtalen har han blant annet med sin far (Nils Ole Oftebro [14]), som bor på sykehjem og savner å kunne reise til familiehytta som han selv har bygget. Vi ser Lars kjøpe diverse verktøy (betalt kontant) og hører ham planlegge noe mystisk med en annen person over telefon.

På vei opp til hytta blir både forholdet og konflikten mellom våre to hovedpersoner stadig tydeligere. Paret sliter med økonomien. Vi forstår at de er et kunstnerpar (Lisa er skuespiller, men ikke spesielt fremgangsrik, og har den siste tiden tatt til takke med reklamefilmer for produkter mot impotens), og begge rakker ned på den andre og kommer med syrlige hint om hvor lavt vedkommende har sunket.

Å bruke en avsidesliggende hytte som arena for voldsomme hendelser er en velkjent oppskrift i både norsk og internasjonal film. Fortellingen rammes inn og dramatikken intensiveres så filmen nesten blir som et kammerspill å regne. Alt er konsentrert om ett sted, og det er (tilsynelatende) ingen måte å få hjelp fra sivilisasjonen utenfor på. Her kan vi dra linjer tilbake til Erik Løchen [15]s modernistiske Jakten [16] (1959), der vi også følger et ekteskapsdrama som utspiller seg på en hytte. Og akkurat som i I onde dager vises fortekstene til Jakten over en montasje av en bil som kjører lengre og lengre vekk fra urbane strøk – slik bygger man opp forventningen om at disse folka blir isolert fra omverdenen. Dog stopper nok likhetene mellom Løchen og Wirkolas filmer der, og dette illevarslende grepet er kanskje mest kjent fra åpningssekvenser i nyere norske horrorfilmer, som Fritt Vilt [17] (Uthaug, 2006), eller Wirkolas egen Død Snø.

Tvist-strukturen

Den idylliske hytta er plassert i nærheten av en grønn skog og en fredelig innsjø. Den første kvelden later Lars og Lisa som at alt er greit, men vi ser antydninger til at det koker under overflaten og aner at noe snart vil piple (vel, sprute) frem: Denne hytteturen skal bli blodig.

En ny dag gryr, og Lars gjør klar båten. Et lite lass med stein løftes ombord. Lars tar seg en slurk med vodka, og så gjør han klar hammeren. Men akkurat idet han lister seg mot Lisa bakfra for å slå henne i hjel, er det hun som snur seg og stikker et elektrosjokkvåpen i magen på ham.

Her blir vi for første gang kjent med filmens narrative tvist-struktur: hver gang et nytt overraskende vendepunkt skjer, som regel med introduksjon av ny rollefigur eller en markant endring i handlingen, får vi et tilbakeblikk introdusert med store bokstaver over bildet (eksempelvis: «SYV TIMER TIDLIGERE»), og her får vi se deler av den samme historien vi allerede har blitt fortalt, men fra en annen synsvinkel. Dette gjør at narrativet får en ny dimensjon, vi forstår at ting kan endre seg brått i denne filmen – et spenningsskapende fortellergrep.

I Lisas tilfelle blir vi med tilbake til en scene fra før avreisen, der hun snakker med en venninne om hvordan paret skal ut på jakt, og samtidig understreker hvor dårlig hun selv er på det. Her speiles Lars’ strategi, hvor Lisa også forteller en utenforstående hva de skal og hva som skal skje, sånn at hun vil framstå mer troverdig når Lars «tilfeldigvis» blir skutt i en jaktulykke. Idet venninnen møter Lars i innkjørselen, sier hun «god jakt», noe han blir forvirret av. Første gang vi ser denne scenen blir vi i stuss over om Lars har avslørt seg selv, mens andre gang forstår vi at replikken har sin opprinnelse i Lisas historie.

Dette er verken en ny narrativ metode (mange vil nok kjenne igjen fortellerteknikken fra eksempelvis Steven Soderbergh [18]s lekne heistfilmer, som Ocean’s Eleven [19] [2001]) og den blir heller ikke gjennomført på en særlig elegant måte av Wirkola (jeg savner at det legges opp til flere motiver eller narrative hint som kunne gjort at tilbakeblikkene skapte enda flere «aha»-opplevelser og dermed ga filmen større gjensynsverdi). Likevel tilfører disse tilbakeblikkene en snert og lekenhet til filmen, og underbygger den selvbevisste metafilm-tankegangen som Wirkola introduserer i filmens anslag.

Lisa har bastet og bundet Lars, og begges egentlige motiver for å reise på hyttetur er kommet for en dag. Men før Lisa rekker å få gjort mer skade, dukker en (for Lars) reddende engel opp i Stig Frode Henriksen [20]s rollefigur Viktor, som plutselig har ankommet hytta og effektivt slår Lisa bevisstløs med en spade. Det viser seg nemlig at den litt enkle gartneren/hushjelpen som ekteparet anvender hjemme i byen, har vært Lars’ medhjelper i planleggingen, noe som blir avslørt i nok et tilbakeblikk.

Det snur altså raskt i denne filmen, for nå er det Lisa som er bundet opp. Men maktbalansen er skjør, og Lisa klarer snart å skape dårlig stemning ved å snakke om hvor mye livsforsikringen hennes er verdt og skape uro rundt hvorvidt Viktor har blitt snytt av Lars. Viktor retter hagla mot dem begge, og i basketaket som følger ender Lars opp med å skyte hånden av ham. Forvirret og i smerter løper Viktor avgårde, og Lisa roper at Lars skal stoppe (Lars tror hun mener «stoppe ham», mens hun selv i etterkant hardnakket påstår at hun mente «stoppe blødningen», noe som fører til videre diskusjoner). Uansett: Lars skyter Viktor, som slynges flere meter gjennom luften. I denne scenen blir fysikkens lover tolket fritt for å skape komisk effekt, og overdrivelser i en brutal og voldelig sekvens minner oss på at dette tross alt bare er tull og tøys (akkurat denne effekten kan være inspirert av det kjente endeliktet til «Miss Lara» i Quentin Tarantinos Django Unchained [21] [2012]).

Røverne fra Kardemomme by

Lars og Lisa fortsetter deretter brytekampen på liv og død, og når de har kommet seg opp til soverommet i andre etasje, blir enda et skudd avfyrt – denne gang i taket. I et slags «diabolus ex machina» (et omvendt «deus ex machina», der det ikke er hjelp, men motstand som kommer ut av intet) blir fortellingens egentlige antagonister, og dermed også filmens egentlige narrative forløp, introdusert.

Tre skurker faller ned fra loftet. De har rømt fra et fengsel ikke så altfor langt unna, og under flukten brutt seg inn og søkt ly i familiehytta. Som seg hør og bør, får vi et nytt tilbakeblikk: Vi følger banden gjennom skogen, vi ser at de bryter seg inn i hytta og deaktiverer alarmen, før de romsterer rundt i tingene til hytteeierne. Vi følger dem også etter at Lars og Lisa har ankommet og de må gjemme seg på loftet i nesten et døgn, før hagleskuddet får taket til å klappe sammen. Når ekteparet våkner igjen, er de fastbundet begge to.

Lederen for gjengen er Petter (en ekstra hårete utgave av Atle Antonsen [22]), og de to andre i trioen er den alltid kåte Dave (Christian Rubeck [23]) og den store, dumme nynazisten Roy (André Eriksen [24]).

Skurkene er karikerte figurer, spisset som sadistiske kriminelle. Atle Antonsen ser ut som en litt billig oppsminket versjon av en røver fra Kardemomme by – en stil som jeg synes at passer dårlig til hvordan filmen egentlig ønsker å portrettere ham. I en scene der de ser på et spørreprogram på TV, legges det opp til at Antonsens karakter skal briljere med sine kunnskaper, men spørsmålene er så enkle og hverdagslige at det ikke gir ønsket effekt. Det blir derfor en slags ubalanse mellom det filmen prøver å få Petter Larsen til å fremstå som – den geniale, sadistiske djevelen – og den litt komiske og klovneaktige drapsmannen som kostyme, hår og sminke gjør ham til.

Roy er en blekhåret nynazist og kanskje den mest komplekse rollefiguren av de tre (det er selvsagt i relativ forstand). Han fremstilles i utgangspunktet som den dumme og klønete mannen – han som bæsjer på gulvet når de sitter gjemt oppe på loftet fordi han var dum nok til å spise bær han ikke visste hva var. Han er i tillegg tiltrukket av Lisa, men kommer i konflikt med sin egen ideologi, ettersom det antydes at hun er jøde.

Dave har derimot nesten ingen andre karaktertrekk enn at han er kåt. Idet han skal til å gå løs ekteparet, kommer en ikke spesielt overraskende tvist der det blir avslørt at han er homofil og dermed ikke vil voldta Lisa, men Lars.

Jeg skulle nok ønsket meg at skurkene var gjort hakket skumlere. Selv om det ikke er nødvendig å gå helt Funny Games [25](Haneke, 1997), til tross for enkelte plotmessige likhetstrekk, blir jeg litt i stuss om hvordan filmens antagonister egentlig er ment å oppfattes – er de bare rene sjangerparodier, eller skal de også virke skremmende på oss?

Blodskamp gjennom nattetimene

Etter en grundig runde psykologisk tortur, der Aksel Hennie henter frem alt av utstyr fra den emosjonelle verktøykassa si og definitivt framviser mer enn sjangeren nødvendigvis krever, der han ligger panisk klynkende på bakken foran Petter Larsen, i frykt for å bli voldtatt av Dave med «hæstkuken», føler vi med ett at noe virkelig står på spill, selv om Wirkolas sjangerlek og humørfylte formgrep underveis har sørget for å framstille volden som «glad». Til og med Lisa får medfølelse for ektemannen, og greier å overbevise skurkene om at hun har penger i banken som de kan få, hvis de bare lar være å skade dem. (Det kommer aldri frem hvorvidt dette er sant eller om hun lyver. Det antydes som sagt at paret har økonomiske problemer, samtidig er ikke 120.000 kroner all verden, gitt ekteparets foretrukne livsstil).

Her ser vi de første antydningene til at forholdet mellom Lars og Lisa er på bedringens vei, noe som blir enda tydeligere når hun – mens de sitter bundet fast sammen i kjelleren – for første gang i filmen prøver å ha en oppriktig samtale med ham om hvorfor forholdet mellom dem har blitt som det har blitt. Lars er ikke like snakkesalig, men har på sin side begynt å pønske ut en plan for hvordan å komme seg løs. Han lurer med seg en biljardkule inn på do, for så å slå ned Roy. Dermed får plottet nok en vending, og et nytt kapittel er i gang.

Her vil jeg også skyte inn at filmens produksjonsdesign er imponerende godt gjennomført av Joseph A. Hodges [26]. Alle interiørscenene i hytta er spilt inn på konstruerte sett i studio, men stedet oppleves som veldig virkelig – som en relativt stor, men akkurat passe primitivt innredet fritidsbolig for en middelklasse-familie. Wirkola har også en god romforståelse. I samarbeid med fotograf Matthew Weston [27] etablerer han stedet på en sånn måte at tilskueren raskt får god oversikt over hvor de forskjellige rommene i hytta ligger i forhold til hverandre. Dette bidrar til at seeren ikke faller av når tempoet økes.

Tilbake til handlingen: Petter og Dave tror feilaktig at Lars og Lisa har rømt ut i skogen. Dermed forlater de hytta, mens Roy blir værende for å forsøke å komme seg til hektene etter overfallet. Det oppstår en konfrontasjon mellom ham og Lisa, der Lisa prøver å forføre Roy for å hale ut tiden, sånn at Lars kan gjennomføre et bakholdsangrep.

I slåsskampen mellom Roy og Lars sparer Wirkola definitivt ikke på krutt eller blod, samtidig som han forsøker å holde seg til noen av fysikkens lover. I motsetning til de mange CGI-fylte superheltfilmene som har overtatt actionsjangeren, der volden nesten aldri føles ekte, oppleves volden i I onde dager som mer realistisk eller kroppslig (til tross for at rollefigurene får mange flere og alvorligere skader enn det et ekte menneske ville ha overlevd).

I en Tommy Wirkola-film er vold en del av filmens stil, dens estetikk. (Ikke ulikt hva vi finner hos en av regissørens uttalte inspirasjonskilder, Quentin Tarantino.) I onde dager ender til syvende og sist med å dreie seg om den volden. Hele filmen bygger opp til en kulminasjon i den siste akten, der vi får fråtse i forløsende blodsutgytelse. Derfor nøyer ikke Wirkola seg med å avløse en spenningsoppbygging med et kjapt skudd eller en brå vending. Her skal scenene vare lenge, og ofte dras de ut i det nesten uutholdelige (men bare nesten). Flere sekvenser er også veldig elegant satt sammen, og fremstår som en slags dans i den rytmiske koordinasjonen mellom bildenes figurer og objekter og voldens eksplosive natur.

Lars og Lisa greier til slutt å blåse hodet av Roy, og de to andre skurkene returnerer tomhendte fra skogen. Ekteparet gjemmer seg i et skap på soverommet i andre etasje, der Lars omsider åpner seg for Lisa, og med det ser forholdet deres ut til å bli styrket enda noen hakk.

Men så må ekteparet kaste seg inn i kampen mot Dave og Petter igjen. Lars og Lisa blir fanget på nytt, og Petter skal til å sende Lars i en grufull død ved å dytte ansiktet hans inn i en gressklipper. Men ut av det blå dundrer en turkis elbil inn i Antonsens hårete skikkelse, og en noe forvirret Nils Ole Oftebro stiger ut av førersetet.

Ved hjelp av nok et lekent tilbakeblikk, forstår vi at faren til Lars har fått høre av noen naboer at det foregår merkelige ting på hytta. Dermed rømmer Oftebro fra pleiehjemmet, tyvlåner en elbil, forbanner ladestasjonene, og rekker akkurat å avverge at ansiktet til sønnen blir omgjort til gressklipper-grøt. Selv er han ikke like heldig og får et ublidt møte med hagemaskinen idet en rasende Petter skal hevne seg. Lars har samtidig greid å få has på Dave ved å brekke foten hans tvert av og blåse vekk penisen hans ved hjelp av et hagleskudd. Samtidig karrer faren seg opp i ei hengekøye og utånder til synet av soloppgangen.

Filmens siste, avsluttende actionscene utspiller ute på innsjøen i familiens båt. Petter har fått tak i Lisa, og insisterer på at hun skal gi ham de påståtte pengene. De legger ut fra brygga, men Lars karrer seg etter, og et nytt basketak igangsettes ombord. Til slutt er det Petter som faller over bord og synker mot bunnen ved hjelp av de steinene som Lars i utgangspunktet skulle bruke til å senke Lisas lik. Men tauet som er festet til steinene drar også med seg Lars som blir hengende fast i ripa.  Nå må Lisa ta den endelige avgjørelsen, skal hun redde ektemannen eller la ham dø? Selv om den opprinnelige planen var å drepe Lars, har de dramatiske opplevelsene ført dem nærmere hverandre, og hun bestemmer seg for å redde ham.

Filmen slutter med en montasje som viser hvordan det går med ekteparet i kjølvannet av hendelsene ved hjelp av den allerede etablerte strukturen med tilbakeblikk. Våre mer eller mindre sympatiske helter vet å utnytte situasjonen, og går fullt inn for å melke den for alt den er verdt. De skaffer seg en rekke medieoppslag, blir intervjuet av Skavlan, og til slutt skal det selvsagt lages en film der Lars er regissør og Lisa spiller seg selv.

I onde dager åpner som nevnt med en scene fra en såpeopera, som hinter om hva slags ekteskapelige problemer som skal komme, og avslutter passende nok med enda en «film i filmen» der vi får en ny filmatisering av scener vi akkurat har sett. Morsomt nok er dette tilfeldigvis den andre norske kinofilmen i 2021 som avslutter med at noen lager film av hendelsene som akkurat har utspilt seg; Henrik Martin Dahlsbakkens Prosjekt Z har en lignende avslutning (men der Prosjekt Z bevisst bruker kjente skuespillere som et slags stilistisk element og gir scenene et ekstra metalag, er ikke dette et element i Wirkolas film – det kunne kanskje blitt enda morsommere om han hadde brukt noen av Hollywood-kontaktene sine og fått inn en liten megakjendis-cameo på slutten?).

*

I gamle dager

I onde dager er i all hovedsak en voksen underholdningsfilm i sin reneste form. Den er såpass profesjonelt laget at det i norsk sammenheng bikker mot å være en slags blockbuster heller enn et kultprodukt i horror- og actionfilmens underverden. Jeg opplever at filmen har noe litt gammeldags over seg – både på godt og vondt. Først og fremst er det deilig å se en norsk actionfilm av dette kaliberet, som både holder seg trofast til ideen sin og leker med sjangerens konvensjoner. Resultatet er en renskåret og kompakt high concept-film av typen vi ikke får se så ofte på kino lenger.

Samtidig som jeg koste meg under begge visningene, undrer jeg meg likevel over at en del av humoren i manuset er såpass gammeldags som den er. Ekskrementer er kanskje såpass universelt at det aldri går av moten, men vitser om jøder, nazister og homofile oppleves per i dag egentlig mer tannløse og utdaterte enn spissede og provoserende. Med tanke på den innflytelsen Wirkola nå har fått fra et tiår som Hollywood-regissør, er det litt rart at gutteromsvitsene fra tidlig på 00-tallet likevel preger filmen hans.

Når det er sagt, så er og blir I onde dager en underholdende film og en kinoopplevelse som jeg tror kommer til rett tid – vi kan alle ha godt av en virkelighetsflukt i form av litt avvæpnende gladvold. Forhåpentligvis kan Wirkola bidra til at et voksent kinopublikum finner veien tilbake til kinosalene denne sensommeren og høsten.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2021/08/analysen-i-onde-dager-2021/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Tommy Wirkola: https://montages.no/filmfolk/tommy-wirkola/

[2] I onde dager: https://montages.no/film/i-onde-dager/

[3] John Niven: https://montages.no/filmfolk/john-niven/

[4] Nick Ball: https://montages.no/filmfolk/nick-ball/

[5] Aksel Hennie: https://montages.no/filmfolk/aksel-hennie/

[6] Noomi Rapace: https://montages.no/filmfolk/noomi-rapace/

[7] Kjetil Omberg: https://montages.no/filmfolk/kjetil-omberg/

[8] Jørgen Storm Rosenberg: https://montages.no/filmfolk/jorgen-storm-rosenberg/

[9] i denne podkastepisoden: https://montages.no/2021/07/filmfrelst-461-en-samtale-med-tommy-wirkola-om-i-onde-dager/

[10] Kill Buljo: The Movie: https://www.imdb.com/title/tt0913401/reference

[11] Død snø: https://www.imdb.com/title/tt1278340/reference

[12] What Happened to Monday: https://www.imdb.com/title/tt1536537/reference

[13] Black Mirror: https://www.imdb.com/title/tt2085059/reference

[14] Nils Ole Oftebro: https://montages.no/filmfolk/nils-ole-oftebro/

[15] Erik Løchen: https://www.imdb.com/name/nm0530608/

[16] Jakten: https://www.imdb.com/title/tt0052939/reference

[17] Fritt Vilt: https://www.imdb.com/title/tt0808276/reference

[18] Steven Soderbergh: https://montages.no/filmfolk/steven-soderbergh/

[19] Ocean’s Eleven: https://montages.no/film/oceans-eleven/

[20] Stig Frode Henriksen: https://montages.no/filmfolk/stig-frode-henriksen/

[21] Django Unchained: https://montages.no/film/django-unchained/

[22] Atle Antonsen: https://montages.no/filmfolk/atle-antonsen/

[23] Christian Rubeck: https://montages.no/filmfolk/christian-rubeck/

[24] André Eriksen: https://montages.no/filmfolk/andre-eriksen/

[25] Funny Games : https://montages.no/film/funny-games/

[26] Joseph A. Hodges: https://montages.no/filmfolk/joseph-a-hodges

[27] Matthew Weston: https://montages.no/filmfolk/matthew-weston

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.