- Montages - https://montages.no -

Montages.no

Ungdommelig ufullstendighet: Whit Stillmans Metropolitan (1990)

Av Karsten Meinich , 21. april 2021 i Omtaler

Cinematekene [1] er et samarbeid om felles digitale visninger på cinematekene i Bergen, Kristiansand, Lillehammer, Oslo, Stavanger, Tromsø og Trondheim. Montages setter gjennom ukentlige artikler fokus på filmene i utvalget. Whit Stillmans Metropolitan  (1990) vises fra og med torsdag 22. april – sjekk tidspunkter i oversikten hos ditt cinematek. NB: På grunn av smitteverntiltak holder Cinematekene i Oslo, Kristiansand og Stavanger stengt.

*

Manhattan
Christmas Vacation
Not so long ago.

Vi er i en leilighet på Upper East Side i New York. Det nytes nightcaps i overklassehjemmet til Sally Fowler (Dylan Hundley [2]), og vi møter en gruppe smoking- og kjolekledde venner som fører samtaler vi hører bruddstykker av, om alt fra store filosofiske spørsmål til sladder. De er aktører i sitt eget sosiale rollespill, som unge voksne, eller veslevoksne unge.

Vennegjengen har delt en taxi dit fra et debutantball et annet sted på Manhattan og med dem i taxien følger en tilfeldig gjest, Tom Townsend (Edward Clements [3]), som helt organisk mikses inn i gruppen – en skvett vermouth til brandyen som allerede har funnet veien ut av barskapet. Tom har snakketøyet i orden og intellekt nok til å måle seg og rykker rett inn i klikken, som en av dem, Charlie Black (Taylor Nichols [4]), beskriver som the SFRP (Sally Fowler Rat Pack, fordi de alltid møtes hos Sally).

Audrey Rouget (Carolyn Farina [5]) får umiddelbart et godt øye til Tom, som ikke enser oppmerksomheten – han tenker fortsatt på eksen Serena Slocum (Ellia Thompson [6]) og er på vakt for ikke å avsløre sin middelklassetilhørighet. Å miste en plass rundt bordet blant sine nye venner og deres livsstiliserte selskapelighet, er å snuble i et trinn på stigen. Nick Smith (Chris Eigeman [7]) øyner en lojal, ny kamerat i Tom og gir ham spillerom, med forventning om støtte for Nicks skrøner om at Rick Von Sloneker (Will Kempe [8]) – en waspy fyr som er Nicks nemesis – har kapret Serena og truer vennegjengens sosiale balansegang.

Slik legges ingrediensene for en film servert i martiniglass frem på bordet, og slik introduseres vi for plottet, figurene, omgivelsene og den artikulerte stilen i Metropolitan [9] (1990), Whit Stillman [10]s sprudlende spillefilmdebut, som ble starten på regissørens trilogi fra 90-tallet, også bestående av Barcelona [11] (1994) og The Last Days of Disco [12] (1998).

«Et sted mellom Woody Allen [13] og Éric Rohmer [14],» sa Whit Stillman i et intervju med Montages i 2016 [15], om hva slags sammenligning han har registrert at folk kommer med for å plassere Metropolitan inn i en filmhistorisk kategori de kjenner fra før av. «Filmene mine er hverken Allen eller Rohmer, men slik jeg ser det er flasken Rohmer – formen er Rohmer – mens innholdet er Woody Allen.»

Og det er vanskelig å være uenig. Får man smaken på Metropolitan etter de første 10 minuttene av filmen, beskrevet over, er det som om den har påminnet deg om noe du liker veldig godt, men ikke får servert så ofte. At Stillman ble Oscar-nominert for dette manuset gir mening, for det går lenge mellom hver gang noe så utsøkt verbalt og musikalsk finner veien fra tekst til lerret, uten å miste sin særegenhet. (Quentin Tarantino [16] og David Mamet [17] er andre ordsmeder som lyktes med lignende på 90-tallet, men Stillmans signatur ligner ingen av disse – her må vi til nettopp Woody Allen og det intellektuelle og nevrotiske Manhattan vi kjenner fra hans filmer, for å finne en slektning.)

Rollefigurene i Metropolitan både kan mye og vet lite på en og samme tid, og denne ungdommelige ufullstendigheten – et svært sjarmerende trekk ved filmen – føles som destillert Whit Stillman. Selvsikker, så usikker. Trygt, så utrygt. Original, men også i gjeld til andre. En dans mellom manerer og sjargong, der en rollefigur i det ene øyeblikket ser ut av vinduet og siterer epilogen i Jules Dassins The Naked City [18], mens vi i det neste fornemmer nervøsiteten hans tilknyttet en plass i gruppehierarkiet.

På samme måte som i Bret Easton Ellis [19]‘ tidlige gen X-romaner, vurderer og sorterer menneskene hverandre, ustanselig; i utgangspunktet ikke for å stenge enkelte ute, eller bevisst sette potensielt ubehagelige merkelapper på andre, men for å ha orden i de sosiale sysakene. Typene er så typete at de nesten lar seg forveksle, og så må man spørre seg om denne nesten karikaturaktige atferden er et direkte resultat av erfaringen av å alltid bli iakttatt og ført inn i et skjema. Frykten for å ikke la seg fange av vokabularet som gir status, gjør det nødvendig å tegne seg selv med tydelige streker – men uten å bikke over i det manierte, vel og merke, for ingen vil avsløres som sjarlataner og falkmyntere!

Dette spillet – like kynisk som det er «nødvendig» og derfor en smule gjenkjennelig, også for alle som aldri har satt sin fot innenfor dørstokken på et penthouse med utsikt til Central Park; like «logisk» som det er fullstendig absurd – er fullstendig oppslukende å følge med på, og appellerer til noen av de samme instinktene i oss som sørger for at millioner zapper ivrig innom diverse realitykonsepter. Så fjernt, så nært.

At Metropolitan også har en drømmeaktig kvalitet ved seg, skyldes Stillmans penn, som legger så smarte og vittige formuleringer i munnen på de unge skuespillerne sine, at man lengter etter å besitte de samme egenskapene, etter å holde hoff og eie et rom på denne måten. Og så er det litt nusselig at verdensvantheten fremstår så selvsagt – det blir nesten litt sånn Rakkerungene [20]-aktig, et cosplay der alle leker at de er minst tyve år eldre.

*

Intrigene som sanses i filmens første akt stiger i alkoholprosent underveis, og kanskje særlig de følelsesmessige svingningene mellom Audrey og Tom blir innviklede og så uuttalte at man strever med å vite hvor man ønsker seg at veien skal gå, men som i alle dramatiske skildringer av unge menneskers opp- og nedturer i liv og kjærlighet, kokes nachspielet til slutt ned til en siste hardbarket gjeng – og når solen står opp, ser vi tydelig hvem som er kjernen. Eller om det finnes noen kjerne i det hele tatt.

Når siste slurk er i svelget, gir det seg til kjenne noen dråper aromatisk bitter i Whit Stillmans servering av sin Metropolitan, og det kler filmen at det også stikker litt i smaken for oss. Det er et fornøyelig velkommen til not so long ago innledningsvis som forfører oss, men når både klasseskiller og sosiale krav blir skudd for baugen i rollefigurenes følelse av samhold, er Stillmans nostalgi også et glass kaldt vann i fjeset.

Bak samtalene og glassene som skåler, rasler bakrusen.


Artikkel skrevet ut fra Montages: https://montages.no

Lenke til artikkel: https://montages.no/2021/04/ungdommelig-ufullstendighet-whit-stillmans-metropolitan-1990/

Lenker i denne artikkelen:

[1] Cinematekene: https://www.cinemateket.no/om-cinemateket/de-norske-cinematekene

[2] Dylan Hundley: https://www.imdb.com/name/nm0402141/?ref_=tt_rv_t5

[3] Edward Clements: https://www.imdb.com/name/nm0166221/?ref_=tt_rv_t1

[4] Taylor Nichols: https://www.imdb.com/name/nm0629737/?ref_=tt_rv_t3

[5] Carolyn Farina: https://www.imdb.com/name/nm0267449/?ref_=tt_rv_t0

[6] Ellia Thompson: https://www.imdb.com/name/nm0860112/?ref_=tt_rv_t9

[7] Chris Eigeman: https://www.imdb.com/name/nm0001177/?ref_=tt_rv_t2

[8] Will Kempe: https://www.imdb.com/name/nm0447394/?ref_=tt_rv_t8

[9] Metropolitan: https://montages.no/film/metropolitan/

[10] Whit Stillman: https://montages.no/filmfolk/whit-stillman

[11] Barcelona: https://www.imdb.com/title/tt0109219/reference

[12] The Last Days of Disco: https://montages.no/film/the-last-days-of-disco/

[13] Woody Allen: http://montages.no/filmfolk/woody-allen/

[14] Éric Rohmer: https://montages.no/filmfolk/eric-rohmer

[15] med Montages i 2016: https://montages.no/2016/06/allens-vin-i-rohmers-flaske-en-samtale-med-kultregissoren-whit-stillman/

[16] Quentin Tarantino: https://montages.no/filmfolk/quentin-tarantino

[17] David Mamet: https://montages.no/filmfolk/david-mamet

[18] The Naked City: https://www.imdb.com/title/tt0040636/

[19] Bret Easton Ellis: https://no.wikipedia.org/wiki/Bret_Easton_Ellis

[20] Rakkerungene: https://www.imdb.com/title/tt0278213/

Copyright © 2009 Montages.no. All rights reserved.